06/09/2026
UKENS VILLBLOMST
Bokmål: sommereik
Nynorsk: sommareik
Davvisámegiella: áika
Vitenskapelig: Quercus robur L..
Bøkefamilien/bøkfamilien – beaikašattut – Fagaceae
Eika er et av de virkelig berømte og kanoniske treslaga, og i de fleste land symboliserer den noe utgammelt og mektig. Men eik er ikke helt enkelt: her i Norden har vi to eikearter, sommereik og vintereik, med en stor gråsone av hybrider imellom.
Sommereik er den klart vanligste og videst utbredte. Den skilles fra vintereik ikke på om bladene henger på om vinteren eller ikke (de to artene har svært uheldige norske navn) – sommereik har også svært ofte vissent løv om vinteren. De viktigste forskjellene er:
-sommereik har omtrent uskafta blad, vintereik har minst 1 cm bladskaft
- sommereik har nøtter på lange skaft (floraen oppgir 2-9 cm), vintereik har fruktskaft som er 1 cm eller kortere
- sommereik har blad med bladører, vintereik skal "etter boka" ha blad med kileforma grunn, men dette varierer nok noe
- sommereik har blad med snau underside, vintereik er fint stjernehåra på undersida
- sommereik har blad med få, relativt store og ofte ulike fliker, vintereik har flere, smalere og like fliker (men bladformen, spesielt hos sommereik, kan variere dramatisk, både innen samme individ og mellom individer - det fins sommereik-individer med nesten uflika smale blad)
- sommereik har ofte noen sidenerver som ender i ei bukt, hos vintereik ender alle sidenerver i en flik
- vinterknoppene hos sommereik er relativt butte, hos vintereik noe spissere
- hos sommereik er blader (og vinterknopper) mer markert t***ere mot skuddspissen, hos vintereik mer jamt spredt langs årsskuddet
Hybridene har intermediære karakterer og/eller kombinerer dem på ulike måter, og hybridene er vanligere enn rein vintereik.
Eikeartene er rakletrær. De er sambu, med hannrakler og hunnblomsterstander på samme tre. Mens rakler hos artene i bjørkefamilien er lette å analysere og regelmessig oppbygd, er det langt mer tallmessig omtrentlighet i hvordan blomsterstandene hos eik er oppbygd. De hengende hannraklene har spredte nøster/grupper av hannblomster i varierende antall, fra enkeltvis til flere sammen. Hannblomstene er små, med et seksdelt enkelt klokkeformet blomsterdekke og normalt 6-8 pollenbærere. Hunnblomstene er sittende, 1-3 sammen i skuddspissene. Det er som regel langt færre hunnblomsterstander enn hannrakler på et tre, og en må lete litt etter dem. Hver hunnblomst er omgitt av en slags hams (kupula) og består bare av et fruktemne. Fruktemnet er dannet av tre fruktblad og inneholder seks frøemner, men bare ett av dem utvikles til frø, de andre tilbakedannes. Hamsen er egentlig en dannelse rundt blomsterstanden, ikke enkeltblomsten, og det er diskusjon om den er en aksedannelse eller oppstått fra forblader. Hos eikeslektas nære slektninger bøk og kastanje er hamsen felles for to, henholdsvis tre blomster, og dette viser at hver hunnblomst hos eik egentlig stammer fra en treblomstret liten kvastblomsterstand der bare én blomst er igjen. Hunnblomsten (fruktemnet) blir til en avlang nøtt med kupulaen som den karakteristiske «hatten» under.
