10/05/2026
UKENS VILLBLOMST
Bokmål, nynorsk: nakkebær
Davvisámegiella: –
Vitenskapelig: Fragaria viridis Duch. ex Weston
Rosefamilien –ruvsošattut – Rosaceae
Nakkebær er vår andre hjemlige jordbærart, ved siden av den vidt utbredte og velkjente markjordbær. Nakkebær ser oftest ut som en kompakt, lavvokst og storblomstret markjordbærplante, men er ellers bygget opp på omtrent same måte – samme trekopla blader, samme hvite blomster med beger og ytterbeger, og også evne til renninger/utløpere (skjønt de hos nakkebær ofte er korte eller til og med kan mangle). Jordbærslekta har det vi kaller en falsk frukt, dvs. en saftig, oppblåst blomsterbunn, tett besatt med énfrøa nøttfrukter. Men i dagligtalen kaller vi frukta et bær og nøttene for frø, og også spredningsøkologisk er det slik de fungerer. Både nakkebær og markjordbær har tiltrykte hår på blomsterskaftet (NB! og da mener vi blomsterskaftet, ikke stengelen!), mens vår tredje art, fremmedarten moskusjordbær, har utsperra hår på blomsterskaftet.
Det fins noen arter som har vært svært mangelfullt beskrevet i floraer, og derfor er massivt feilforstått og feilbestemt. Nakkebær er en av dem. Hovedfokus i floraer har vært på dårlige karakterer, mens gode karakterer har vært nevnt litt i forbifarten eller helt utelatt.
Ser vi på eldre utgaver av Norsk flora, er midttanna i småbladet (lengre eller kortere enn nabotennene) den andre karakteren som nevnes i beskrivelsene, etter lengden på renningene. Men det er ikke alltid en god karakter – en kan finne unntak begge veier. Alle florautgaver nevner at begeret spriker fra frukta hos markjordbær og er tiltrykt på frukta hos nakkebær (det er gjerne nøkkelkarakteren), men beskrivelsen er begrenset til fruktstadiet, og folk har derfor ikke trodd de har kunnet bruke denne karakteren hvis en ikke er ute på en årstid med modne frukter. En viktig karakter som alltid har vært nevnt (blomsterbunn snau hos markjordbær og lodden hos nakkebær) er erfaringsmessig for kryptisk og lupekrevende til at folk gidder å sjekke den.
Folk har selvsagt visst om og kunnet bestemme de store og typiske nakkebærpopulasjonene på kalktørrengene (det som i dag kalles GRUK – åpen grunnlendt kalkmark) i Oslofeltet, men skyggestressa enkeltindivider i mer perifere habitater og på mer perifere lokaliteter har mange vært hjelpeløse overfor, og markjordbær blir relativt ofte bestemt til nakkebær ved det som kalles «bekreftelsesbias» eller på godt norsk ønsketenkning. Vi er alle sammen slik skrudd sammen i hodene våre at hvis vi veldig ønsker at planta vi har funnet skal være nakkebær, så overser vi ganske glatt karakterer som taler imot det, hvis vi ikke er tilstrekkelig innpodet med selvkritisk beredskap. Og da spesielt hvis vi egentlig ikke er klar over de gode karakterene.
Den aller viktigste skillekarakteren mellom nakkebær og markjordbær kom faktisk på plass i floraen først i aller siste, åttende utgave, selv om den også der er litt krøkkete formulert: «Ytterbegerblad sprikjer i knoppstadiet og under bløming. Etter bløminga slutter ikkje ytterbeger og beger omkring blomebotnen som ei hylse» (markjordbær) kontra «Ytterbegerblad ligg inntil beger og krone i knoppstadiet og under bløming. Etter bløminga sluttar ytterbeger og beger omkring blomebotnen som ei hylse» (nakkebær). Grunnen til at disse beger- og ytterbegerkarakterene i knopp, blomst og kart (dvs. før moden frukt) har vært så grundig oversett, er nok at floraforfattere i alle år først og fremst har forholdt seg til herbariemateriale, og på flattrykte tørre plantelik er disse forskjellene ikke veldig godt synlige. Jeg vil anta at de virkelig gode og skarpsynte feltbotanikerne som var vant til å botanisere på øyene i Oslofjorden også før i tida har merket seg forskjellen på friske planter i felt, men av en eller annen grunn har de ikke verbalisert det og formidlet det som den aller viktigste karakteren det faktisk er. Eller kanskje har de ikke lagt merke til det i sin iver etter å studere tenner på småbladene. Underlig er det i alle fall.
