11/05/2026
"Påsken 2025 fikk min mamma påvist hjernesvulst. Vi familien visste lite om Glioblastom og hvordan denne typen kreft operer. Vi hadde aldri hørt om den før, vi ble lite informert om den og leger anbefalte oss om å ikke søke den opp. Det har vært vondt og vanskelig å skulle prøve å forstå og samtidig støtte mamma gjennom hennes sykdom. Hun ble gradvis dårligere, behandling funket ikke og det var kun negative beskjeder å få. Mamma var sterk gjennom sykdommen. Hun var positiv og elsket livet frem til siste slutt. Men det var nok mye mamma skjulte for oss. «Det er ikke som før» sa mamma. Og det var det ikke. Jeg kunne se hun var redd, trist og frustrert. Hun ville leve. Hun lente seg mye på meg som datter. Og når folk spurte om hvordan det gikk svarte jeg alltid at det gikk bra ut fra omstendighetene. Dette er kanskje den største løgnen jeg noensinne har sagt, for det gikk jo ikke bra. Jeg husker jeg irriterte meg over at andre ikke skjønte hva vi sto i. At de ikke skjønte hvor syk min mamma faktisk var. Men nå i ettertid skjønner jeg jo at det er fordi de visste lite om sykdommen. Det gjorde jo jeg også frem til jeg sto i det selv. Januar 2026 sovnet mamma stille inn. Dette var etter en tøff kamp. Og jeg vil også si at under sykdommen og nå i ettertid står jeg også i den tøffeste kampen. Jeg må finne en ny hverdag, uten mamma.
En hverdag uten hjernesvulst og sykdom og død."
Hjernesvulster rammer når man minst venter det. Hjernesvulstforeningen jobber for at mennesker som lever med en hjernesvulst skal få den støtten de trenger når sykdommen inntreffer. Støtt vårt arbeid - vipps til 10660🧠🎗
