http://www.botaniskforening.no/

Norsk Botanisk Forening, Norsk Botanisk Forening, Naturhistorisk museum, Postboks 1172 Blindern, Oslo (2026)

Q: Hva er adressen?

Norsk Botanisk Forening, Naturhistorisk Museum, Postboks 1172 Blindern

23/08/2026

UKENS VILLBLOMST
Bokmål/nynorsk: kvitsjøsalturt
Vitenskapelig: Salicornia pojarkovae N.Semenova
Amarantfamilien – Amaranthaceae

Synonymer: Salicornia procumbens subsp. pojarkovae /Salicornia dolichostachya subsp. pojarkovae

Salturt-artene er ikke prangende planter som vekker oppsikt, men botanikere er glad i slike ‘Jørgen Hattemaker-planter’ – økologiske spesialister der få andre planter vokser. Salturtene er ettårige urter med sukkulente, motsatte blader som er sammenvokste og trykket mot stengelen slik at bladene kan se ut som ledd på stengelen. Greinene sitter parvis motsatt på stengelen. Blomstene er små, innsenket i stengelen, lite synlige og sitter sammen i treblomstrete kvaster i hjørnet av de øvre bladene på toppskuddet og greinene. Blomsterbladene er sammenvokste med en liten åpning der pollenbærerne stikker ut. Vi kaller planter som tolererer høyt saltinnhold for halofytter.

Kvitsjøsalturt er ofte ugreinet eller har få tykke greiner. Leddene er breiest nedenfor midten, med oftest bare ett til fire blomsterløse ledd nedenfor de fertile leddene. Toppskuddet er omtrent jevnbredt ut mot enden og har 2-20 ledd med blomster. Midtblomsten er omtrent jevnstor med sideblomstene. Blomstene har to 0,4-0,6 mm lange pollenbærere som oftest stikker ut av blomsten. Dette er skillekarakterer mot de to andre artene av salturt vi har her hjemme: salturt og fjæresalturt.

Voksested er saltpanner, som er havnære grunner som kan oversvømmes av havvann, men som også kan tørke helt ut, noe som gir svært høyt saltinnhold i grunnen. I Norge finnes kvitsjøsalturt bare på to-tre steder i Porsanger i Finnmark. Ellers finnes arten bare noen få steder ved Kvitsjøen i Russland.

Kvitsjøsalturt vurderes som sårbar (VU) på grunn av svært begrenset og fragmentert utbredelse, i kombinasjon med store variasjoner i antall reproduserende individer. Arten er en norsk ansvarsplante i europeisk sammenheng.

Kvitsjøsalturt ble beskrevet i 1956 av Neonila Zenonovna Semenova-Tjan-Schanskaya (1906-1960), russisk botaniker.

Salturtslekta Salicornia har 53 aksepterte arter, der tre finnes i Norge. I forrige utgave av Norsk flora (2005) var salturtslekta i meldefamilien, men nå er hele den tidligere meldefamilien blitt innlemmet i amarantfamilien.

Navnet salturt sier seg selv – plantene vokser på steder med høyt saltinnhold.

Salicornia – fra latin ‘sal’ = salt og ‘cornu’ = horn. Navn på salturt hos Rembert Dodoens (1517-1585), flamsk lege og botaniker.
pojarkovae – etter den russiske botanikeren A.I. Pojarkova (1897-1980).

16/08/2026

UKENS VILLBLOMST
Bokmål, nynorsk: krattsoleie
Davvisámegiella: guolbbafiskesrássi
Vitenskapelig: Ranunculus polyanthemos L.
Soleiefamilien – fiskesrássešattut – Ranunculaceae

Her har vi en art som nok de fleste ville bare kalt en smørblomst, et tradisjonsnavn som dekker alle gule soleier. Men dette er en uvanlig smørblomst som kjennere blir begeistra over å treffe på.

Krattsoleie likner på de fleste måter sterkt på engsoleie (eller la oss kalle det engsoleiekomplekset, fordi det vi før kalte engsoleie i seg selv er blitt til to arter med fem underarter og langt fra enkelt). Samme dypt håndflika blad, samme store gule smørglinsende blomster, samme voksemåte. Men enda litt mer dypt og smalt flika blad og enda litt større blomster. Og selv om noen typer innen engsoleiekomplekset også er hårete på nedre deler av stengelen og bladskaft, er krattsoleie enda mer hårete.

Den beste skillekarakteren er blomsterskaftet. Hos engsoleiegruppa er blomsterskaftet helt trint (rundt), mens hos krattsoleie er det lengdefuret. Denne karakteren deler den med krypsoleie, som ellers ser såpass annerledes ut at den ikke er noen forvekslingsart. Så altså: finner du en litt i overkant storblomstra og flott engsoleie med veldig smalflika blad og mye hår, og dessuten ser at blomsterskaftet er furet, så har du funnet krattsoleie og kan være veldig fornøyd med dagen og med deg selv.

