01/06/2026
Så var det over igjen for denne gangen. Eldene er slukket, maten spist opp, musikken har stilnet og bastionen har blitt overlatt til måker, kråker og turister. Vi skjønner at vi av og til ikke er de mest dramatiske på festivalen. Vi gjør vår ting, har ingen kanoner eller hester eller gjøglere, og ikke får du kjøpt hverken mat eller iskrem hos oss. Av og til synger vi, kanskje bærer en relikk rundt i gatene, men oftest er vi langt ifra det mest spektakulære. Men det er mye ting under overflaten, og det er når vi møter mennesker og snakker om historie, som det skjer; Magien. Når vi, og dere, publikum, snakker sammen om hvordan der er, og var, at være et menneske, nå, og for 700 år siden... det er då blir virkelig spennende. Det minner meg om en passage from favorittfilmen min, Dead Poets' Society, vidunderlig fremført av Robin Williams:
“We don’t read and write poetry because it’s cute. We read and write poetry because we are members of the human race. And the human race is filled with passion. And medicine, law, business, engineering, these are noble pursuits and necessary to sustain life. But poetry, beauty, romance, love, these are what we stay alive for. To quote from Whitman, “O me! O life!… of the questions of these recurring; of the endless trains of the faithless… of cities filled with the foolish; what good amid these, O me, O life?” “Answer. That you are here — that life exists, and identity; that the powerful play goes on and you may contribute a verse.” That the powerful play goes on and you may contribute a verse. What will your verse be?"
Slik som mr Keating føler om poesi, slik føler noen av oss om historie. Tusen takk til alle som tok turen inom! Og husk på: vi tar gjerne emot nye medlemmer*. Velkommen!
(*Obs, du trenger ikke å være like filosofisk som denne teksten da, du trenger bare å kose deg på festival... men du må nok være litt mer enn gjennomsnittlig opptatt av historie 🤣😅)
