22/09/2026
I dag er det pårørendedagen. Og jeg tror pårørende er en av de største blindsonene vi har i debatten om sykefravær i norsk arbeidsliv.
Halvparten av omsorgen i Norge gjøres av familie. Samtidig står de fleste av dem i jobb. I arbeidet med boken min fikk jeg tall fra Pårørendealliansen - som viser at rundt 800 000 voksne i arbeidsfør alder er pårørende.
Det betyr at de går på jobb etter våkenetter.
De forlater møter fordi mor har gått seg bort igjen.
De bruker lunsjpausen i telefonkø til kommunen.
De følger barn til utredninger som legges i arbeidstiden.
De må gå tidligere fordi hjemmesykepleien ikke har kapasitet.
Og så møter de et arbeidsliv som først og fremst trenger én ting: At de er på jobb.
Jeg fikk tilsendt en historie fra en mor med en datter som slet med depresjon, mobbing, ADHD og selvmordstanker. Etter datterens fjerde selvmordsforsøk ble moren sykemeldt.
Lederen spurte henne hva slags person hun var som «valgte å gå hjemme».
Svaret hennes er det beste jeg har hørt: «Jeg er en mamma».
Men det var ikke det arbeidsplassen trengte, fikk hun tilbake. De trengte en ansatt. Samme uke sa hun opp.
Den historien har festet seg hos meg. For selvfølgelig trenger arbeidsgivere ansatte.
Men ansatte slutter ikke å være sønner, døtre, mødre, fedre, ektefeller og søsken fordi de logger seg på Teams.
Debatten om sykefravær i Norge handler stort sett om kostnad, moral og hvordan vi skal få folk raskere tilbake.
Alt for lite av diskusjonen handler om alle menneskene som har et ansvar ved siden av jobb det aldri er mulig å ta pause fra.
Og pårørende er ikke en liten særgruppe som arbeidslivet må «ta hensyn til».
Før eller siden er det hver og en av oss.
(Foto: Olav Helland/Oslo kommune)
