22/07/2026
22 juli. Den fæle dagen. Den dagen som berørte en hel nasjon, en hel verden, og som fortsetter å berøre. Den dagen mistet vi 77 mennesker til hatefull terror. Mange flere mistet utsikten til et normalt liv. Vi som ikke mistet noen av våre nærmeste, mistet vår sinnsro, vår trygghet.
Tenk at noe sånt kunne skje i fredelige Norge. Tenk det.
Men terroren startet ikke 22 juli. Den startet ikke med èn forrykt mann med våpen. Terroren startet med tankegods, med fordommer, med egoisme og med en tankegang om Norge først.-
Og Norge er viktig. Veldig viktig. Våre norske verdier er viktige. Men våre norske verdier går tapt når vi glemmer å se hverandre som mennesker. Når vi ser ideologi, og ikke tenkende, pustende mennesker som bidrar i samfunnet, Når vi ser på "oss" og "dem".
Når vi glemmer at vi alle er avhengige av hverandre på ett eller annet nivå. Og når vi glemmer å bry oss om hverandre, og beskytte hverandre. Uavhengig av hudfarge, religion og sosial status.
Når vi glemmer hvordan rosetoget og rosehavet påvirket oss. Når vi glemmer hvor skrekkslagne, opprørte og fortvilte vi alle var i dagene etter 22 juli.
Når vi glemmer det, da vinner terror. Da vinner hatet. Og da taper Norge. Vi taper.
Og det kan vi ikke la skje.
I dag tenker vi på dem som ble rammet den 22 juli.
Og vi tenker på framtida. At vi skal fortsette å jobbe for møtet mellom mennesker. Vi skal fortsette å være tolerante, rause, og vi skal fortsette å vise omsorg.
Vi gir aldri opp kampen om et åpent og inkluderende samfunn, og vi gir ikke opp kjærligheten til andre mennesker. For den ser vi hver eneste dag.
Vi bøyer oss aldri for terror.
Vi lyser fred over minnet til dem som ble offer den fæle dagen. Vi tenner et lys for sinnsro og fred til de som overlevde, i glede over at de fortsatt finnes.
Vi tenner et lys, i håp om at det lyser vei for alle dem som jobber for et inkluderende samfunn. Der mennesker kan møtes. Og være trygge.
I vårt lille land.
Sammen.