Eik blomstrer etter løvsprett og er vindpollinert. Nøttene er tilpasset hamstringsspredning med diverse fugl og pattedyr. Den mest effektive sprederen er nøtteskrike, som kan transportere nøtter mange kilometer og som putter dem enkeltvis ned i jorda som matforråd for å hente dem seinere. En viss andel av nøttene blir ikke gjenfunnet og spist, og kan så spire. Også ekorn er viktige spredere, men gjennomgående over kortere avstander (sjelden mer enn noen hundre meter). De lager også matforråd (med flere nøtter) der noen ikke blir brukt eller gjenfunnet. Skogmus er også viktige spredere, men over enda kortere distanser. Men fordi de er mange, kan de være viktig for genetisk omstokking innen populasjonene. Også villsvin kan bidra til spredning, men i mindre grad: de samler ikke forråd, men spiser store mengder nøtter, og bare en liten del av dem passerer tarmkanalen uskadd. Og siden eik er kjent tilbake til i hvert fall eocen (ca. 45 millioner år siden) og muligens paleocen (ca. 55 millioner år siden), kan det opprinnelig også ha vært helt andre og nå utdødde pattedyr- og fuglegrupper i bildet som drivkrefter for seleksjonen av nøtter.
Eik er en utpreget K-strateg (langlevd konkurransesterk art) som blomstrer og setter frukt for en stor del av gammel vane og som et føre var-tiltak: hvert eiketre, som kan bli mange hundre år gammelt, bør i gjennomsnitt og i stabil vegetasjon helst ikke få mer enn ett vellykket avkom, ellers blir verden fylt av eiker. Eikenøtter spirer ganske villig, men det er stor dødelighet på unge eiker. Men i forstyrra vegetasjon og ved vegetasjons- og klimaendringer kan en større andel eiker spire og overleve, og bidra til at arten lett kan ekspandere, selv om det tar litt tid. I vår tid er nok eik på frammarsj i sitt norske utbredelsesområde, dels etter den "lille istiden", dels med dagens menneskeskapte klimaendringer og dels etter å ha vært kraftig uthogd mange steder til skipstømmer under seilskutetida.
Eik kan bli gammel, men gamle eiker blir nesten alltid hule og er derfor oftest ikke mulige å datere sikkert. Tordenskioldeika i Horten regnes gjerne som den eldste eika i Norge, antatt å være mellom 800 og 1000 år. Mollestadeika i Birkenes i Agder har tradisjonelt også blitt antatt å være 1000 år gammel, men nyere estimater fra NIBIO antyder 500-600 år. Stelmužė-eika i Litauen antas å være den eldste eika i Europa, ca. 1500-2000 år gammel. King Offa’s Oak i Windsor, Berkshire, er ansett å være den eldste eika i Storbritannia, ca. 1300-1500 år gammel.
Eik er et av treslagene som ikke har arbeidsdeling mellom langskudd og kortskudd. Årsskuddene til sommereik har som sagt blader som sitter spredt nederst og t***ere og t***ere mot enden av skuddet. Dermed vil også vinterknoppene sitte på samme måte – spredt nederst, og som en tett klynge i tuppen. Neste år vil knoppene bryte, og det dannes en «busk» av nye årsskudd ytterst på det gamle årsskuddet, svakelige årsskudd nederst og de mest vitale årsskuddene i tuppen. Derfor danner mye av de ytterste delene av kronen etasje på etasje med t***e «busker» som ser ut som "hender" med lange, knoklete fingre. Så setter sjølkvistinga inn, og sommereik har svært lite apikal dominans – denne t***e busken har ikke noe veldig opplagt hovedskudd som fortsetter lengdeveksten rett fram. Hvilken av søsterkvistene som tar ledelsen, avhenger av lysforholdene, og retninga til det ledende årsskuddet kan skifte fra år til år. Derfor fører denne litt tilfeldige og ikke-retningsbestemte sjølkvistinga til at eldre greiner gjerne får svært krokete og siksak-aktig form, mer enn hos andre treslag. Og gamle frittstående sommereiker får en svært brei og vid krone.
Vinterknoppene hos eik er helt spesielle – med mange tett plasserte knoppskjell som sitter i fem rekker, slik at knoppen sett ovenfra er femkantet.
