28/01/2026
Beredskap er mer enn suppeposer og vann
Vi har indikasjoner på at ikke myndighetens råd ikke følges godt nok opp når det gjelder egenberedskapen blant norske husstander.
HANS: Forsikringsutbetalingene etter ekstremværet Hans i 2023 var på hele 3,1 milliarder. Deler av demningen kollapset ved Braskereidfoss kraftverk, og anlegget ble oversvømt. Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum
Per Martin Norheim-Martinsen
Redaktør og forfatter av boka Totalberedskap, dekan/professor på NMBU
Publisert 28.01.2026 - 05:42
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
I sin nyttårstale erklærte Hans Majestet Kong Harald at 2026 blir totalforsvarsåret. Statsminister Støre fulgte i sin tale opp med at vi må være forberedt på at krig kan ramme Norge og at forsvaret av våre verdier ikke starter med staten, men med deg og meg.
Det siste året har vi hørt at egenberedskapen i Norge må styrkes. Men hvordan står det egentlig til med egenberedskapen i 2026?
En styrking av egenberedskapen kan enkelt sagt bety at (deler av) ansvaret for beredskapen flyttes fra staten og over på enkeltindividet. Enkeltindividet har imidlertid ikke hatt en veldig sentral rolle i forskning på totalforsvaret.
Innenfor dette feltet har man vært mer opptatt av samfunnsnivået. Menneskene forutsettes og forventes å utføre sin rolle og plikt innenfor totalforsvaret som system.
I boken Totalberedskap har vi imidlertid valgt å gi deg og meg relativt stor plass.
Oppdaterte råd
Våren 2024 gikk Direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) ut med oppdaterte råd for egenberedskap.
Alle husstander ble blant annet bedt om å være forberedt på å klare seg uten hjelp fra myndighetene i en uke (utvidet fra tre dager).
Man gikk ut med mer detaljerte råd for hvordan man skal forholde seg til informasjon og varsling i kriser, i tillegg til å inkludere sjekklister for vannlagring, matvarer med lang holdbarhet og utstyr som stormkjøkken, gassbluss og oppladbar radio.
LAGER: Mat som tåler å oppbevares i romtemperatur, er på DSBs beredskapsliste. Foto: Terje Bendiksby, NTB
Bakgrunnen for de oppdaterte rådene ble blant annet sagt å være økt digitalisering, sikkerhetspolitiske endringer og mer ekstremvær som følge av klimaendringer.
Parallelt med at DSB oppdaterte sine råd, har politiske beslutningstakere, kommentatorer og mediebildet generelt med tiltakende styrke understøttet et budskap om at krig igjen er en mulighet i overskuelig framtid. Kongens og statsministerens nyttårstaler bekrefter begge dette budskapet.
Man skal imidlertid ikke lenger tilbake enn til 2020 hvor kontrasten mellom det svenske og norske budskapet, hvor førstnevnte i langt tydeligere ordelag inkluderte krig som et mulig scenario, fortsatt markerte en tydelig kontrast til vårt naboland.
Samfunnskontrakten
Når krigen som mulighet rykker nærmere, samtidig som man også er så tydelig på vi alle må ta vår del av ansvaret for beredskapen, betyr det at vi er i ferd med å reformulere selve samfunnskontrakten mellom staten og borgerne. Spørsmålet er om budskapet oppfattes der ute og om egenberedskapen – både den mentale og rent praktiske – har fulgt etter.
Beredskap
Fryktar at norske sjukehus vil vere sårbare i ein krigssituasjon
Ved å se på mottakeren istedenfor avsenderen av krisekommunikasjon, illustrerer Hallvard Moe og Trine Syvertsen, begge professorer innen medier og kommunikasjon, i sitt bidrag til boken Totalberedskap effektivt noen av utfordringene myndighetene står overfor, med å nå ut med et budskap i dagens medieverden.
I dagens informasjonsoverflod, er oppmerksomhet et knapphetsgode, og i en informasjonsmettet hverdag må folk regulere den etter beste evne.
Desto mer komplekse og langsiktige kriser, desto mindre kan man regne med at enkeltpersoner opprettholder oppmerksomhet over tid.
Vi må derfor bort ifra en forestilling om borgerne som proppfulle av faktakunnskap om et bredt spekter av samfunnsspørsmål. Enkelt sagt, vi kan ikke bare «dynge på» med informasjon og advarsler og forvente at dette faktisk når ut til befolkningen.
Reell egenberedskap
Det er ikke selve budskapet det står på, men begrensninger hos mottakerne av informasjonen som er utfordringen. Ved å anerkjenne dette, vil man formodentlig også kunne oppnå en mer effektiv krisekommunikasjon. Det er det åpenbart behov for.