Krattsoleie er en flerårig art uten vegetativ formering (altså diskrete individer). Pollinerings- og spredningsøkologisk er krattsoleie helt som engsoleie og de fleste andre soleier: nektarier ved basis av kronbladene produserer nektar, og insekter (spesielt blomsterfluer) er lykkelige over den. Fruktemnesamlingen i midten av blomsten blir til et lite «pinnsvin» av små enfrøa nøtter med en krok øverst, og fruktene spres dels i pelsen på dyr, dels uspesifikt etter «rusk-prinsippet».

Krattsoleie er en tydelig varmekjær art. Den forekommer i kalktørreng (det som i dag kalles GRUK – åpen grunnlendt kalkmark), åpen skog (edelløvskog eller aller helst kalkfuruskog), beitemark, kratt, svabergterreng, i det hele tatt varme og ikke skyggefulle steder. Den foretrekker absolutt kalk, men kan også gå på grunnfjell, men uansett på god og rik jord, f.eks. på godt forvitra og omdanna leirjord, og da spesielt enger og beitemark med langvarig hevd – man finner den ikke på sur torvjord eller morenejord.

Utbredelsen er sørøstlig, dvs. nedre Østlandet, med lange fingre oppover Hallingdal, Valdres, Land og Gudbrandsdalen, og så har den under den postglasiale varmetida kommet seg over vannskillene til Indre Sogn og til Oppdal. Spesielt tett med punkter er det i silurbygdene – Grenland, Eikerbygdene, Ringerike, indre Oslofjord, Hadeland, Hedemarken og i noe mindre grad Toten, og også i de øvre delene av de tre nevnte dalførene. I Østerdalen er den begrenset til det absolutte smørøyet, nemlig Rendalen. Ellers er det noen svært spredte funn på Agder, Sørvestlandet, Vestlandet og i Midt-Norge – delvis feilbestemmelser, delvis tilfeldig spredte frø med folk, jord eller redskaper.

Globalt er krattsoleie en europeisk-sørsibirsk art. Den fins ikke på De britiske øyer og på Den iberiske halvøy sør for Biskayakysten, og er sjelden i Sør-Italia og Sørøst-Europa inkludert Balkan. Den østlige halen gjennom det sentrale Øst-Europa og østover mot Baikal har varierende punkttetthet, uvisst om det er reelle variasjoner eller ulik registreringsfrekvens.

Krattsoleie blir i siste utgave av Norsk flora oppgitt å omfatte to omtrent like vanlige enheter som gis underartsrang: engkrattsoleie subsp. polianthemos og bakkekrattsoleie subsp. xpolyanthemoides. Den siste er en hybridserie mellom krattsoleie og en sørvesteuropeisk art, lundkrattsoleie Ranunculus serpens, som i ren form er funnet på en tømmerterminal på Hurum. POWO anerkjenner R. xpolyanthemoides som en selvstendig hybridogen art. Mens krattsoleie i snever forstand deler de i sin tur inn i to underarter: nominatunderarten og en rent italiensk underart, subsp. thomasii. GBIF ser på lundkrattsoleien som en underart, R. polyanthemos subsp. serpens, og dermed blir bakkekrattsoleien bare et kontinuum av mellomformer mellom to dårlig adskilte underarter. Så dette er litt ullent. Det beste vi kan gjøre, er å se litt over og forbi denne smørja, overlate den til taksonomer og oppfatte krattsoleie som en litt variabel art som er distinkt fra engsoleie og som har en interessant utbredelse og økologi, og absolutt bør registreres.

Krattsoleie er klart på retur, på grunn av de vanlige faktorene som berører vår sørøstlige flora: opphør av hevd i gammeldags kulturlandskap, gjenvoksing, nitrogengjødsling og utbygging. I Osloområdet holder den seg ganske bra på flere av øyene, mens det går utforbakke på fastlandet. Den har status NT – nær truet på rødlista.

Ranunculus polyanthemos er et Linné-navn, og selv om det er noen få synonymer og noe frynsete oppfatning av underarter, er arten som sådan nomenklatorisk ukomplisert.

Det norske navnet er selvsagt et botanisk skrivebordsnavn – for folk har dette vært en smørblomst som alle smørblomster.

Soleieslekta Ranunculus er ei stor slekt med 1788 aksepterte arter (POWO), men omfanget avhenger mye av slektsoppfatninga, dvs. hvor mange arter som føres over i segregatslekter. Slekta fins representert over nesten hele verden, med Brasil og deler av Vest-Afrika som de viktigste unntakene. Soleiefamilien Ranunculaceae er en middels stor familie med rundt 50 aksepterte slekter og over 3700 arter.

Ranunculus – latin for «liten frosk», navn på soleie helt tilbake til Plinius den eldre (23-79 e.Kr) i hans ensyklopedi «Naturalis historia».
Polyanthemos – gresk for «mangeblomstret»

Jan Wesenberg

10/08/2026

Slåttesesongen er i full gang!🌾🌼
I helgen møtte en gjeng med motiverte deltakere på årets slåttekurs i Nordmarka og lærte om bruk av ljå, kulturhistorie, såttemarksøkologi og artsmangfold.

