20/12/2025
VELKOMMEN TIL ÅRETS JULEKALENDER OG QUIZ (omfattende lesing) 🎄
Barnas Brobygger i Tyrkia – Historie og Nåtid – del 4
Vi egner denne dagen til å fortsette vår innsikt i de situasjonene vi som hjelpeorganisasjon blir sterkt påvirket av i vår hverdag her i Tyrkia – og som gjør at vi føler at det aldri blir slutt på krisene. Som nevnt tidligere, hadde Tyrkia en utrolig positiv utvikling fra starten av Millenium fram til 2012. Vi så hvordan fattigdommen ble redusert, fortere enn vi har sett i andre land og gode systemer ble utviklet. Men om og om igjen, havnet landet i så mange situasjoner som det var umulig å forutse, langt mindre være klar for å motta.
FLYKTNINGER
I 2012 eksploderte den negative utviklingen i nabolandet Syria. Hafez-al-Assad var landets president fra 1970 og styrte det med hard hånd og mange brudd på menneskerettighetene. Noen land har et merkelig system hvor presidentskapet arves, og slik har det også vært i Syria. I år 2000 tok sønnen Bashar al-Assad over som president og til tross for hans utdannelse i den vestlige verden, Storbritannia – hvor mange europeiske ledere håpet og trodde at han ville bli påvirket til å ønske demokrati og respektere menneskerettigheter. Håpet om dette økte i perioden 2000-2001, hvor man så at ytringsfriheten styrket seg i Syria. Men gleden var kortvarig. Mange hevder at presidentens mor hadde sterk innflytelse over ham og fikk ham til å følge farens diktatoriske linje.
I 2011 oppsto et opprør kalt «Den Arabiske Våren» i store deler av den arabiske verdenen, med bakgrunn om å skape store endringer i retning av demokrati og forhold som vi også kjempet oss til gjennom middelalderen og fram til moderne tider i den vestlige verdenen.
De omfattende protestene i Syria endte til slutt i borgerkrig. Men det ble også en krig det meste av verden ble trukket inn i. Presidentens grusomheter var mange, men han oppnådde støtte fra to land, Russland og Iran. Alle andre land som ble involvert var sterke motstandere av styret i Syria og grunnet Assads allianse med russere og iranere, ble situasjonen spent mellom alle parter. Tyrkia opplevde en rekke ubehagelige situasjoner med Russland, blant annet når et russisk militærfly ble skutt ned fordi det befant seg i tyrkisk luftrom og nektet å følge flere oppfordringer, deretter befalinger om å fjerne seg (24.11.2015).
Vi som bor i Tyrkia holdt pusten, for aldri har landet vært nærere en krig med Russland i moderne tid. Truslene haglet formelig fra time til time, dag for dag. Mange ekspater vurderte å pakke alle eiendeler og reise ut av landet. Selv anså vi at Russland ikke ville ta sjansen på å gå imot enda et land, som både er medlem av NATO, samt har et sterkt militære og svært moderne våpen (selv om kjernevåpen ikke er en del av dette).
Russland var selv i sterk unåde etter sin invasjon og deretter anneksjon av Krim halvøya året før (20.02.-19.03.2024). Dette ble også indirekte et trumfkort for Tyrkia.
Til tross for ulike forklaringer om hvorfor Russland absolutt ville ha Krim, er det en større årsak som også lå bak flere andre invasjoner fra Russlands side. Deres kritiske behov for isfri havn. Vi har gjennom historien sett dette alt i fra den Krimkrigen som fant sted i perioden 1853-1856, til deres skjulte interesser under annen verdenskrig, hvor de hadde håp om å oppnå dette i vårt eget land. Og deretter til invasjonen i Afghanistan, hvor de hadde til intensjon om å gå videre til Pakistan og få sin isfrie havn i Det Arabiske Hav. Vi mistenker også at Russlands engasjement som alliert med Assad og Syria, var delvis en taktikk for å på en snedig måte få denne så nødvendige havnen via Syrias Middelhavskyst. Men når dette ikke så lovende ut, ble Krim igjen siste utvei.
Hvorfor nevner vi alt dette?
