29/06/2026
Dag 15: Frøseth gård til Nidarosdomen
Det er siste vandringsdag. I dag skal vi komme fram. Turen har vært målet. Det å være en del av noe større. Det å bli kjent med oss selv og hverandre på en ny måte. Litt og litt. Igjen og igjen. Hver dag. Men det blir likevel helt spesielt å komme fram.
"Jeg er en del av det store fellesskapet i tid og rom. Tidevann Under havets stille flate skifter tidevannets strømmer umerkelig mellom flo og fjære. Når vår strand legges bar flommer vannet på fjerne kyster, i mektige pulsslag som favner hele din jord, du universets Herre. La også din nådes tidevann få trekke oss inn i sin evige rytme, der det som er skjult og i mørke avdekkes i sannhetens klare lys, og overstrømmes av tilgivende kjærlighet, i din forvandlende kraft, stille og umerkelig som vannets ferd i sanden."
--Harald Olsen (Hentet fra Bønn ved havet. Utstein Pilegrimsgard 2010.)
Vi rydder oss ut av huset på Frøseth. Pakker telt for dem som har sovet ute. Gjør det rent for de neste som skal være der. Takk for lånet! Og så går vi.
En mil på grusvei og sti. Vi kan merke at vi nærmer oss Trondheim. Etter en pause på Sverresborg Museum, går vi gatelangs på den samme veien som så mange har gått før oss. Og så kan vi se den: Nidarosdomen. Dit skal vi. Dit.
Vi stopper ved Olavskilden. Smaker på vannet. Så går vi opp til katedralen. Før vi gjør noe mer går vi rundt den i stillhet. Tre ganger. Som så mange har gjort før oss. Gravkirken til Olav den Hellige, og pilegrimsmålet for så mange helt fra middelalderen. Tre ganger - som Fader, sønn og Ånd.
Og så er vi ved støtten som viser at det er 0 km til målet. Vi er ved starten på noe nytt: Tiden etter vandringen. En pilegrimsvandring går hele strekningen tre ganger: Når man forbereder. Når man går. Og når man minnes.
Litt senere på ettermiddagen møter vi noen der. Herborg fra Sørreisa. Herborg som er seg selv, men også biskop i Nidaros. -Jada ut fra skjorta kan dokker sikkert se at eg e biskop også. Hun hilser på alle. Og så viser hun oss. Peker. Statuene ute, kirkeskipet, kapellene inne. Tar oss med innenfor. Nært. Hun er jo biskop og bestemmer. Og imens forteller hun. Om Hellig-Olav, om bildene. Om høyalteret med bilde av Emmausvandrerne. Viser oss det myke samiske alteret. Plukker opp, viser oss, og er stolt av det ganske nye nytestamentet på sørsamisk. Peker på skikkelsen i samedrakt og kommager. Som står under en portal som ser ut som om innsiden av en goate (kåte). Som ser ut som han står på vann. På en jord. Jesus?
Etter godt over en time er vi ferdige der. Full av inntrykk. Glade. Takknemlige. Tusen takk, Herborg, for at du er menneske og biskop. I den rekkefølgen. At du brukte av tiden din for å la oss få oppleve. Føle oss så verdsatt.
Siste ledd i vandringen vår er pilegrimsmesse. Med Deilig er Jorden, bønner og velsignelse. Nå er vi i mål!
Gud, du som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, kom med din livgivende og helende forvandling.
Pilegrimsvandringen er veldig fersk enda, og vi vil nå bruke dager og uker på å lande. Vi ser allerede nå at vi alle har fått nye erfaringer. Alle har fullført uten å bryte. Alle har lært og erfart. Seg selv. Seg selv i gruppen. De andre. Indre og ytre reise. Vi har alle fått bedre kontakt med oss selv, og er blitt mer.
Tusen takk til CRUX Huset i Tromsø, som satte i gang og gjennomførte. Tusen takk til ansatte og frivillige som ga av seg selv for at vi skulle kunne være med på dette
fantastiske. Tusen takk til deltakere som tok utfordringen, jobbet knallhardt, hjalp hverandre, som gledet seg, og spredte glede. Tusen takk til oss alle som var mennesker og pilegrimer sammen i 14 dager.
Vi som fikk skrive om turen takker for tilliten og gleden det ga å få samarbeide, reflektere og oppsummere hver dag. Hilsen Karen-Anne som er deltaker og Terje som er frivillig.