Dersom man ser på den reelle egenberedskapen blant norske husstander, har vi indikasjoner på at ikke myndighetens råd følges godt nok opp. En spørreundersøkelse gjennomført for DSB høsten 2024, samme år som de nye beredskapsrådene kom ut, viste at 93 prosent sier de kjenner myndighetenes råd, 86 prosent har lest, hørt eller sett noe om anbefalinger for egenberedskap i det siste.
70 prosent har styrket, eller planlegger å styrke, sin egenberedskap, 64 prosent har lest hele, eller deler av, brosjyren. 49 prosent har lagret vann, og 29 prosent har samarbeidet om egenberedskap med familie, venner eller naboer.
En annen undersøkelse gjennomført for NRK samme år, viste at kun 15 prosent hadde skaffet seg tingene på DSBs liste over beredskapsutstyr.
Dette illustrerer tydelig at den faktiske egenberedskapen i befolkningen er et område som vi trenger å undersøke nærmere, da det er behov for å vite mer om hvorvidt rådene følges opp, om det er forskjeller mellom by og land, mellom befolkningsgrupper, om alder og medievaner spiller inn, og så videre.
Psykologiske barrierer
At folk ikke følger tydelige beredskapsråd fra myndighetene, kan også forklares fra et psykologfaglig ståsted. Psykologene Even Rognan og Jonas Rennemo Vaag viser til en rekke eksempler på at enkeltindivider er utstyrt med en rekke psykologiske barrierer i møte med beredskap og kriser.
ØDELEGGELSER: Ekstremvær blir vanligere. Her hadde stormen Ylva vært på ferde på Nesna i Nordland i 2017. Foto: Hans Petter Sørensen, NTB
De peker særlig på hvordan en begrenset kapasitet og rasjonalitet tilpasset og utviklet i en historisk evolusjonær kontekst, utfordrer oss i møte med komplekse og langsiktige trusler.
Det går særlig på at vi har en tendens til å undervurdere ukjent risiko, prioritere kortsiktige behov og prioritere egeninteresse fremfor samfunnets interesse.
Rognan og Rennemo Vaag kommer også med en viktig advarsel: Når vi forsøker å beskrive psykologiske forhold i møte med beredskap er det lett å ty til forenklinger. Vi blir lett hobbypsykologer og låner begreper fra psykologien, som kognitiv lukking og resiliens, uten alltid å forstå nyansene i eller de fysiske og mentale mekanismene som ligger bak.
Utover hvordan vi som enkeltindivider forholder oss til krisekommunikasjon og det som kan oppfattes som abstrakte og lite sannsynlige trusler, bør vi også være obs på andre virkemidler eller insitamenter som er med på å påvirke måten enkeltindivider agerer i møte med beredskapsutfordringer.
Falsk trygghet
Samfunnsøkonomene Casper Rasmussen og Fredrik Raagaard har sett på den norske naturskadeordningen og viser hvordan denne bidrar til å opprettholde risikoatferd på enkeltindividnivå.
Stiller vi de riktige spørsmålene i den norske sikkerhets- og forsvarsdebatten?
Naturskadeordningen er en nasjonal obligatorisk ordning. Alle som har brannforsikring, har plikt til også å tegne naturskadeforsikring. Forsikring er i realiteten et spleiselag. Når samtlige husstander i Norge er med på spleiselaget, blir dette et stort lag. Dermed blir risikoen for den enkelte huseier veldig lav.
Utfordringen er at for gode forsikringsordninger bidrar til at boligeiere ikke tar rasjonelle beslutninger i møte med økende naturfare. Ved å smøre kostnadene utover, maskerer forsikringsordningene effektivt de reelle summene som samfunnet må betale for at risikoatferd på individnivå ikke naturlig korrigeres av markedet.
Mer enn suppeposer og vann
Forsikringsutbetalingene etter ekstremværet Hans i 2023 var på hele 3,1 milliarder, og erstatningssummene gikk i stor grad med til å gjenoppbygge hus i områder hvor det er stor sannsynlighet for at det samme vil gjenta seg i nær framtid.
Det dreier seg i realiteten om hva som er en god balanse i ansvarsdelingen mellom individ og samfunn i møte med økte beredskapsutfordringer. I tilfellet naturskader kan man si at enkeltindividet undervurderer en kjent og økende risiko fordi ansvaret oppfattes som noe som tilhører fellesskapet – og ikke hver enkelt av oss.
En viktig del av virkemiddelapparatet er med andre ord ute av takt med behovet for å mobilisere hver enkelt til å ta et større for ansvar samfunnets sikkerhet gjennom å styrke egenberedskapen.
Når vi nå går inn i totalforsvarsåret 2026 med en oppfordring om at hver enkelt av oss må ta et større ansvar for den nasjonale beredskapen, er det utvilsomt viktig og riktig. Samtidig må vi være klar over at egenberedskap dreier seg om mer enn å lagre suppeposer og vann.