Jo, fordi som nevnt innledningsvis, ble dette det solide forhandlingskortet som stoppet en nærliggende krig mellom Tyrkia og Russland – og derfor en forklaring som viser hvor ekstremt stor betydning denne isfrie havnen har og hvor etterlengtet den har vært gjennom århundrer. Dessverre for Russland går veien ut av Svartehavet via Bosporos stredet som ligger helt og holdent i Tyrkia – og russerne er dermed totalt avhengige av å «holde seg inne med» tyrkerne.
Dette ble synlig nok en gang når Russland gikk til angrep på resten av Ukraina i februar 2022.
Vi kommer tilbake til denne krigen litt senere, men først tilbake til borgerkrigen i Syria. Noe som er vesentlig å vite, er at Tyrkia og Syria i århundrer har hatt et forhold som vi i Norge har med Sverige. Da borgerkrigen oppsto, var det heller ingen bevoktet grenseovergang mellom Tyrkia og Syria. Og DET har reddet mange, mange liv i dette tilfellet.
På tyrkisk side tok tusenvis av grensebeboere imot sine venner fra øst med åpne armer. Selv om mange selv er fattige, har de delt mat og husrom på samme måte som VI opplevde under 2. verdenskrig, når et hopetall av nordmenn måtte flykte over til det nøytrale Sverige.
Tyrkiske myndigheter stilte opp umiddelbart, først med provisoriske flyktningleirer, som har fått mye kritikk for bl.a. sanitetsforhold – men det er lett å peke finger når man selv ikke er i en slik situasjon. Millioner strømmet over grensen i løpet av forholdsvis kort tid. FN kom fort inn i bildet og videreutviklet leirene, men selvfølgelig er det håpløst å bo i «boliger av teltformat» over lengre tid. Som vanlig håper og tror man at kriger og konflikter skal være kortfattet og at flyktninger også skal komme tilbake til sine hjemland fort. Men dette skjer svært sjeldent.
Tyrkia var lenge i forhandlinger med EU, som førte til at flyktningstrøm til Europa endte som et av forhandlingskortene i forbindelse med at tyrkere bl.a. skulle få reise visumfritt til EU, EØS og Schengen landene. Resultatet ble at Tyrkia både beholdt flyktninger som kom over deres grenser til landet, samt at alle flyktninger som gjennom mange år tidligere har klart å komme seg til Europa via Tyrkia, uten spørsmål kunne sendes tilbake til Tyrkia og det ble tyrkiske myndigheters ansvar (og ofte problem) å ivareta dem og evt. sende dem videre til land de opprinnelig kommer fra. I tillegg fikk europeere visumfrihet til Tyrkia. Men dessverre, forklart med andre forhold i avtalen, har visumfrihet for tyrkere uteblitt og det er på toppen av det hele blitt enda vanskeligere for tyrkere å komme til en rekke europeiske land (verst er Tyskland og Sverige).
Siden 2011 har EU bevilget bortimot 10 milliarder euro direkte til flyktningleirene som styres av FN. I tillegg er 6 mrd. euro bevilget til flyktningers bistand for alle dem som har bosatt seg rundt i Tyrkia, hvorav det hittil nå er utbetalt 5,7 mrd.
Men dette er bare en dråpe i havet av hva Tyrkia selv har finansiert. Offisielt sies det at 3-4 millioner syrere kom til Tyrkia, men dette er alle dem som er blitt registrert i leirer og andre steder. Virkeligheten er en helt annen, takket være de åpne grensene. I dag er det riktignok noen lave gjerder på grensen, men disse er helt uproblematiske å forsere. I tillegg vet vi at mange andre har klart å komme seg via Syria til Tyrkia.
Takket være vennskap og humanitære aspekter, har syrere og andre blitt tatt godt imot og blitt hjulpet og innlemmet i det tyrkiske samfunnet. Man har måttet utvide enormt mange skoler, da samtlige barn og ungdom skal få sin berettigede utdannelse i livet. Det offentlige helsevesenet har fått store bevilgninger for å yte samme hjelp til flyktninger som til lokalbefolkningen. Det er også gitt store beløp for å sørge for at de som har kommet seg ut fra leirene skal få bo anstendig. Midlene fra EU blir bare en dråpe i havet i den forbindelse også. Når regnskapet for 2021 forelå, var det tyrkiske bidraget allerede oppe i 50 milliarder USD (faktiske tall). Vi har ikke lyktes i å finne det akkumulerte tallet for 2025, men det antas å være bortimot en fordobling.