Første bilde er fra allerførste slåttekurs i Nordmarka i 2016 med Marit Eriksen som instruktør. I årene etter tok Mats Rosengren over denne rollen. Sammen med botanikkekspert Kristina Bjureke har han vært med i 10 år nå, der de to hvert år sprer god stemning og deler sin kunnskap om skjøtsel og betydningen av slåttemarker. Vi føler oss veldig heldige å ha så dyktige formidlere på kurset! Tusen takk for den innsatsen dere gjør. 🤩 Vi satser på et kurs i 2027.

Dersom du ikke kunne være med på slåttekurset som var så er det flere muligheter i løpet i august til å lære deg bruken av ljå og artsmangfoldet i slåtteeng. Bli med på arrangementene som kommer!
13.08. - Drop-in: slåttedag på Ola Narr 2026
19.08. - Drop-in: Slåttekurs på Akershus festning 2026

09/08/2026

UKENS VILLBLOMST
Bokmål, nynorsk: ullurt
Davvisámegiella: -
Vitenskapelig: Filago arvensis L.
Korgplantefamilien – diehppelieđagat – Asteraceae

Ullurt er en særpreget, slank, gråhvit ettårig plante. Den varierer fra 5 til i hvert fall 30 cm, og kan være ugreinet eller greinet øverst, noen ganger med flere stengler fra samme rot. Hele planta er hvitfiltet. Bladene er smale, tungeforma, relativt butte, opprette og tiltrykt til stengelen. Mesteparten av planta er en glissen langstrakt blomsterstand som består av mange runde nøster med 2-10 små spisse korger. Korgene er ca. 5 mm lange og 2-3 mm breie, men det er ikke måte på hva de inneholder: i hver korg er det sentralt 2-5 tokjønna blomster, omgitt av 15-50 trådforma hunnblomster. Korga er pakket inn i korgdekkblad, som egentlig er skruestilte, men som har svært ulik størrelse fra ytterst til innerst og derfor ser ut som rekker. Fruktene er bittesmå nøtter (akener, cypselae) og har en fnokk (sveveapparat), som vanlig er i korgplantefamilien.

Ullurt bruker litt tid på å utvikle seg om våren/forsommeren, og er derfor ikke en direkte tidlig vårblomst. Den blomstrer på forsommeren, ofte når habitatet har rukket å bli relativt tørt. Og så blir det gjerne bare tørrere og tørrere, og allerede midtsommers er plantene tørre og sprer fruktene sine.

De bittesmå ganske lukka korgene skriker «selvpollineringssyndrom». Det er nok også mye tilfellet, og de sentralt plasserte tokjønna blomstene er en slags «forsikring» som uansett klarer å selvpollineres. Men de produserer et pollenoverskudd, og blomstene produserer faktisk også nektar, og blir besøkt av små tovinger og små veps, så det skjer nok også en del krysspollinering – og da er det først og fremst de trådformete hunnblomstene ytterst i korga som blir pollinert. Dette er altså en «ja takk, begge deler»-strategi der vellykket krysspollinering kan øke fruktproduksjonen markant, og dessuten bidrar med heterozygoti, man planta kan også «falle tilbake på» sikker selvpollinering av de sentrale tokjønna blomstene. Denne forsikringa er selvsagt forståelig hos en ettårig art der individene aldri får en ny sjanse til å reprodusere.

Fruktspredninga er antakelig også plurimodal, som det heter, dvs. kan skje på flere måter. Den forventede spredningsmåten hos ei korgplante med fnokk er vindspredning, og den er nok også den viktigste. Men fruktene, eller hele de uttørka og visne korgene, kan også spres i pelsen på beitende dyr. Og det hevdes (litt kontraintuitivt) at vindspredninga først og fremst er lokal innen habitatflekken, mens dyrespredninga er den som av og til kan bidra til langspredning og etablering av nye populasjoner. Og selvsagt, om frømodningstida skulle klaffe med en regnværsperiode, så blir det ingen spredning i det hele tatt – da faller bare de våte pjuskete ullflokene ned på bakken rett under morplanta. Arten sies å ha en relativt langlevd frøbank, i hvert fall noen tiår, selv om det ikke ser ut til å finnes mer grundige data på det.

Ullurt er en ekstremt konkurransesvak art som er tilpasset åpen sandjord eller eroderte, slitte steder i annen tørr vegetasjon, som beitemarker, dyretråkk, lyngheier, sandtørrenger eller (i minimal grad) tørrberg. Den er også over mye av sitt globale utbredelsesområde vanlig i tørre åkre, åkerkanter og rural skrotemark. Hos oss er nok de fleste av dagens voksesteder veiskråninger på riktig type løsmasser og før gjengroing med flerårig vegetasjon, eller sandtak og liknende steder. En må anta at arten er evolvert for beitetråkk og erosjon fra ville beitedyr, og en kan se for seg tidligere mellomistiders beitesavanner med tråkksystemer opprettholdt av store ville dyreflokker. I vår nåværende etteristid er det nok tilsvarende tråkk og slitasje i beitelandskapet som har holdt liv i den, pluss diverse menneskelig aktivitet. Habitatene er sjelden stabile, populasjonene er derfor ofte kortvarige og holder seg noen år etter en forstyrrelse, inntil stabil vegetasjon igjen etablerer seg. Frøbanken er derfor antakelig det som hjelper den å overleve til neste forstyrrelse.

