14/11/2024
Tragediens år
Av Per Olav Reinton
I protest mot Christian IVs ødeleggelse av Oslo for fire hundre år siden, gikk det lørdag 28.september kl. 12 - fra Ladegården i Gamlebyen til Kontraskjæret i Kvadraturen - et symbolsk demonstrasjonstog som representerer 700 år av Oslos historie før 1624.
Christian IV stanset på kongsgården Sem i Eiker for en avstikker til Oslo da han i september 1624 var på vei til Kongsberg for å grunnlegge byen med sølv i berget og løfte om kongelige inntekter. Det hadde brent i Oslo natt til 17.august. Årsaken var Guds vrede, i følge borgermesteren. Kongen nedlot seg ikke til å besøke byen som var preget av Guds vrede, men ankom Akershus festning og skrev i dagboka den 28.september at han grunnla et kjøpested på Akersneset. Som så mange andre etableringer fikk kjøpestedet hans eget navn, i likhet med Christianopel og Christiansand. Han kalte det Christiania.
Så dro han sin vei etter to dager, tilbake til sønnen og kona som ventet på ham, og etterlot seg beskjeden om at folk ikke fikk lov å bygge opp hjemmene sine igjen i det gamle Oslo.
Handelsmenn med borgerbrev i Oslo, Moss og Drammen, og utlendinger av den rette tro som ville flytte inn i det nye kjøpestedet, skulle få gratis byggematerialer og skattefritak i fire år, senere utvidet til seks. Problemet var at det ikke var forberedt en eneste tomt. Kjøpestedet var bare noen streker på en mer enn femti år gammel skisse som var blitt forkastet av det danske riksrådet i sin tid av militære årsaker: «farlig om noget skulle komme på». Kvadraturen ville stå i veien for festningen, og festningen ville gjøre Kvadraturen til et militært mål.
For Oslos innbyggere var dette en ekte tragedie. Etter brannen i februar 1567, påsatt av stattholderen Christen Munk for å stanse en svensk beleiring, hadde Oslo – i mot kongens ønske og ved hjelp av det danske riksråd – protestert heftig og effektivt og fått erstatning for å bygge byen opp igjen. Det hadde også skjedd i 1523. Den brente jords taktikk var Akershus festnings militære modus operandi. Men Oslo overlevde.
Tiden etter at byen var bygd opp i 1567 ble Oslos lykkeligste tid, i følge historikeren Edvard Bull. Renessansen skvulpet inn over byen fra Europa, og Oslo ble en del av den nye handelskapitalismen.
Oslo hadde i uminnelige tider vært en handelsby med hele Østlandet og deler av Sverige som oppland, preget av håndverkere og handel.
Området var rikt på eiketrær som hadde vokst opp siden varmeperioden for fem tusen år siden, og sagbruk hadde oppstått som ny næring. Det hadde ikke vært noe problem å bygge opp Oslo igjen etter brannen i 1624, slik de hadde gjort etter branner i 1523 og 1567 som var påsatt for å forsvare Akershus, eller slik det skjedde i London i 1666 - ironisk nok med tømmer fra Oslo – da 70.000 ble husløse etter brann. Østlandet ble tømt for eik. Men det var begynnelsen på «plankeadelen» som tjente seg rik på handel med Holland og England.
Handelen søkte seg ut på verdenshavene. Behovet for skipstømmer ble enormt etter oppdagelsesreisene og konkurransen om oversjøiske markeder. Mens naturen etter hvert ble oppbrukt langs Europas kyster, kunne Glommavassdraget og Drammensvassdraget bringe tømmer til utskiping fra havnebyen ved Oslofjorden. Skogeiere på bygdene og langs den 120 kilometer lange Oslofjorden kunne handle direkte med hollendere og engelskmenn, som hersket over verdenshavene. Men på den måten ble tollinntektene unndratt statens kontroll.
Det går fram av de atten punktene, hvor kongen forklarte hva han ville ved å grunnlegge kjøpestedet Christiania, at hensikten var mer økonomisk enn militær. Også byborgere i Moss og Drammen måtte bosette seg i Christiania for å få handelsprivilegier. Rundt byen skulle det reises voller med porter som skulle være låst om natta. Toll var kongens vesentligste inntektskilde. Og så sent som på attenhundretallet utgjorde tollinntektene mer enn halvparten av statsinntektene som betalte de offentlige tjenestene i Norge.
