23/06/2026
På side 121 i boka Haugiansk frukt – i ei ny tid står denne talen av Ole Abel Sveen. Talen er frå årsmøtet på Framnes i 1979.
Denne talen var medverkande til at Kjetil, den nye krinsleiaren, sa ja til å gå inn i stillinga – for å gi vidare det han sjølv har fått.
Her kan du lesa talen.
Vil du ha boka? Ta kontakt – me har mange på lager!
-----------------
Åndelig stafettveksling - Gi videre det du selv har fått!
Det er en tanke i Guds ord som jeg synes kommer klart fram når jeg leser Bibelen. Det er en tanke jeg vil knytte til to vers fra 2. Timoteusbrev, kapittel 2:
«Bli da sterk, min sønn, ved nåden i Kristus Jesus. Og det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du overgi til trofaste mennesker som også er i stand til å lære andre.»
I Første Korinterbrev, kapittel 9, bruker Paulus et bilde fra idretten for å belyse en side ved kristenlivet. Det er nettopp det vi også vil gjøre nå, ut fra dette ordet og ellers fra Skriften. Guds rike kan på en måte sammenlignes med et stort stafettløp – både i den store sammenhengen og når det gjelder oss som enkeltkristne.
Vi som er her, har også en etappe å løpe, en tjeneste å fullføre. Det er denne tanken jeg ønsker å understreke ved avslutningen av årsmøtet. Jeg tror det er viktig å si det. Denne tanken har vokst seg sterk hos meg disse dagene vi har vært sammen – og særlig når jeg har sett dere unge.
Som det ble sagt: «Velsigne dere, dere blomster i Herrens hage.»
Dere skal føre stafetten videre. Det kan hende at vi her på årsmøtet opplever en stafettveksling. Kanskje skjer det i det skjulte – det er ikke synlig for øyet – men noe skjer i Åndens verden. Det er unge her i dag som, åndelig sett, vil kjenne Herrens hånd på skulderen. De vil merke at stafettpinnen blir lagt i deres hender. Gud kommer med sitt kall og sier: Før videre det du selv har fått!
Jeg ønsker å vitne sammen med apostelen. Han sier sterke ord i sitt første brev til Timoteus:
«Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, fordi han viste meg tillit og satte meg til tjeneste.»
Dette har jeg takket mye for – og det er fortsatt en av de største takkegrunnene i mitt liv. Midt i alt jeg er og opplever, har Herren vist meg tillit. Jeg kjente det som et åndelig klapp på skulderen, der Herren sa: Før videre det du selv har fått.
For en tillit! For et privilegium!
Og jeg vil spørre dere – særlig dere unge: Har du merket dette? Har du kjent dette kallet? Har du opplevd at det skjer en åndelig stafettveksling?
Jeg tror også det er mange eldre her som har vært med i indremisjonsarbeidet i mange år. Kanskje går du og venter: Tenk om noen snart kunne si ja. Du står klar til å gi stafettpinnen videre.
Noe av det jeg er mest takknemlig for fra barndommen, er nettopp dette: Jeg ble lært opp til å gå på bedehuset og være en del av den lille forsamlingen hjemme. Jeg takker Gud for at jeg hadde så kloke foreldre. De var med og førte stafetten videre.
Mens jeg vokste opp og deltok, modnet det noe i meg: Det du nå hører, ser og opplever – det som er blitt ditt – skal du ikke holde for deg selv. Du skal gi det videre.
Det har ofte vært krevende å leve i det kallet jeg en gang sa ja til. Men jeg vil vitne om det jeg har erfart fra Guds ord, slik det står i 1. Tessalonikerbrev 5: Han er trofast.
Det er dette som har bevart meg i kallet og tjenesten – og hjulpet meg til å fortsette på den etappen jeg begynte på.
I Hebreerbrevet 13,7 står det:
«Husk deres veiledere som har talt Guds ord til dere. Se på utfallet av deres liv og etterlign deres tro.»
Jeg har mye å takke indremisjonen i Sunnhordland, Hardanger og Voss for – og de åndelige lederne der. Her på Framnes kjenner mange til Hans Sandvoll. Hva disse lederne har betydd for oss unge, vet bare Gud.
Jeg vil si det tydelig: Dere var med – kanskje uten å vite det – og overførte evangeliets stafett inn i livet mitt. Dere skapte en lengsel etter å føre det videre og etterligne deres tro.
Mange av dem er nå hjemme hos Herren. Men jeg ønsker å følge deres tro – særlig i en tid som kan oppleves forvirret. Jesus sier at mange vil si: «Her er Messias!» eller «Der er han!» Unge kristne kan nesten løpe seg utmattet i jakten.
Da står dette ordet sterkt for meg: Husk deres veiledere. Se på livet deres. Følg deres tro.
Vær klar over at etappene er forskjellige. Oppgavene er ulike. Det har med Guds plan å gjøre. Vi skal ikke gjøre alt i Guds rike.
I Efeserbrevet 2,10 står det:
«Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»
Jeg har fått min etappe. Du har fått din. Vi skal ikke misunne hverandre eller sammenligne oss. Vi skal søke Gud og be om at hans vilje skjer i våre liv.
Kanskje er noe av det viktigste vi er kalt til, å være trofaste i hverdagen. Ofte er det nettopp der de vanskeligste bakkene finnes.
Tenk om Gud kunne legge denne sannheten dypt i oss:
Jeg skal få reise hjem og fullføre min etappe – akkurat der jeg er – og være tro i det små.
Jeg vil særlig si noe til dere mødre: Gud har kalt mange til å fullføre morsetappen. Og det er kamp om denne oppgaven i vår tid.
Mange barn har foreldre i teorien – men mangler dem i praksis.
Det finnes et jødisk ordtak som sier: Gud kunne ikke være overalt, derfor skapte han mødre.
Tenk om barn i enda større grad kunne få oppleve: Her er en far og en mor med et gudgitt kall.
Snart er barna voksne. Hva gjorde vi som foreldre? Gav vi videre det vi selv hadde fått?
Til slutt vil jeg nevne noe rikt og viktig:
I vår etappe må vi alltid ha målet i sikte. En dag er ikke bare min etappe fullført – da er hele Guds rike fullendt.
Vi nærmer oss den dagen.
Da skal han som sitter på tronen si:
«Se, jeg gjør alle ting nye.»
Paulus skriver:
«Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet, bevart troen. Nå ligger rettferdighetens krans klar for meg – ikke bare for meg, men for alle som har elsket hans åpenbarelse.»
Tenk – den dagen kommer.
Jeg håper du får høre de ordene:
At du var med og fullførte din etappe.
Lykke til, misjonsvenner.
Det haster.