En viktig karakter som henger noe sammen med dette er faktisk helt fraværende i alle beskrivelser, også i siste utgave: begerbladene, og spesielt ytterbegerbladene, er noe inni hampen mye lengre og smalere hos nakkebær enn hos markjordbær. Jeg har ikke målt på det i millimeter, men om en hadde pakka ut tålmodigheten og tatt på seg jobben, ville en helt opplagt kunnet uttrykt det i intervaller og i forholdstall på en måte som ville vært svært nyttig i en nøkkel.
Som sagt, selv den etterlengtete hovedkarakteren i åttendeutgaven er litt krøkkete formulert. Derfor et forsøk på opprydding her:
- i knopp ligger begerbladene hos markjordbær tett sammen som en femkantet kuppel rundt blomsten, mens ytterbegerbladene spriker rett ut til sidene som en femtakka stjerne. Hos nakkebær er det ingen slik markert forskjell mellom retninga på begerblad og ytterbegerblad – begerbladene danner ikke en glatt kuppel, og ytterbegerbladene spriker ikke ut som en stjerne, begge peker sånn skrått oppover som en dusk rundt blomsten, begerbladene litt mer tett tiltrykt, ytterbegerbladene litt løsere, men uten en hypersynlig forskjell.
- i blomst er forskjellen faktisk minst synlig, selv om siste floraen postulerer den også da. Den åpne blomsten, dvs. kronbladene og alt som er innafor dem, presser begeret utover så det kræsjer med ytterbegeret, og både begerblad og ytterbegerblad ligger pent som et flatt hjul, tett sammen, under blomsten, hos begge arter.
- i kart (begynnende frukt) er forskjellen igjen ekstremt lett synlig. Hos markjordbær forblir nemlig både beger og ytterbeger utsperret som et flatt hjul, dvs. begge deler peker i samme retning, rett ut, og blomsterbunnen forblir etter at kronbladene er falt av, fullstendig åpen og eksponert. En ser rett inn på blomsterbunnen og den begynnende karten, den sitter fullstendig synlig. Hos nakkebær derimot, klapper beger og ytterbeger sammen rundt blomsterbunnen straks kronbladene er falt av, og denne hamsen av tett pakka begerblad og ytterbegerblad skjuler dermed fullstendig den unge karten, den er helt usynlig.
- og så, i moden eller nesten moden frukt, blir denne forskjellen til det floraen alltid i alle utgaver har beskrevet: «begerblad spriker ut frå jordbæret» kontra «begerblad ligg inn til jordbæret» (men merk hvor sleivete det gjøres, ved at ytterbegerbladene ikke engang er nevnt – og det er nettopp forskjellen i hvordan begerblad og ytterbegerblad oppfører seg som er den viktige karakteren i knopp). Og så den triumferende karakteren alle elsker å vise i felt: frukta løsner lett og er lett å sanke hos markjordbær, mens den ikke løsner og en må streve med å få av hamsen hos nakkebær. Og markjordbæret er glinsende blankt rødt, mens nakkebæret er matt mørkerødt eller grønnligrosa og småloddent.
Det at denne retningskarakteren er minst synlig i blomst, gjør at når man finner en vakkert blomstrende plante på en tørrbakke i oslofjordsområdet, så får man selvsagt en magefølelse på grunnlag av det botanikeren Torstein Engelskjøn kalte «plantens statur» («men se på staturen, da!»), dvs. habitus, synsinntrykket, plantas platonske idé – hvor lav, kompakt og storblomstra eller tvert imot høy, slank, stranten og småblomstra den er, gjerne også med litt bladtannkarakter og gjerne også farget av konteksten, dvs. vegetasjonen rundt - men vil en sjekke mer presise karakterer enn magefølelsen, så er det ikke blomstene en skal se på. En skal prøve å leite fram knopper eller nylig avblomstra blomster, dvs. kart-stadiet. Og som regel vil en jo finne i hvert fall enten det ene eller det andre, ofte begge deler. På selve de utsprungne blomstene er det bare lengden/formen på begerblad/ytterbegerblad som kan hjelpe, ikke retninga de peker. Og selvsagt kan en jo krype i det sure jordbæret, ta fram lupa og se på om det er hår på blomsterbunnen eller ikke.