Men Christian IV trengte pengene for å gå inn i 30-årskrigen som leder for protestantene i Europa. Det gjorde han på så elendig vis at hele Jylland var okkupert av habsburgernes leietropper i 1627. På denne tiden kunne en se sporene av en by vokse fram som kjøpestedet Christiania. Ved hjelp av finansmannen Jens Juel, som var stattholder på Akershus, og skriveren Niles Toller fra kongens hjemby Haderslev som fikk hele familien sin til byen, fikk de økonomiske danske økonomiske flyktningene handelsprivilegier og store eiendommer på Østlandet. Nils Toller ble borgermester i byen, og ble byens rikeste og mektigste. Familiene giftet seg inn i hverandre, skillet mellom private forretninger og offentlig embete forsvant, og fram til parlamentarismen ble innført fikk vi det historikeren Jens Arup Seip kalte en embetsmannsstat med «en eiendommelig maktstruktur med et egenartet sosialt underlag; den faller utenfor vanlige vest-europeisk forfatningstyper.»
Sagbruksprivilegier førte til en «plankeadel», som ikke ble en adel formelt utpekt av kongen som ellers i Europa, men besto av formuende som bosatte seg på gårder og eiendommer som Bogstad, Ullevål, Frogner og Bredtvedt. Selius Marselis het den mest pengesterke av dem alle. Han kom fra en hollandsk finansfamilie som var Christian IVs viktigste økonomiske støttespiller og bygde sitt Marselienborg i området som i dag omfatter Nationaltheatret, Universitetet og Stortinget, med området vi i dag kaller «Spikersuppa» som tulipanhage.
I følge Christian IVs atten punkter skulle geistlige ved Hallvardskatedralen, lærere ved Katedralskolen og «gemene» folk fortsatt bo i gamle Oslo. Året etter ble budskapet bekreftet med en kongelig ordre om at folk i gamle Oslo kunne få «dyrke sine kålhaver». Oslo var ikke fullstendig nedbrent. Det var antagelig mye verre i februar 1567 da Christen Munk tente på da det var som kaldest i februar.
Folk i den nedbrente delen av Oslo fikk ikke lov til å bygge på tomtene sine i 1624. Det skulle bli dyrka mark for festningen Akershus. De «gemene» måtte bygge på Grønlandsleiret, strandsonen ved Akerselvas utløp, videre på Vaterland, som hollenderne kalte det, nå preget av store bygg som Oslo City, Oslo Plaza, og Galleri Oslo, i tillegg til Fjerdingen, hvor Røde Kors og Blåkors nå ligger – og Pipervika. som ble slum i fire hundre år.
Øyeblikket da Christian IV bestemte seg og noterte i dagboka at han grunnla kjøpestedet Christiania, er det mørkeste tidspunktet i Oslos historie. Det nye kjøpestedet kunne bygges uten folkelig opprør, i motsetning til forrige brann i 1567, fordi fem kvinner ble syndebukker og tiltalt som trollfolk. Tre ble halshugget som hekser
Oslos innbyggere bygde seg midlertidige bosteder langs innfartsveiene til Oslo og Christiania med frykt for at de kunne bli revet når som helst. Siden de ikke kunne registrere seg som handelsborgere, ble de høkere. Høkerne hadde god kontakt med bøndene, og varer forsvant før de rakk fram til Kvadraturen. Kvadraturens handelsmenn reagerte på lekkasjene. Stattholderen på Akershus brant ned forstedene i 1658 for å hjelpe borgerne i Christiania. Henrik Wergeland skrev «Forstædernes klagesang over Kristiania», inspirert av Bibelens klagesanger over Jerusalems ødeleggelse.
At være et Stedbarn kan
faae Stene til at græde.
Men Stedbarn er Vaterland
og Fjerdingens arme Stræde.
I Kristiania dog
ei græde de Stene derved.
De reise sig op i Palladser, og
kun knuge os dybere ned. At være et Stedbarn kan
faae Stene til at græde.
Men Stedbarn er Vaterland
og Fjerdingens arme Stræde.
I Kristiania dog
ei græde de Stene derved.
De reise sig op i Palladser, og
kun knuge os dybere ned.
De bemidlede borgere av Christiania bygde sine sommersteder på det som skulle ha vært offentlige løkker, og da Carl Johan valgte høydedraget Bellevue som sted for slottet, fulgte det nye borgerskap videre vestover i retning Holmenkollen, mens det egentlige Oslo klamret seg fast som Gamlebyen ved foten av Ekeberg. Skillet mellom øst og vest i Oslo var etablert for de neste fire hundre årene.
Påstanden om at Christian IV «flyttet byen» for å sikre Oslos befolkning under murene på Akershus og redde dem fra flere bybranner, er en fire hundre år gammel historieforieforfalskning.
Majestetens hekser hadde skylden for brannen og ble ofret. Da de fem kvinnene ble tatt som syndebukker, og tre av dem halshugget, nyttet det ikke for noen å protestere overfor Christian IV.
Kvinnene het Sissel Nilsdatter, Karine Clemensdatter, Ellen Stensdatter, Birgitte Ekeberg og Ingrid Kværner.