Sommereik er hos oss et edelløvtre som går inn til Mjøstraktene og rundt kysten til Smøla. I tillegg er arten planta langt inn i dalene på Østlandet og langt nord i Nord-Norge, og forvilla i hvert fall nord til Steinkjer. Mens vintereik på Østlandet stanser i Midtre Oslofjord (Drøbaksundet) og har nordgrense i Sula. Sommereik er tydelig lyselskende og foretrekker steinete og godt gjennomlufta jordsmonn, men ikke nødvendigvis veldig næringsrikt. Og mens andre edelløvtrær, spesielt alm, spisslønn, lind og bøk, kan danne svært tett kronetak og skyggefulle skoger, er eikeskoger gjerne lysåpne.
Sommereik er et europeisk treslag som fyller det meste av Europa nord til ca. grensa mellom sørboreal og mellomboreal («limes norrlandicus», eller Norrlandsgränsen). Den tynnes ut i Sør-Spania, Sør-Italia, Balkan og Lilleasia. Sørøstgrensa går i Kaukasus, og den østlige delen av arealet omfatter det stadig smalere edelløvskogs- og skogsteppebåndet mellom taigaen og steppene, østover mot Nord-Kasakhstan og Sør-Sibir.
Quercus robur er en Linné-art fra 1753 uten særlige komplikasjoner i navneverk. Linné oppfattet sommer- og vintereik som samme, variable art, og vintereik ble først beskrevet som en varietet, Quercus robur var. petraea, av Heinrich Gottfried von Matuschka i 1777, og så opphøyet til egen art av Franz Kaspar Lieblein i 1784.
Eikeslekta Quercus L. er en stor og økologisk viktig slekt med 477 aksepterte arter (POWO). De nordligste (tempererte) artene er løvfellende, de fleste mer sørlige artene er vintergrønne, og slekta omfatter både trær og busker. Det fins hjemlige eikearter i Europa, Nord-Afrika, Vest-, Sør-, Sørøst- og Øst-Asia og i Nord- og Mellom-Amerika. Slektas sørgrense går i Ecuador og Indonesia. Den er den største slekta i bøkefamilien Fagaceae, som omfatter 8 slekter og ca. 1000 arter.
Det germanske navnet eik/ek/eg/oak/Eiche går tilbake til protogermansk *aiks, og videre til protoindoeuropeisk *h₂eyǵ-. På norsk er navnet uttalt "eik" i mesteparten av landet, "ek" lengst øst (spesielt i Østfold) og "eig" på Sørlandet og i Rogaland. I norsk tradisjon fantes det en mengde betegnelser på eikeved med ulike egenskaper og til ulik bruk. Høeg (1974) oppgir f.eks. navnene blyeik, blåeik, grøneik, horneik, levereik, luseik, molleik, raudeik, riseik, steineik, ståleik, sureik, svarteik – ved med ulik farge, tetthet, dimensjon, soppangrep etc., egna til ulike formål, og til dels også av de to eikeartene (sommereik har blåaktig kjerneved, vintereik rødaktig). Eik har vært brukt til svært mye. I tillegg til veden/tømmeret, som var spesielt verdsatt til skipsbygging, har barken vært brukt til garving, nøttene til kaffesurrogat og grisefór, og lauvet i noen grad til fór (men der ble andre treslag foretrukket). Ulike deler av treet hadde også folkemedisinsk bruk. Og de store kulerunde gallene av eikegallvepsen ble brukt til garnfarging og til å produsere blekk.
Quercus – et av de klassiske latinske ordene for eik (spesielt ungarsk eik Quercus frainetto). Andre klassisk latinske eike-navn var aesculus, cerrus, robur, ilex og suber. Aesculus, som Linné gjenbrukte som botanisk navn for hestekastanje, er det ordet som er kognat (språkhistorisk beslektet) med det germanske ordet eik/aiks, og romerne brukte det om de høye skogdannende eikeartene, blant annet sommer- og vintereik. Dette treet var helliget Jupiter, og også i keltisk mytologi var eik det mest hellige treet. Litt underlig er det forresten at eik i norrøn mytologi havnet litt i skyggen av ask.
Robur betyr på latin «hardhet», «styrke», og var også det klassisk latinske ordet for hard eikeved.
Jan Wesenberg