Ullurt er hos oss en sørøstlig art som forekommer i på nedre Østlandet og Oslofjordsområdet og videre sørover skagerrakkysten. Den har en lang «finger» oppover Gudbrandsdalen, og et isolert område i indre Sogn, dit den må ha kommet under det postglasiale varmemaksimumet, noe som i dag virker snodig, i og med at den ikke er kjent fra Valdres. Blant dens viktigste bastioner er de store deltaavsetningene fra slutten av siste istid på Østlandet – ringeriksdeltaet og romeriksdeltaet, der det er nok areal med sandjord til at tilfeldige forstyrrelser vil kunne gi nok habitat for en art som har kortvarig opptreden på hvert enkelt sted. Artskart-kartet er kumulativt og nok temmelig misvisende, og arten er utgått på svært mange lokaliteter. Hadde en kunnet lage et kart med bare beviselig intakte lokaliteter eller lokalitetsgrupper, ville sikkert utbredelsen vært mye mer begrenset. Arten er rødlistet som NT – nær truet på siste rødliste. Mens Axel Blytts «Haandbog i Norges flora» (1905) kartakteriserer den som «teml. alm. i de lavere dele af Østlandet».

Globalt er ullurt en europeisk-sentralasiatisk art som er introdusert som fremmedart i det vestlige Nord-Amerika.

Filago arvensis er et Linné-navn som ble publisert i Species plantarum (1753). Men pussig nok har den to andre Linné-navn som er like gamle: Linné bruker også navnene Filago montana og Gnaphalium montanum. Han oppfattet det som i dag ses på som én art som to arter: én som vokste som åkerugras og på sandjord, og var stort sett ugreinet, og en mer kompakt og greinet som vokste på tørrbakker og berglendt høyere over havet. I tillegg var han inkonsekvent i om ullurt skulle være en Gnaphalium (gråurt) eller høre til en egen slekt. For sikkerhets skyld omkombinerte Scopoli i 1771 også arvense-navnet til Gnaphalium. I løpet av 1800-tallet ble disse artene i økende grad oppfattet som voksestedsmodifikasjoner av samme art, og selv om navnene er like gamle og har samme prioritet, ble arvensis-navnet internasjonalt det foretrukne, siden de fleste lokalitetene var av denne typen. Men bl.a. i Norge holdt montana-navnet seg lenger, bl.a. i floraene til far og sønn Blytt og i Hoffstads flora.

Ullurtslekta har ifølge POWO 52 aksepterte arter som er hjemlige i det vestlige Eurasia og Nord-Amerika, samt et område i det sørvestlige USA og nordlige Mexico. Men slektsinndelinga i denne delen av korgplantefamilien (tribus Gnaphalieae, også kalt «evighetsblomstene» - et litt paradoksalt navn for akkurat ullurt, en ettårig art som bare varer en måneds tid før den er en stiv vissen pinne) er veldig varierende, så avhengig av slektsoppfatning vil antall arter kunne variere mye. Litt anekdotisk artig er det at Filago-navnet har blitt brukt ganske mye til å lage anagram-navn for segregatslekter: Logfia, Oglifa, Gifola og muligens flere.

Det norske navnet ullurt er brukt i floraer helt tilbake til førsteutgaven av Hoffstads flora (1891), men det er usikkert om det er et tradisjonsnavn. På svensk heter slekta også ullört, mens den på dansk heter museurt.

Filago – latinsk «den hårete», fra «filum» - tråd. I bruk om ullurt i hvert fall tilbake til den flamske legen og botanikeren Rembert Dodoens (Rembert van Joenckema) (1517-1583).
Arvensis – som vokser på åkre

Jan Wesenberg

06/08/2026

På torsdag 13. august blir det Drop-in: slåttedag på Ola Narr i Oslo! Har du aldri slått med ljå så var ikke redd for å komme! Vi har med oss noen dyktige slåtteinstruktører som vil veilede deg og en kunnskapsrik botaniker som vil fortelle om artsmangfold og økologi. 🌿🌾 Velkommen! Arrangementet er gratis og åpent for alle. ☀️

01/08/2026

UKENS VILLBLOMST
Bokmål, nynorsk: smørtelg
Davvisámegiella: -
Vitenskapelig: Oreopteris limbosperma (Bellardi ex All.) Holub
Hengevingfamilien/hengjevengjefamilien – dealggáššattut – Thelypteridaceae

Smørtelg er en av våre store tuedannende bregner. Den har lansettformete dobbeltfinna blad med lansettformete førsteordensfinner med like store andreordensfinner oppover som nedover. Alle andreordensfinnene er like, de er tungeforma, avrunda i tuppen og tett plassert. Dette er noe som kan lyde svært teknisk og lite oversiktlig, men essensen er at bladene er bygget opp veldig likt ormetelg og strutseving. Så har man en viss idé om hvordan bladene, førsteordensfinnene og andreordensfinnene ser ut hos disse, så har man også en god idé om hvordan et smørtelgblad ser ut. Aller mest likner den på ormetelg, faktisk så mye at selv om en kjenner smørtelg, kan en godt gå forbi en tue og tro det er ormetelg, om en ikke kikker etter. De andre store tuedannende bregnene, som skog- og fjellburkne og «småfetelgene» (saue-, geit- og broddtelg) har finner med en annen fasong.

