08/09/2026
Mediegruppen til pensjonistforbundet Troms har sendt inn etterfølgende debattinnlegg til fylkes aviser:
PENSJONISTFORBUNDET MED NY DRIV INN I DE KOMMENDE ÅRENE.
Pensjonistforbundets Landsmøte ble avviklet 15. – 18. august.
Fra Troms var vi en delegasjon på 6 representanter som deltok.
Lederen de siste 11 årene, Jan Davidsen, hadde ønske om å gå av nå, og også noen andre i sentralstyret ønsket å tre ut av de krevende jobbene i styret.
Erna Ansnes (69) ble valgt til ny forbundsleder
Hun tar over etter Jan Davidsen og vil særlig løfte kampen for en sterkere kommuneøkonomi, bedre eldreomsorg og et mer aldersvennlig samfunn.
Vi blir flere eldre, men vi er ingen eldrebølge. Vi kommer ikke veltende og gjør krav på noe vi ikke har krav på, og som landet ikke har råd til. Vi bygde dette samfunnet, og vi bidrar fortsatt blant annet med omfattende frivillig arbeid (Ca. Kr. 50 milliarder pr. år) og vi betaler skatt.
Ansnes peker særlig på kommuneøkonomien som en av de viktigste sakene framover.
At de fleste kommunene i Norge ikke er forberedt på hva den demografiske utfordringen betyr for dem, bekymrer meg. Staten har et ansvar for å sørge for en tilstrekkelig kommuneøkonomi. Jeg frykter at konsekvensene av dårlig kommuneøkonomi vil ramme oss eldre. Og konsekvensen blir at flere blir sittende mer hjemme alene. Vi må arbeide for å unngå at ensomhet blir den nye folkesykdommen. Dette er en sak jeg ønsker å løfte fram, sier hun. Ikke alle eldre klarer å ta opp sine saker, eller heve stemmen i saker som angår dem selv.
«Noen av oss må være de andres stemme når det trengs. Jeg vil gjerne være den stemmen» sier Ansnes.
Erna Andsnes fikk full støtte fra et samlet Landsmøte, og vi fra Troms tar med oss hennes synspunkter og motivasjon for de kommende årene som en sterk inspirasjon til å stå på for pensjonistenes sak.
Som tidligere lokalpolitiker ser jeg det fatale i at dagens politiske styring ikke synes å ta hensyn til den demografiske utviklinga. Den stadig voksende andelen av eldre i samfunnet vårt må jo naturlig nok føre til endringer i en rekke forhold ellers i samfunnet.
Men det ser ikke ut til at hverken sentrale politikere eller såkalte «samfunnsplanleggere» ser at dette er nødvendig å ta vesentlig hensyn til.
I 2018 – 2019 kom helsereformen kalt «Leve hele Livet». Tenk, - den stadfestet at selv om du blir eldre, så skal du få LEVE så lenge som der er liv i kroppen din. Eksepsjonelt!
Men så ble det jo regjeringsskifte, og den nye regjeringen måtte jo selvsagt komme med en NY reform. Den nye reformen kalles i dag på folkemunne «Bo lengre hjemme-reformen». Den reformen fokuserer hovedsakelig på at det skal spares penger! Derfor skal du bo lengst mulig hjemme, og ikke være til belastning for helsevesenet. En smart reform, for her har plutselig kommunene hele ansvaret, og overføringene til primærhelsetjenesten i kommunene er det staten som har full kontroll på.
Resultatet ser vi, og det resultatet viser også Riksrevisjonens rapport til. Imidlertid, det viktigste her er at finansieringen av de offentlige tjenestene er sterkt skjev-fordelt.
Argumentasjonen går gjerne på at det er for lite penger, men også at det er ikke fagfolk nok til å få et fullverdig helsevesen? Og fokuset synes å være at alt dette rotet skyldes at det blir så uventet mange flere eldre!?
Den demografiske utviklingen har vært forespeilet i ca. 20 år. ALLE burde være klar over at den sterke endringen i alderssammensetninga i samfunnet måtte føre til endringer av prioriteringer og tiltak. Men tiltakene og prioriteringene ser vi, er håpløse flikkinger på akutte problemer, IKKE PLANLAGTE strategiske tiltak.
Vi ser også det faktum at på tross av en sterkt økende andel eldre, så er det i hovedsak ikke den andelen av befolkninga som utgjør største nettobelastning av budsjettene!
Vi skal være klar over følgende: KUN 12% AV DEN ALDRENDE BEFOLKNING PÅ OVER 70år HAR BEHOV FOR OFFENTLIG STØTTE I HVERDAGEN!
Det faktum at helse og omsorgsbudsjettene har økt voldsomt de siste årene er altså også et utslag av at helseplager generelt i alle aldergrupper har vokst!
Vi kan alle se og registrere at det såkalte Oljefondet har vokst ut over alle tenkelige proporsjoner. «Handlingsregelen», som sier at max 4% av overskuddet skal kunne brukes innenlands, ble laget for å sikre at dette fondet skulle bygges opp til et godt pensjonsfond. I dag er fondets verdier på over 21 tusen milliarder kroner. Siste årene har fondet vokst med over 7% pr. år, og uttaket til norsk forbruk har vært ca. 3%, altså det spares mer enn forventet fortsatt.
Fondets sjef, Nikolai Tangen uttalte nylig at «Dersom vi får et krakk i verdensøkonomien, slik som for 100 år siden, så kan oljefondet være null verdt over natta».
Både politikere og vanlige folk ellers bør da skjønne at det egentlig er «Galskap» å fortsatt drive å pøse penger inn i børsrelaterte verdier, uten tanke for å investere i hverken dagens eller morgendagens samfunn. Det som investeres i f.eks. infrastruktur og offentlige tjenester forsvinner ikke om det blir et børskrakk! Det burde selv politikere på Løvebakken forstå.
Svært mange økonomer er klar på at Oljefondet ikke bør vokse mer nå, man bør bruke overskuddet så langt det er mulig til å investere i eget samfunn, infrastruktur, forskning, folkehelse etc.
Pensjonistforbundets nye driv fremover følger opp det som alt er oppnådd.
Prioriterte mål:
• Et aldersvennlig samfunn • Styrke vår organisasjon
• Økt digital deltakelse • Bedre vilkår for frivillig sektor
• Flere aldersvennlige boliger • Et inkluderende arbeidsliv
• Økt tilgjengelighet • Bedre beredskap
