20/08/2026
✍️Generalsekretærens refleksjoner etter Dysleksi Norges panelsamtale i Arendal:
Etter Dysleksi Norges arrangement under Arendalsuka, «Er skolen godt nok tilgjengelig for elever med lærevansker?», sitter jeg igjen med en uro. Ikke fordi det manglet engasjement eller vilje til forbedring, men fordi debatten flere ganger viste hvor forskjellige oppfatninger vi har av hvordan hverdagen faktisk ser ut for elever med lærevansker.
Debatten om skjerm i skolen er fortsatt krevende. Ikke nødvendigvis fordi den forenkles til et spørsmål om skjerm eller bok, men fordi vi ofte diskuterer ut fra ulike oppfatninger av virkeligheten. Hvor dominerende er egentlig skjermen i dagens skole? Hvor god er balansen mellom digitale og trykte læremidler? Hvordan vi svarer på disse spørsmålene, påvirker i stor grad hva vi mener om veien videre. Det gjelder både det som kan telles og måles, som antall enheter og bøker, og det som er vanskeligere å fange i statistikken: hvordan verktøyene faktisk brukes i undervisningen.
Den rådende oppfatningen i offentligheten synes ofte å være at skjerm er blitt helt dominerende i skolen, og at de trykte bøkene nærmest har forsvunnet. Det er nok en treffende beskrivelse enkelte steder, men langt fra overalt. Samtidig vet vi en del om hvordan skolene faktisk bruker digitale og analoge læremidler, og bildet er mer sammensatt enn det som ofte kommer fram i debatten.
Jeg er helt enig i at elevene skal ha tilgang til både trykte og digitale bøker. God balanse er viktig. Men hvordan kan vi sikre at god balanse innebærer en opprioritering av trykte bøker uten at det samtidig skjer en nedprioritering av digitale bøker?
En innkjøpt fysisk bok finnes i prinsippet for evigheten. I hvert fall frem til bokryggen revner eller faginnholdet blir utdatert. En digital bok fungerer annerledes. Den er tilgjengelig så lenge lisensen betales. Når abonnementet opphører, forsvinner også tilgangen. Digitale læremidler krever kontinuerlig finansiering dersom de skal være tilgjengelige over tid.
For Dysleksi Norge er dette særlig viktig fordi mange av våre medlemmer er avhengige av digitale funksjoner og tilgjengelige læremidler for å kunne delta på lik linje med andre elever. I arbeidet for en bedre balanse mellom papir og skjerm kan vi derfor ikke akseptere en utvikling der læremidler blir utilgjengelige for de elevene som trenger dem mest.
Skjerm har for øvrig en tendens til å dominere svært mange skoledebatter, også når det egentlig ikke er hovedtemaet. Det opplevde vi også i denne panelsamtalen.
Noe av det viktigste vi diskuterte, var behovet for faglige nasjonale retningslinjer om lese- og skrivevansker, matematikkvansker og språkvansker. Det blir sannsynligvis en bratt bakke å overbevise om behovet for slike retningslinjer. Også her tror jeg utfordringen delvis handler om hvordan vi forstår dagens situasjon.
I Dysleksi Norge får vi telefoner fra fortvilte foreldre hver eneste dag. Vi vet godt hvor skoen trykker. Vi vet godt hvor regelverket er klart og tydelig og bidrar til viktig rettssikkerhet, og vi vet godt hvor uklarhetene fører til ulik behandling og at medlemmene våre blir en kasteball i systemet.
Men mange har en annen virkelighetsoppfatning: Rettighetene er gode, veilederne er mange, og støtte- og informasjonsmateriellet er omfattende. Kanskje så omfattende at lærerne risikerer å gå seg vill. En ny retningslinje vil ikke hjelpe på det. Det er ikke en beskrivelse jeg kjenner meg igjen i.
Problemet er ikke at det finnes for mye kunnskap. Problemet er at det fortsatt mangler svar på flere helt sentrale spørsmål. Dagens lover, retningslinjer og veiledere gir for eksempel ikke tydelige svar på:
🔸Har en elev rett til en utredning av lærevansker, også når det ikke er aktuelt med et enkeltvedtak?
🔸Hvem skal utrede dem?
🔸Hvor tidlig er det faglig forsvarlig å utrede, og hvor lenge er det uforsvarlig å vente?
🔸Har elever som skårer på eller under kritisk grense, rett på oppfølging?
🔸Skal alle elever med spesifikke lese- og skrivevansker ha rett til kompenserende hjelpemidler, og finnes det eventuelt grenser for denne retten?
🔸Har elever rett til læremidler som faktisk er tilgjengelige for dem?
🔸Hva ligger i opplæringslovens minstenorm om tilfredsstillende utbytte: Hva er den faglig forsvarlige oppfølging av elever med lese- og skrivevansker, matematikkvansker og språkvansker?
Dette er ikke perifere spørsmål. De handler om barns rett til å få den hjelpen de trenger, når de trenger den.
Derfor kommer vi i Dysleksi Norge til å fortsette arbeidet. Vi skal løfte fram erfaringene til elever og foreldre, synliggjøre hullene i dagens system og bidra til at behovet for tydeligere faglige nasjonale retningslinjer blir forstått. For behovet er der, selv om det ikke alltid er synlig for dem som ikke møter konsekvensene av manglende avklaringer i hverdagen.
Caroline Vigestad Solem