Både markjordbær og nakkebær er diploide, seksuelle arter. De setter begge frø etter befruktning. Blomstene er åpne og produserer moderat mengde nektar i en nektardiskus ved basis av pollenbærerne. De besøkes av bier, blomsterfluer og også biller. Altså en generalistisk, uspesialisert insektpollinering med dobbel belønning: både nektar og pollen. Men begge (dvs. det er godt dokumentert hos markjordbær, vanskeligere å finne opplysninger når det gjelder nakkebær, men alt tilsier at det er så) er selvkompatible, dvs. fakultative selvbestøvere, men som vi skal se, er betydningen av krysspollinering kontra selvpollinering antakelig ulik hos de to artene. Så insektene som subber over blomsten bidrar både til aktiv selvpollinering og fremmedpollinering. Og begge arter er klonale ved hjelp av renninger/utløpere, men i ulik grad: markjordbær har en svært omfattende klonal vekst (mange og lange renninger og som regel en mengde datterplanter), mens hos nakkebær er renningene færre og kortere, og den klonale veksten mindre omfattende.
Den grunnleggende fruktmorfologien hos jordbærslekta er helt opplagt en tilpasning til frøspredning med fugl og/eller pattedyr: dyr som spiser fruktene og frø som passerer gjennom tarmkanalen og så blir skitt ut, gjerne langt fra morplanta. Men som vi skal se, er antakelig også spredningstilpasningen litt ulik hos de to artene.
Vi har allerede sagt en del om økologien. Markjordbær er økologisk svært fleksibel og kan vokse i mye forskjellig vegetasjon. Riktignok er det en grense for hvor surt (næringsfattig) den går, den listes gjerne opp som en «lågurt-indikator» og du ser den ikke i blåbærgranskog eller lavfuruskog, men ellers kan den vokse i lågurtskog, i eng og beite, gjerne små glenner og grasbakker («smultronställen»!) og ellers i allverdens småhabitater og kantsoner og også på mye slags forstyrra grunn i veikanter og som hageugras (der hageeierne deler seg skarpt i dem som vil bli kvitt den, og dem som tvert imot ønsker den hjertelig velkommen). Den kan vokse både lysåpent og i halvskygge. Den fyller mye av landet, som sagt bortsett fra de aller sureste og skrinneste strøkene, og går til 1250 moh. i Jotunheimen.
Nakkebær er derimot en tydelig kalkkrevende og varmekjær art. De store bastionene dens er i Eikerbygdene, kalken i Indre Oslofjord (Asker-Bærum-Oslo, ikke minst øyene), Ringerike og Hadeland, litt mindre tallrik på Toten og Hedemarken, så vidt litt i Grenland, og så har den de sørøstlige artenes velkjente lange hale oppover Gudbrandsdalen, der den stopper i Nord-Fron. Men dette er altså en sørøstlig art som ikke har kommet seg over vannskillet verken mot indre fjordstrøk på Vestlandet eller mot Trøndelag. Høydegrensa for nakkebær er da også 570 moh. i Lillehammer – langt fra nok til at den har klart å komme seg over Filefjell og Dovrefjell selv under den postglasiale varmetida. Og det typiske habitatet er fullt eksponert GRUK/kalktørreng.
Det er hovedutbredelsen, knyttet til kalkholdig berg i dagen. På Artskart ser en det som massive punktsvermer i våre såkalte «silurbygder». De sørligste lokalitetene derimot, rundt midtre og ytre Oslofjord, har en litt annen karakter. Punktsvermene er mer glisne, og populasjonene er mindre og mer spredte. Og de representerer ikke lenger kalkfjell i dagen (for det fins ikke her), de representerer skjellsandbanker og skjellgjødsla sandtørrenger og rullesteinsmark nær havet. Altså også kalk, men ikke på grunn av berggrunnen, men på grunn av skjell.