I 2022 kom det igjen en flyktningstrøm – fra Ukraina. Og deretter kom nok en fra Russland i 2023, når russiske menn fikk et ultimatum om enten å registrere seg som soldater, eller flytte fra landet. De fikk TRE dager på å rykke seg opp med roten og forsvinne. 1.3 millioner russere har flyktet for ikke å måtte gå i krig med noe de anser som sine venner. Veldig mange hadde allerede bosatt seg i Tyrkia siden årtusenskiftet. Vi kjenner en del av dem og de har noen tragiske og voldsomme historier å fortelle.
Mange ukrainere har bodd her i lang tid også. Det har vært positivt å se hvordan samtlige land som en gang var innlemmet i Sovjetunionen, har mange representanter her – og at de har levd i fred med de fleste russere her. Vi må innrømme at det ble noe vanskeligere etter at Russland invaderte Ukraina, men ikke på langt nær slik det var når iranere og irakere møttes i Norge etter at de flyktet fra sin krig på 80-tallet. Heldigvis.
Man kan ALDRI måle et menneskelig i penger. Likevel, som vi alle vet fra samtlige land i Europa – blir plutselig hjertelaget krympet når landets befolkning begynner å se en form for forskjellsbehandling. Jobber forsvinner, man ser at noen som ikke har vært med på å bygge sitt eget land får fordeler, gratis hjelp, går foran i boligkøer og mye annet – som vi selv sliter for å bli bevilget.
Vi ser da også de enorme tallene som dette koster landet og dertil mindre penger til nasjonale oppgaver og landets egen befolkning.
Det verste for tyrkere er nok arbeidsplassene de har mistet i hopetall. Nettopp de jobbene som de uten utdannelse tidligere kunne få. Siden Alanya ble turistparadis på midten av 80-tallet, har tusenvis av fattige tyrkere kommet fra østre Tyrkia for å jobbe i ugunstige og slitsomme jobber. Og når utbyggingen eksploderte her rundt år 2000, kom atskillig flere for å jobbe i byggebransjen. Når de syriske flyktningene bredte seg hitover, oppdaget alle utbyggere at syriske menn var villige til å jobbe atskillig flere timer i døgnet for mye lavere lønn enn tyrkerne selv. Og i motsetning til i turistnæringen, var språkforskjeller ingen hindring.
Tyrkere som først tok imot sine naboer med åpne armer og solid hjertelag begynte å bli bitre. Deretter ble en del mer enn bare bitre. Vi så at hatet begynte å vokse. Akkurat som i våre land. Riktignok har vi ikke hatt demonstrasjoner og konfrontasjoner som i flere europeiske land, men såre ord faller og det er lett å lese i blikk hva folk føler.
Uansett, tyrkere og syrere har mye til felles, så selv om jobber ble tatt og mange følte urettferdighet i de økonomiske sidene av saken, så var det tøffere for dem å akseptere inntoget av russere og ukrainere. Dette fordi tyrkere alltid har følt seg dårlig behandlet av dem. Tyrkiske myndigheter kom fort med løsninger i forhold til å ikke la russere få fordeler. Veldig mange av dem som flyktet hit, har via lovgivning og interne sanksjoner (som bl.a. forbud mot å ha bankkonto her) følt seg tvunget til å forlate Tyrkia igjen. I dag er det stort sett dem som slo seg ned her før krigen startet, som fortsatt er her.
Takk og pris, 8. desember 2024, ble også Bashar al-Assad fjernet som Syrias president. Noe som har medført at syriske flyktninger kunne begynne å vende hjem for å ta fatt på rester og ruiner som gjenstår etter alle voldsomme angrep fra både landets overmakt, samt IS. Allerede i april 2025 var 400.000 tilbake i hjemlandet og i august ble det rapportert at 2,5 millioner (780.000 fra ulike steder og 1,7 mill. fra leirene her og i Syria) hadde vendt hjem. Samtidig er bortimot 1 million stadig på flukt innen Syria, grunnet interne voldshandlinger. Vi må huske at det fremdeles er ulike grupperinger blant syrerne selv. Noen ønsker Assad tilbake, noen tilhører IS og andre igjen har ulike meninger om gjenoppbygging, utvikling og landets fremtid.