Smørtelg skiller seg fra strutseving umiddelbart ved å ikke ha de ekstremt traktformete (badmintonball-formete) tuene som særpreger strutseving, pluss en lang rekke andre karakterer.

Fra ormetelg (og for den saks skyld det nærbeslekta raggtelgkomplekset) skiller den seg på flere detaljer. For det første har den førsteordensfinner som fortsetter og blir kortere og kortere (men omtrent like breie) omtrent helt ned til basis av bladet, slik at de nederste er nesten latterlig korte og tilnærmet trekanta. Ormetelgbladets finner stopper «mens leken er god» et stykke over bakken, mens de fortsatt har en anstendig finnelengde, og det er et gjerne ti cm langt finneløst bladskaft. En annen finesse man venner seg til å se, er at førsteordensfinnene hos smørtelg er dønn motsatte. Hos ormetelg er de stort sett alternerende, av og til sleivete "nesten-motsatte". De motsatte finnene hos smørtelg gir den et underlig strengt, alvorlig, skjematisk utseende.

Videre har smørtelg to flate ledningsstrenger i bladskaftet, mens ormetelg har mange trådformete. Smørtelg er dessuten dekket av små gule kjertler, spesielt i øvre del av bladet, og dufter påfallende aromatisk sitronaktig. Fægri skriver i «Norges planter» at spesielt i vestlandske bregnelier, der arten kan danne svære massebestander, kan lukta på varme dager bli helt overveldende.

Men den beste karakteren er soriene (sporehushopene) på baksida av fertile blad. De er nemlig plassert langs kanten av andreordensfinnene, mens de hos ormetelg sitter sentralt, inn mot midtnerven. Denne kant-plasseringa av soriene er et felles trekk for familien smørtelg tilhører, hengevingfamilien. Og smørtelg er den eneste tuedannende arten, og også den desidert største arten, av våre tre arter i denne familien, så finner man en stor tuedannende bregne med sori langs kanten av småfinnene, så er det smørtelg.

Mens ormetelg og skogburkne fins i det aller meste av landet, og strutseving også fyller det meste av lavlandet utenom lengst nord og ytterkysten i vest, så har smørtelg en utpreget oseanisk kystutbredelse. I gamle dager regnet en med at de nordligste/østligste forekomstene på Østlandet var i Blefjellområdet. Og så går den vanlig i et bredt belte rundt kysten, både i kyst- og fjordstrøk, til Rana, mer spredt til Salten, og med et isolert areal i de ytre Lofotøyene. I nyere tid, og antakelig på grunn av klimaendringer, er den i ferd med å trekke og østover og innover på Østlandet, fortsatt med vidt spredte funn, ofte bare tilfeldige, isolerte enkelttuer. Foreløpig innergrense er ei tue i en skogsbilveikant innpå åsene lengst nordøst i Eidsvoll kommune, øst for Mjøsa, funnet under årets florakartlegging i Eidsvoll.

Men selv om arten er klimatisk oseanisk, er den ikke ekstremt varmekrevende. Den går i sitt vest- og sørlandske utbredelsesområde vanlig opp til skoggrensa, og kjent høydegrense er 1240 moh. i Bykle i Setesdal.

Smørtelg er en europeisk art med atlantisk-sentraleuropeisk tyngdepunkt som har østgrense i Tatrafjellene og Sudetene. Den fins i de makaronesiske øygruppene (Azorene, Madeira, Kanariøyene). Sørgrensa går på den iberiske Biskaya-kysten (Galicia, Asturias, Baskerland), på Corsica og i Nord-Italia. I tillegg fins den på den kaukasiske svartehavskysten. Så er det et langt hopp til fjellene i Sør-Sibir. I Øst-Asia og det vestlige Nord-Amerika erstattes den av en nærstående art, O. quelpartensis, som tidligere ble inkludert i smørtelg.

