”Den store nordiske krig” tidfestes til tidsrommet 1700-1720. For Danmark-Norges vedkommende er det imidlertid riktig å si at krigen var todelt, for etter noen innledende kamper i 1700 var vi helt ute av krigen frem til 1709. Første fase;
Sverige, som gradvis hadde vokst til en stor militærmakt, hadde vendt sin interesse østover, der de stadig erobret nye landområder på bekostning av Russland og P
olen/Sachsen. Fremgangene hadde også svekket den danske innflytelsen i hertugdømmet Holstein-Gottorp. Den første fasen av krigen begynte med at Kong Frederik IV gikk til angrep på hertugdømmet tidlig 1700, men han møtte her på sterk svensk motstand. Den dansk-norske Flåten ble utrustet for å hindre svenske troppetransporter til Holsten, men uten at det kom til noen store slag. Fordi britene og hollenderne ikke ønsket en ny nordisk krig nå, gikk de sammen med den svenske flåten mot København, som ble bombardert. Svenskene benyttet i etterkant anledningen til å sette i land tropper ved Humlebæk, som skulle gå mot København (ca 10.000 mann). Men dels pga motstand og dels fordi de andre stormaktene fortsatt ikke ønsket en ny krig, presset de Karl XII til å inngå en fredsavtale 18. Danmark-Norge var dermed, lykkelig nok, ute av krigen for en lang stund. Krigen hadde lært Frederik IV den lekse at skulle han ta kampen opp med svenskekongen, sin egen fetter, måtte Danmark også organisere en nasjonal hær og man måtte profesjonalisere sjøoffiserene. Den tapre Iver Huitfeldt;
Sverige fortsatte sine kamper i øst, og frem til tapet ved Poltava i 1709 hadde de store fremganger. Karl XII flyktet til Tyrkia og Frederik IV så at dette ville være en god mulighet til igjen å angripe erkerivalen i øst. Krigen ble erklært 28. oktober 1709, under mottoet ”nå eller aldri”. Selv om den dansk-norske flåten fortsatt var meget sterk, hadde svenskene også bygget opp sin flåte, slik at denne antallsmessig var enda noe større enn den dansk-norske.
4. oktober 1710 lå Flåten, med blant annet 26 linjeskip i Køge Bugt, klare for å seile til Danzig for igjen å overføre soldater, da en svensk flåte på 21 linjeskip gikk overraskende til angrep. Svenskene hadde gunstig vind og de åpnet først ild mot vårt fremste skip Dannebrog, med den norske admiral Iver Huitfeldt som sjef. Dannebrog tok fyr, men fremfor å falle ned til de øvrige fartøyene i et forsøk på å redde mannskapet på 700 mann, forble Huitfeldt på post og besvarte ilden så lange han kunne. På grunn av den vedvarende sterke vinden ebbet slaget. Iver Huitfeldt har i all ettertid blitt regnet som en langt større sjøhelt i Danmark enn de fleste nordmenn er klar over. På land bølget kampene frem og tilbake. De kommende årene var det landkrigen rundt Nord-Tyskland og Pommern som var det viktigste. Flåten ble brukt mot kapervirksomhet i Nordsjøen, Skagerak og Kattegat og for hindre troppeoverføringer. Enkelte mindre trefninger var det, men de to flåtene lå mye og voktet på hverandre. Av frykt for en svensk invasjon fra Skåne ble den dansk-norske flåten i perioder holdt i Øresund. Karl XII kommer tilbake;
Så i november 1714, da de svenske posisjoner i Stralsund var truet, kom Karl XII plutselig tilbake på krigsarenaen, fra sitt eksil i Tyrkia. Det satte nytt liv i svenskene. Den dansk-norske Flåten skulle først og fremst stoppe svenske forsyningene og troppeoverføringer over Østersjøen. 24. april 1715 utenfor Femeren kommer det til et sjøslag, som ender med at svenskene flykter mot Kielerfjorden. Nye slag finner sted i august/september utenfor øya Rügen, som beskytter festningen Stralsund, som også danskene vinner. Det åpner for innsettingen av en stor landstyrke som tvinger Stralsund til overgivelse i desember 1715. Karl XII klarer imidlertid å snike seg unna og ta seg videre til Sverige. Norge angripes;
Fordi Karl XII var på vikende front i Nord-Tyskland fant han ut at han i 1716 ut at han heller ville gå mot Norge. I mars rykket han inn i Norge og videre mot Kristiania, men han lykkes ikke med å erobre Akershus Festning som kun ble beleiret. En flåtestyrke fra København, med tropper fra Frederikshavn, kom festningen til unnsetning. Karl XII trakk seg da tilbake mot Fredrikshald (Halden) som han inntok. Men også her kjempet festningen Fredriksten innbitt, og i første omgang måtte han også her bare beleire festningen. Men nye forsyninger ble bestilt fra Göteborg og med disse ville han ganske sikkert innta festningen. Takket være Tordenskiolds innsats i slaget ved Dynekilen mislykkes dette. I 1718 kommer det et nytt angrepet, dels mot Fredriksten ledet av kongen selv og dels mot Trondheim, ledet av general Armfelt. Armfeldt rykker raskt frem, men får problemer med lange forsyningslinjer. Kongens styrke kommer sent i gang, men den beleirer igjen Fredriksten. Her er det så at Karl XII dør, på en fortsatt myteomspunnet måte i løpegravene rundt festningen. Begge de svenske styrkene trekker seg tilbake. Armfeldt, som havner opp i en voldsom vinterstorm, lider meget store tap (4-5000 døde). Danmark kriger videre;
Sverige, som hadde mer enn nok med den russiske trusselen fra øst, ønsket nå fred med Danmark. Men Frederik IV ville benytte anledningen til å ta igjen tapte områder. En hær gikk inn fra Norge til Strømstad i juli, og en flåtestyrke under Tordenskiold hadde i oppdrag å blokkere Göteborg. Men selv om Flåten lykkes til fulle var det likevel ikke nok til en avgjørende seier på land. En våpenhvile ble inngått 30. okt og denne gikk over i en fredsavtale 3 juli 1720.