Arten er nær truet (NT) på siste rødliste, på grunn av habitattap og habitatforringelse. GRUK blir nedbygd i stor skala, og mange spesielt små og marginale populasjoner er gått tapt. I tillegg sliter arten også i sine mer sentrale arealer, på grunn av nitrogengjødsling/eutrofiering og gjengroing.
Den norske utbredelsen av nakkebær slik den framstår på Artskart og GBIF er skjemmet av noen få og i og for seg delvis også svært kompetente finnere som tydelig har misforstått arten dramatisk og ment seg å ha funnet nakkebær både vestafjells og nordafjells, helt til Finnmark. Den reelle utbredelsen er strengt sørøstlig, en spiss trekant med hjørner i Kragerø, Halden og Vinstra.
Morfologien og vegetasjonsøkologien hos de to artene lar seg integrere i en svært interessant kontrast mellom de to artenes populasjonsbiologi, som nok delvis har preg av resonnementer og hypoteser, og som kunne legge grunnlag for mye interessant eksperimentelt arbeid. Helt kortfattet kan en oppsummere de to artene slik: markjordbær har mindre blomster, antakelig mer selvpollinering, ofte mindre t***e populasjoner, gjerne mer i halvskygge (og dermed i mindre pollinatort***e habitater), og på den andre sida legger den helt klart mye mer vekt på iøynefallende frukter, dvs. balansen mellom presentasjon av fruktene for sprederne og beskyttelse av umodne frukter mot insektbeiting er helt klart forskjøvet i retning presentasjon. Og markjordbær er mye mer offensiv med klonal spredning ved renninger. De lokale flekkene av markjordbær kan derfor ofte være reine kloner. Nakkebær har derimot større blomster, antakelig spiller selvpollinering mindre rolle, de vokser gjerne åpent i t***e populasjoner i varme habitater med stor insektaktivitet, og på den andre side er balansen mellom presentasjon av frukter og beskyttelse av umodne frukter sterkt forskjøvet i retning beskyttelse. Den gjør ikke mye for å gjøre fruktene synlige for spredende fugl og pattedyr, men den gjør mye for å pakke inn de umodne fruktene. Antakelig forblir mange av fruktene uspredt og faller ned og tørker inn eller råtner opp på stedet, eventuelt med sekundær og bare helt lokal spredning av frø over kortere avstander, mens langdistansespredning med fugl bare skjer helt unntaksvis. Og nakkebær satser mye mindre på klondannelse.
En kan lese det slik som at de t***e populasjonene i åpne og insektt***e habitater kan ha gjort predatorbeskyttelse til et så viktig hensyn at nakkebær har ofret synlig eksponering av fruktene, mens markjordbær i sine mer glisne populasjoner satser alt på å synliggjøre fruktene for spredere, og ofrer beskyttelsen av umodne frukter, noe den har råd til takket være lav populasjonstetthet, mye klonal vekst og en økologi med generelt mindre insekter.
Markjordbær har mer preg av en opportunist som satser på rask klonal vekst lokalt og også på effektiv langveistransport av frø som kan etablere seg både midt i eksisterende kloner og på nye habitater, mens nakkebær er en økologisk spesialist som satser mer på langlevde populasjoner i stabile optimale habitater og er mer avhengig av utavl lokalt. For markjordbær er effektiv frøspredning et viktigere bidrag enn krysspollinering til en effektiv stokking av genotyper og opprettholdelse av genetisk variasjon i populasjonene, mens for nakkebær er tvert imot effektiv krysspollinering takket være t***ere populasjoner, mindre klonal vekst og generelt pollinatorrikere habitater viktigere for stokking av genotyper i populasjonene enn effektiv frøspredning over avstander. Og nakkebær kan generelt ofre evnen til effektiv og forutsigbar langtransport av frø fordi den er en så økologisk spesialisert art at sjansen for at et frø skal oppdage et nytt og gunstig habitat der arten ikke allerede fins, likevel er minimal. Mens markjordbærfrø lett kan oppdage nyoppståtte egna habitatflekker.
Globalt er nakkebær en eurasiatisk art med en utbredelse som minner om svært mange arter som her oppe hos oss oppfører seg sørøstlig: den er mellom- og østeuropeisk og med en tynnere og tynnere hale østover gjennom skogsteppesonen sør i Russland og nord i Ukraina og Kasakhstan til Sør-Sibir. I Norden er den utbredt på det norske Sørøstlandet, i Sverige sør for «limes norrlandicus», dvs. linja fra Vänern til Uppland, og i det østlige Danmark. I Finland er den bare vanlig på Åland - og der igjen som en skjellsandart, for Åland er grunnfjell.