Smørtelg ble beskrevet under navnet Polypodium limbospermum i 1789 av den italienske botanikeren Carlo Allioni (1728-1804). På den tida ble omtrent alle bregner puttet i sisselrotslekta. Men navnet var enda tidligere blitt brukt, uten gyldig publisering, av Carlo Antonio Ludovico Bellardi (1741-1826), derfor føyes han til foran Allioni i navnet. Siden har navnet blitt omkombinert til flere ulike slekter av ulike taksonomer. I dag blir den dels ført til slekta Oreopteris (omkombinert av Josef Ludwig Holub i 1969) – det gjør World Flora Online, og slik er praksis i nordiske floraer – dels føres den til en utvidet myrtelgslekt som Thelypteris limbosperma (omkombinert av H.P Fuchs i 1959) – denne oppfatningen har Plants of the world online (POWO), dvs. Kew-herbariet. Det fins også en synonymi med oreopteris-navnet brukt som artsepitet, og dette skriver seg tilbake til Jakob Friedrich Ehrhart, som brukte navnet Polypodium oreopteris, gyldig publisert av Carl Ludwig Willdenow i 1787 (faktisk før Allionis navn!), og f.eks. første Lid-utgave brukte en omkombinasjon av dette navnet, Dryopteris oreopteris (Ehrh.) Maxon. Det har også vært et montanum-epitet i bruk om arten, og Hoffstads flora i 1901-utgaven omtaler den som Polystichum montanum. Bregnenomenklatur er kanskje enda hakket mer uoversiktlig enn blomsterplantenomenklatur fordi slektsoppfatninga har variert så ekstremt, og arter dermed kan ha blitt puttet i en god håndfull ulike slekter, og når det attpåtil har sirkulert flere artsepiteter, og et navn har vært brukt som både slektsnavn og artsepitet, blir dette en krevende øvelse i å holde tunga rett i munnen.

Det norske navnet smørtelg fins i både Nordhagens flora (1940) og førsteutgaven av Lid (1944). Mens andreutgaven av Hoffstads flora (1893) bruker navnet bergtelg (med bindestrek: berg-telg), antakelig inspirert av montanum- eller oreopteris-epitetet. Navnet bergtelg beholder Hoffstad helt til og med sjuendeutgaven i 1922, men så, i åttendeutgaven i 1942, bruker han navnet smørtelg. Så det må ha skjedd en koordinering i det botaniske miljøet en gang mellom 1922 og 1940 som har gjort at en har landet på navnet smørtelg i stedet for bergtelg, som var enerådende fram til da. Og her er muligens forklaringa: ser en i Høegs (1974) «Planter og tradisjon», så skriver han i sitt kapittel om de store tuedannende bregnene at navnet "smørblom" har vært brukt som bregnenavn på Voss (og Høeg kommenterer «formodentlig D. oreopteris»). Min antakelse er at Lid, som selv var vossing, kjente til dette navnet i levende tradisjon og visste med større sikkerhet enn Høeg at navnet spesifikt knytter seg til denne arten. Antakelig har han insistert på at dette navnet er bedre, mer artsspesifikt og mer tradisjonelt enn det konstruerte «bergtelg», og Nordhagen (og Hoffstad) må ha fulgt ham i det. Men så er det andreleddet. «Blom» er et velkjent tradisjonelt bregne-begrep på Vestlandet, men ukjent i andre deler av landet, spesielt blant mer boklig skolerte folk. Botanikerne har nok derfor samtidig vært enige i at en ikke kan kalle ei bregne for «blom» i en flora, det blir for stor kræsj med at de ikke har blomster. Så da ble kompromisset at en valgte det tradisjonelle smør-førsteleddet, men omkombinerte det med det botanisk mer gangbare telg-etterleddet.

Smørtelgslekta Oreopteris har i WFO tre aksepterte arter: vår europeisk-sørsibirske art, den østasiatisk-nordvestamerikanske (amfiberingiske) O. quelpartensis og O. elwesii i Himalaya og fjellene i det sentrale Kina. Mens myrtelgslekta Thelypteris i POWOs vide betydning (der smørtelg inkluderes) har hele 1163 arter, og fins i nesten hele verden.

Hengevingfamilien Thelypteridaceae er nærstående til småburknefamilien Aspleniaceae. Hengevingfamilien har svært ustabil slektsinndeling, og ulike forfattere opererer med opptil 30 slekter og til sammen opptil 900 arter. Genetiske data viser at hengevingfamilien er en klart monofyletisk gruppe. Vi har tre arter av denne familien i Norge: smørtelg, myrtelg og hengeving.

Oreopteris – laget fra det greske ordet «oros», som betyr fjell – altså «fjellbregne»
Limbosperma – med «frø» (selvfølgelig menes sori i dette tilfellet) langs kanten

Jan Wesenberg

26/07/2026

UKENS VILLBLOMST
Bokmål/nynorsk: bergfrue
Davvisámegiella: báktenarti
Vitenskapelig: Saxifraga cotyledon L.
Sildrefamilien - nartešattut – Saxifragaceae

Bergfrue er en godt kjent plante blant villblomst-entusiaster – ikke så rart, for når man ser et stort individ med hundrevis av blomster, klore seg fast i en bergvegg, da får man en ‘wow-følelse’. Bergfrue, også kjent som ‘fjelldronning’, er en av Norges to nasjonalblomster, og ble utnevnt av fagbotanikere på en internasjonal botanisk kongress i Amsterdam i 1935, der hvert lands representanter skulle komme med forslag fra hjemlandet. Da radioprogrammet ‘Nitimen’ holdt en lytteravstemning i 1976 om Norges nasjonalblomst, der røsslyng ble kåret, var NRK muligens uvitende om at Norge allerede hadde utnevnt en nasjonalblomst 40 år tidligere.

