17/09/2026
I løpet av det siste tiåret (2016–2026) har formuesgapet i USA økt markant, og konsentrasjonen av kapital på toppen har nådd sitt høyeste nivå siden sentralbanken (Federal Reserve) begynte å spore Distributional Financial Accounts i 1989. Data viser at utviklingen de siste ti årene i stor grad handler om at de aller rikeste drar fra resten av befolkningen, drevet av et sterkt aksjemarked og skattepolitikk.
For å sette gapet i perspektiv viser makroøkonomiske målinger fra de siste par årene en enorm forskjell på toppen og bunnen: En husholdning blant de topp 0,1 % økte sin formue med i snitt 9,6 millioner dollar, mens en husholdning i den nederste halvparten (50 %) økte sin formue med i snitt bare 1 200 dollar.
De siste ti årene (2016–2026) har vært preget av store økonomiske kontraster og økende ulikhet i Norge. Selve landet og staten Norge har opplevd en enorm formuesvekst, hovedsakelig drevet av høye gassinntekter og et svulmende Oljefond.
For vanlige husholdninger har derimot tiåret vært preget av svak reallønnsvekst, pandemi, og de siste årene en kraftig dyrtid med høy inflasjon og økte renter. Selv om inntektsforskjellene i Norge fortsatt er lave i internasjonal sammenheng, har formuesgapet innad i den norske befolkningen økt betraktelig.
Den samlede skattemessige formuen i Norge har nesten doblet seg de siste ti årene. Denne veksten har vært langt kraftigere enn inflasjonen, men gevinsten har i stor grad tilfalt den øverste prosenten.
Mens den rikeste 1 % av befolkningen nå eier mer enn hele den fattigste halvparten av Norge til sammen står halve Norge uten formue. Rundt 50 % av befolkningen har i praksis null i netto ligningsformue (eiendeler minus gjeld). De nederste 50 % deler på i underkant av 3,5 % av den totale formuen i landet.
I Norge er boligen den desidert viktigste formuesposten for folk flest. De som har eid egen bolig i pressområder de siste ti årene, har opplevd en enorm formuesvekst. Unge, leietakere og de som står utenfor boligmarkedet har derimot blitt hengende etter og har i praksis ikke tatt del i denne formuesoppbyggingen.
Fra 2016 og frem til i dag har nordmenn i gjennomsnitt hatt knapt reallønnsvekst. Etter pandemien slo inflasjonen og krigen i Ukraina inn i økonomien. Prisene på strøm, mat og drivstoff skjøt i været, og Norges Bank satte opp renten betydelig. Dette har skapt en tøffere økonomisk hverdag for lavinntektsfamilier og husholdninger med høy gjeld.
Mens vanlige folk har slitt med dyrtid, har husholdningenes finansformuer økt kraftig de siste årene, godt hjulpet av et sterkt aksjemarked. Denne finansielle veksten har vært sterkest i den øvre delen av formuesfordelingen, noe som har skjøvet de rikeste enda lenger foran resten.
Når vi sammenligner formuesgapet i Norge og USA, ser vi to helt forskjellige økonomiske modeller. USA har et av de største formuesgapene i den vestlige verden, preget av en ekstrem konsentrasjon av kapital på toppen og en stor andel av befolkningen med svært begrensede ressurser.
Norge er mer likestilt og har en sterk middelklasse, men har også et betydelig og økende formuesgap som ofte underkommuniseres fordi inntektsforskjellene våre er så lave. Mens USA har et akutt ulikhetsproblem der den fattigste halvparten i praksis er koblet av den økonomiske veksten, har Norge et mer skjult formuesgap.
Norge har svært lav inntektsulikhet sammenlignet med USA, men når det kommer til formue, er forskjellene overraskende store. Forskjellen er at den norske ulikheten dempes kraftig av et sterkt offentlig velferdsnett, mens ulikheten i USA slår direkte ut i levekår.
Hvis du ikke har oppsparte midler i USA, risikerer du å miste alt ved sykdom eller arbeidsledighet. Mange i den nederste halvparten har negativ formue (mer gjeld enn eiendeler) på grunn av kredittkort, forbrukslån eller medisinske regninger.
Dette mens den norske velferdsstaten fungerer som en form for "kollektiv formue". Selv om den nederste halvparten i Norge eier svært lite målbare verdier (rundt 3,5 %), har de gratis utdanning, universell helsehjelp og folketrygd. Dette gjør at man kan ha null i formue uten å leve i akutt materiell nød.
Vi har en ekstremt høy andel selveiere (rundt 75 % eier sin egen bolig). Boligmarkedet har vært den største motoren for formuesbygging for den brede middelklassen i Norge. Dette holder middelklassens formuesandel relativt sterk sammenlignet med land der de fleste leier. I USA er eierandelen i boligmarkedet i USA lavere (rundt 65 %), og boligformuen er mye skjevere fordelt geografisk og demografisk.
Aksjemarkedet er den primære driveren for ulikhet i USA. De rikeste 10 % eier over 81 % av alle aksjer. Når Wall Street setter rekorder, skyter formuen til de rikeste i været, mens vanlige arbeidere ikke merker det på lønna.
Også i Norge eier toppen det meste av aksjene, men en betydelig del av de største og mest lønnsomme selskapene (som Equinor, DNB, Telenor, Kongsberg Gruppen) er delvis statlig eide. Overskuddet fra disse går i stor grad inn i Oljefondet og felleskassen, i stedet for å ende opp utelukkende på private hender som i USA.
https://www.facebook.com/share/v/1FarVAeD3i/?mibextid=wwXIfr