Navnet nakkebær er et navn vi botaniske feltkursledere gjerne bruker til en pedagogisk navnemyte: vi pleier å si at bæret løsner fra hamsen med et lite knepp, eller nakk (et onomatopoetisk ord som selvsagt ikke fins). I realiteten kommer navnet av at planta vokser på bergnakker, dvs. knauser, hauger, rygger – akkurat slike former i terrenget der vi finner GRUK-tørrengene. Så folk i silurbygdene har altså merket seg at på slike steder, på tørre grasbakker på nakker, fantes det jordbærplanter der frukta oppførte seg helt annerledes enn disse markjordbæra som fins overalt og som vi med letthet kunne tre på et strå.
Artsnavnet for nakkebær, Fragaria viridis, er ikke et Linné-navn. Linné har ganske sikkert vært obs på disse plantene, men beskrev dem ikke som en egen art. Den som helt utvetydig beskrev nakkebær, var den franske botanikeren Antoine Nicolas Duchesne (1747-1827), som er betydningsfull fordi han understreket variasjon innen arter (mens variasjon var noe de platonisk inspirerte naturforskerne på den tida iherdig forsøkte å ignorere), og også anerkjente mutasjoner og dermed konsekvensen av dem – at arter ikke alltid er uforanderlige, noe som potensielt var høyst revolusjonært. Han var intenst jordbærinteressert og beskrev nakkebær med epitetet «viridis» i sitt store verk om jordbær, «Histoire naturelle des fraisiers» (1766). Men dette blir likevel i dag ikke oppfattet som en gyldig publisering, da han ikke brukte det som et binært artsnavn, han brukte bare artsepitetet og kalte det ikke en art, men en «race principale», noe som gjør at dagens botaniske kodes krav om utvetydig rang ikke er ivaretatt. Dermed er det den engelske botanikeren Richard Weston (1733-1806) som er den validerende autoren, og navnet er Fragaria viridis Duch. ex Weston. Weston er validerende autor for flere Duchesne-navn innen jordbærslekta, og det later til at han systematisk gikk gjennom Duchesnes jordbærtaksa som befant seg i liknende ikke-binært navne-limbo og publiserte dem på en gyldig måte. Noen kilder, bl.a. vår flora (Elven et al. 2022), skipper Duchesne helt og holdent og oppgir den som F. viridis Weston. Koden er fleksibel på dette – en kan sitere basionym-autoren og bruke forkortelsen «ex.» eller skippe det. Jeg heller vel til at det er dårlig gjort å hoppe over den som faktisk tok navnet i bruk.
Jordbærslekta Fragaria er ei slekt som i våre dager selvsagt er oversvømt av hybrider og kultivarer, men som iflg. POWO har det behagelig lave antallet på bare 24 aksepterte arter. Det primære artsdiversitetssenteret i slekta er Øst-Asia, men slekta har også et sekundært diversitetssentrum i det vestlige Nord-Amerika og i Sør-Amerika, spesielt med polyploide arter.
Jordbærslekta Fragaria, myrhattslekta Comarum, hvitmureslekta Drymocallis og buskmureslekta Dasiphora utgjør undertribus Fragariinae i tribus Potentilleae i rosefamilien. Faktisk er jordbærene hovedårsaken til at hvitmure og buskmure i dag er skilt ut i egne slekter: hvis man hadde insistert på at hvitmure og buskmure fortsatt skulle vært Potentilla’er, så måtte også alle jordbærene blitt Potentilla’er, og selv om det er fullt lovlig, ville de fleste synes det var for drøyt.
Rosefamilien Rosaceae er en stor familie med ca. 91 (90-100) slekter og ca. 4828 (2500-5000) arter, og kosmopolittisk utbredelse.
Fragaria – fra det latinske ordet for jordbærfrukta, fragum. Fragaria er brukt om jordbærplanta i hvert fall hos Vergil (d. 19 f.Kr.)
Viridis – grønn (latin)
Vesca – spiselig (latin)
Jan Wesenberg