Planten blir normalt opptil 60 cm høy, og består av en rosett med taklagte, opptil 8 cm lange blader som har små bruskaktige tenner i bladkanten. Blomstene er hvite, med inntil 10 mm lange kronblad. Blomsterstengelen er kraftig, har mange greiner og danner en stor pyramidelignende topp som kan ha flere hundre blomster. Bergfrue er flerårig, og kan bruke flere år på å vokse seg stor nok til å blomstre. Når blomstringen er over, dør også rosetten, men oftest setter den en del siderosetter som fortsetter plantens liv videre.

Voksested er berghyller, bergsprekker, rasmark, av og til også på svaberg, både på baserik og basefattig grunn, men vanligst i baserike områder, ofte der det er høy luftfuktighet, som ved fossefall. Størst blir planten når det på voksestedet er noe fuktig, med tilgang til baserikt sigevann i bergsprekkene. Bergfrue er nokså vanlig til spredt i vestlige fjell-, dal- og fjordstrøk nord til Kvalsund i Finnmark. Spredt til sjelden ellers på Østlandet, med enkelte isolerte forekomster i lavereliggende områder. Globalt finnes bergfrue ellers bare sparsomt i Sverige (der er den fredet), på Island, i vestlige Alpene og østlige Pyreneene. Norge er artens viktigste utbredelsesområde.

Bergfrue ble beskrevet vitenskapelig i 1753 av Carl von Linné (1707 – 1778), svensk lege, naturforsker og botaniker.

I Norge har vi 15 viltvoksende arter i Saxifraga. Slekten Saxifraga har omtrent 475 arter, utbredt i tempererte områder på den nordlige halvkule. Bare en art, Saxifraga bicuspidata, finnes sør for ekvator, i Sør-Amerika.

Saxifraga – av latin ‘saxum’ som betyr berg eller stein, og ‘frangere’ som betyr å bryte. Plantenavn ca. år 410 hos Marcellus Empiricus, latinsk medisinsk forfatter fra Gallia på 400-tallet. Navnet ble gjenbrukt i 1753 av Carl von Linné.
cotyledon – fra gresk ‘kotyle’ = liten skål, kimblad, liten knopp. Plantenavn hos Scribonius Largus (1 – 50), romersk lege og farmakolog.
---
Tekst og foto: Geir Arne Evje

19/07/2026

UKENS VILLBLOMST
Bokmål, nynorsk: kransmynte
Davvisámegiella: giegaminta
Vitenskapelig: Clinopodium vulgare L.
Leppeblomstfamilien/leppeblomfamilien – njálbmelieđđešattut – Lamiaceae

Kransmynte er en egentlig ganske vakker leppeblomst med kraftig og god timian-/oregano-aktig duft, men som ofte går merkelig under radaren sammenliknet med de langt mer kjente timian-artene og bergmynte. Årsaken er nok at kransmynte gjerne vokser som spredte enkeltindivider innimellom andre arter, og danner ikke store bestander. Dessuten er framtoningen mer då- eller tvetann-aktig enn hos timian og bergmynte, og vi er oftest sosialisert til å avfeie planter med dette utseendet som «uvakre» og ikke bry oss om dem. Dermed forsvinner kransmynta i det generelle småmønstrete og småpene grønnsværet.

Kransmynte er en urt med veldig typisk leppeblomstutseende, den har diskrete individer uten vegetativ klonal vekst, den sender opp noen få stengler som typisk er ca 20-30 cm høye, med noen få par relativt ordinære leppeblomstblader, som sitter motsatt og er ovale til omvendt eggforma og har en forsiktig og butt spredt tanning. Blomsterstanden består av én til to, sjelden tre, t***e kransformete «etasjer». Begeret har lange begertenner, kronen er toleppet med ganske nøytralt tredelt underleppe, litt i då-sjangeren. Kronen er ganske lang, og det er derfor langsnabla humler som pollinerer blomstene. Hele planta er ganske tett, men ikke overdrevent, lodden. Planta har en behagelig oregano- eller timianaktig duft.

Begeret i frukt blir ikke avsindig stikkete, som hos dåene eller løvehale, men forblir relativt mykt. Inni fruktbegeret sitter familiens vanlige firedelte spaltefrukt med fire smånøtter som spres ballistisk ved at vind eller dyr røsker i stengelen, eller ved at begrene løsner og fester seg i pelsen på dyr.

Kransmynte er et typisk og litt eksklusivt innslag blant våre varmekjære arter. Den vokser i artsrik varmekjær tørrberg-, tørrbakke- og krattvegetasjon, edeløvskog og rasmark, som regel på steder som er lysåpne og varme, men uten å bli direkte ekstremsvidd – den er ikke fullt så tørketolerant som f.eks. kantkonvall. Den foretrekker noe baserik grunn, men er ikke noen direkte kalkspesialist. Den oppfører seg som en sørøstlig art på Østlandet, dvs. den går inn til Mjøstraktene med Valdres og Gudbrandsdalen som to distinkte «fingre», og går også langt inn i Telemark, men i tillegg fortsetter den i kyst- og fjordstrøk til Trøndelag, med noen spredte hopp i Nordland. Den kystnære utbredelsen har to karakteristiske luker, på deler av Sørvestlandet og i ytre Sogn.