Infrastrukturen er totalt ødelagt. Skoler, sykehus, veier og alt innen strøm, vann, kloakk, avfall etc. er i mange områder helt «fraværende». Tilgang på mat og nødvendighetsartikler er svært lav. Syria som land og folket der, vil ha enormt behov for bistand fra andre land og hjelpeorganisasjoner i mange år framover. Tyrkia er ett av de land som bidrar økonomisk. Samtidig har Tyrkia fått mye kritikk for sin «innblanding» i Syria. Soner som er satt opp på basis av sikkerhet på begge sider av grensen, er spesielt kritisert, men etter hvert overdøvet av FNs egne resolusjons mål om å dele opp Syria som et virkemiddel for å imøtegå terrorisme og en ny borgerkrig.
Vi forlater med dette Syria og vender tilbake til Tyrkia, hvor vi selv har nok bekymring grunnet alle krisene. De vi har skrevet om hittil, har en ting til felles – de er menneskeskapte. Vi har igjen å fortelle om de naturskapte. Noe vi skal gjøre senere, da disse også har medført like mye skader og behov for bistand som de vi hittil har fortalt om.
Hvor mange syriske flyktninger er fremdeles i Tyrkia?
De offisielle tallene ifølge Wikipedia, sier at det pr. november 2025 fremdeles er 2,7 millioner. Vi har selv gjort en rekke kalkulasjoner på tall fra ulike «sikre kilder», men vi ender opp med helt ulike summer og noen veldig avvikende. Basert på det vi kjenner til, er det likevel en viss logikk i dette – i og med at vi vet bestemt at det kom inn atskillig flere enn det som ble registrert. Når tallet i dag er såpass høyt, til tross for store tilbakevendingstall, kan vi konkludere med at veldig mange av dem som kom inn under radaren er blitt registrert etter hvert, for å kunne få tilgang til skoler, helsevesen og jobber.
Vi håper at alle syrere til slutt kan få komme hjem til et fedreland under solid oppbygging og at de vil kunne leve i fred med hverandre og skape en fremtid sammen.
Samtidig håper vi at tyrkere også etter hvert klarer å komme over sine frustrasjoner over tap av jobber og følelse av «urettferdig forskjellsbehandling».
Vi håper at samtlige kriser snart må kunne komme til en ende, slik at også Tyrkia kan få fortsette framgangen som så lovende ut for mer enn et tiår siden.
Vi håper at den grusomme krigen igangsatt av en maktsyk person må finne en snarlig ende, det samme gjelder samtlige maktsyke personer som ikke eier empati for enkelt individer eller respekt for lands grenser.
Selv om vi forstår menneskesinnets oppbygging og hvordan grådighet og merkverdige selvbilder fører til at noen få kan skade så veldig mange, er det like ufattelig at vi fremdeles ikke har lært særlig mye av «historien». Vi skriver snart 2026 og burde hatt en verden hvor aksept av andre og deres meninger skulle vært likeverdige med våre egne – en verden hvor vi absolutt ikke trenger å være enige med hverandre i alt, men i hvert fall la meningsforskjeller være noe å dele og lære av, ikke brukes til å skape uhygge og kriger.
Om vi noensinne kommer dithen, er umulig å si. Men helt ærlig, hvert minutt vi tilbringer med barna «våre» her - på skolen «vår» i Mahmutlar, en liten by med en sammensetning av 48 nasjoner – ser vi noe vi absolutt kan kalle «et solid håp for fremtiden»!
Om du har orket å komme deg helt hit i dagens artikkel – håper vi du fremdeles har ork til å delta i dagens Quiz! 😆🤓🤗
DAGENS SPØRSMÅL (Svar via Melding på Facebook-siden):
Hvor mye må du donere for å få et vakkert smykke fra Nettbutikken?
Sjekk Lindas Julekalender og Facebook for å se hva barna våre gjør for Gatedyr:
https://www.facebook.com/groups/667095947042134