Kransmynte er en europeisk-vestasiatisk art, som bortsett fra Island, Irland og det nordligste Fennoskandia og Russland, fins i hele Europa øst til Sør-Ural, og dessuten i Nord-Afrika, Tyrkia, Kaukasus og (litt varierende i ulike kilder) Vest-Asia og det sørlige Sentral-Asia. Arten fins i Nord-Amerika, de nordamerikanske populasjonene har til og med vært gitt et eget varietetsnavn (var. neogaea Fernald), og Hultén (1973) behandler den som en amfiatlantisk art, men POWO angir det nordamerikanske arealet som introdusert, dvs. at arten er en fremmedart i USA. POWO har ingen akseptert art med dette artsepitetet. Om dette er en rent biogeografisk diskusjon eller om det er kryptisk taksonomi med i bildet, vet jeg ikke. Arten er dessuten innført i New Zealand og spredt i andre tempererte deler av verden.

En merkelig oppdagelse under skrivinga av dette innlegget er at kransmynte (og det samme gjelder bakkemynte, og faktisk – tro det eller ei – timian-artene!) ikke er omtalt i Høegs (1974) «Planter og tradisjon». Dette er ganske uforståelig, for folk må ha latt merke til og brukt disse aromatiske artene. Av disse krydderleppeblomstene er det bare bergmynte (i tillegg til Mentha’ene) som er representert i Høegs materiale, man da til gjengjeld så til de grader. Jeg kan ikke finne noen annen forklaring enn at både kransmynte og bakkemynte er såpass sjeldne og vokser så spredt og anonymt mellom andre arter at de ikke har utgjort noen ressurs, og at dessuten kransmynte muligens har gått under radaren som bare en «litt atypisk bergmynte», og det samme kan muligens gjelde for bakkemynte, som kan ha blitt oppfattet som bare en «litt atypisk timian», men altså med den komplikasjonen at heller ikke timianene nevnes. Men likevel er det vanskelig å fatte at allverdens uanselige arter har etterlatt seg spor av både bruk og navnsetting, mens de både litt småpene og velduftende bakkemynte og kransmynte er totalt fraværende hos Høegs respondenter, verken med bruk eller tradisjonsnavn. Og at teppene av bakketimian på kalken på Sørøstlandet ikke har etterlatt seg spor av bruk eller navn, er direkte forbløffende. Navnet kransmynte er altså etter alt å dømme et botanisk skrivebordsnavn uten tradisjonsbruk bak seg.

Det engelske navnet «Wild basil» er talende, og vitner om at arten må ha vært kjent som krydderurt i Europa. På fransk er navnene Sariette (liten sar) og Grand Basilic brukt. Planta har nok derfor vært brukt som krydder, men da mindre berømt enn oregano/bergmynte. Den har også vært brukt medisinsk, ifølge Fægri mot en lang rekke plager, slik som slangebitt, vorter og melankoli, sistnevnte gjerne kokt i hvitvin.

Artens moderne aksepterte vitenskapelige navn er publisert av Linné. Slektsavgrensinga blant leppeblomster har variert mye, og arten har i lang tid vært ført til en annen Linné-slekt, Satureja, som Satureja vulgaris. Men Satureja er i dag en mindre slekt, med 45 aksepterte arter og mediterran-sentralasiatisk utbredelse. Kransmynte har også vært kalt Calamintha clinopodium, men Calamintha blir nå betraktet som et heterotypisk synonym for Clinopodium, dvs. et slektsnavn uten arter.

Det har vært i bruk flere underarts- og varietetsnavn innen kransmynte, men POWO aksepterer i dag bare tre: typeunderarten (vår underart, som dekker omtrent hele utbredelsesområdet), subsp. orientale, som er sympatrisk med typeunderarten i deler av Sør-Europa og Vest-Asia, og subsp. villosum, som vokser på Den iberiske halvøy og i Nord-Afrika.

Kransmynteslekta Clinopodium har i dagens omfang 194 aksepterte arter (POWO), og har hjemlige arter over mye av verden med et ekstratropisk tyngdepunkt.

Leppeblomstfamilien Lamiaceae er en temmelig stor familie med 227 aksepterte slekter (POWO) og 7280 arter (APW) og nesten kosmopolittisk utbredelse.

Clinopodium – fra gresk klínē, seng, pluss pódion, basis, fot. Så altså foten på en seng. Navnet er et av de mer veldokumenterte antikke plantenavnene og går tilbake til Dioskorides’ «Materia medica». Det er også relativt sikkert at det var kransmynte eller en liknende leppeblomst han mente. Hva eksakt som har minnet ham om en sengefot, er mer usikkert – men det kan ha vært begeret. Antikkens senger hadde ofte korte krokete føtter som minnet om en dyrefot, og begertennene kan ha minnet om tær.

Vulgare – latin for vanlig.

Jan Wesenberg

Norsk Botanisk Forening

23/08/2026

16/08/2026

10/08/2026

09/08/2026

06/08/2026

01/08/2026

26/07/2026

19/07/2026

Adresse

Telefon

Nettsted

Varslinger

Kontakt Organisasjonen

Snarveier

Del

Type

Forespørsel om å fjerne oppføringen