Hva er åpningstidene?

Mandag 09:00 - 15:00 Tirsdag 09:00 - 15:00 Onsdag 09:00 - 15:00 Torsdag 09:00 - 15:00 Fredag 09:00 - 15:00

Landsforeningen uventet barnedød

Hjem
Norge
Oslo
Landsforeningen uventet barnedød

Vi tilbyr sorgstøtte til deg som har mistet et lite barn, og vi jobber med forebygging og forskning.

16/08/2026

I år skulle det vært første skoledag for lille Marcus, som ble født død i 2020 ❤ Her deler mamma Lene Østerman Henriksen, en av LUBs frivillige likepersoner, noen tanker rundt dagen:

«Jeg kjenner ekstra på savnet ved store merkedager og høytider. Jul og bursdag kommer hvert år, men skolestart kommer bare én gang i livet. Det er en viktig overgang. Jeg føler meg forberedt mentalt, men spent på hvordan kroppen min vil reagere. Jeg hadde en veldig fysisk sorg, og i dagene før bursdagen til Marcus får jeg vondt i kroppen og hodet. Han døde i magen tre dager før han ble født, og disse dagene er de tyngste. Kroppen husker.

Jeg kjente veldig på savnet på sommeravslutningen i barnehagen til lillesøster Frida. Der skulle Marcus ha stått sammen de store barna, spent og full av forventning. Frida ble født litt over et år etter Marcus, og har ett år igjen i barnehagen. Det er som et slags parallelt liv, vi får et glimt av alt som skulle vært gjennom henne. Det er noe som alltid kommer til å være med oss.

Storebror Oscar, som var nesten tre år da vi mistet Marcus, gleder seg veldig til lillesøster skal begynne på skolen til neste år. Han snakker mye om det, sier han ser fram til å hente henne etter skolen. Det er en stor overgang for han også. Han er nok ekstra omsorgsfull med lillesøsteren sin fordi han mistet lillebroren sin.

Marcus har to kusiner og en fetter som begynner på skolen nå. Jeg er glad for at mine tantebarn skal oppleve det, jeg vil ikke skape skår i deres forventninger og glede. Men det er også sårt. Det blir så tydelig alt det Marcus ikke får oppleve, det vi ikke får oppleve sammen med han. Hva ville han ha kjent på? Hvilke følelser ville han hatt?

Det tar tid å bygge seg opp igjen. Man blir jo aldri den samme igjen etter å ha mistet et barn, men vi har ikke blitt dårligere utgaver av oss selv. Det går veldig fint med oss nå, men rundt merkedagene får jeg de reaksjonene som kan være tungt og vanskelig, og da må vi være litt snille med oss selv.

Vi vil jo leve for de levende barna våre, være mest til stede for dem, men det skal være plass til Marcus også.

Det er ikke et sår lenger, men det kommer alltid til å være et arr, noe vi bærer med oss. Vi sier til barna at Marcus lever i hjertet vårt. Det er en bit av hjertet mitt som tilhører bare han.»

Takk for at du deler, Lene! Varme tanker til alle som kjenner ekstra på sorg og savn nå ❤

13/08/2026

«Lenge så jeg på folks manglende evne til å møte sorgen vår som en grunnleggende karakterbrist. En menneskelig egenskap noen simpelthen mangler.», skriver Anders Mathias Johansen som er spaltist i LUB magasinet. Sønnen Ebbe døde i 2023 av den genetiske sykdommen Metakromatisk leukodystrofi (MLD) bare to år og fem måneder gammel❤️ Les Anders' siste spalte:

FARVEL TIL SORGENS HARDE DOGMER

Den første tiden etter Ebbe døde lagde jeg meg en slags regel. Det var helt uaktuelt å småprate, om været, om småbarnslivet eller noe som helst annet trivielt, med de som visste – men som ikke hadde anerkjent at Ebbe var død.

Det var ikke så viktig hva de sa, eller hvordan de sa det. Det holdt med et enkelt «kondolerer», eller et blikk eller kroppsspråk som viste at de visste. En god nabo sa rett og slett bare «jeg vet ikke hva jeg skal si» da hun traff oss første gang etter Ebbe døde. Og det var mer enn nok.

Lenge så jeg på folks manglende evne til å møte sorgen vår som en grunnleggende karakterbrist. En menneskelig egenskap noen simpelthen mangler. Det ble en lakmustest på hvem folk egentlig var.

Jeg syntes ikke det var så mye å be om. Men jeg innså fort at slike regler om hvordan jeg og andre skulle oppføre oss i møte med sorgen kom til å bli slitsomt i lengden.

Etter hvert prøvde jeg en mykere metode. Jeg begynte å lure Ebbe inn i samtalene med de som ikke hadde uttrykt eller sagt noe, både for å være sikker på at de visste, og for å gi dem en sjanse. Ikke alle tok den.

Men heller ikke det har jeg orket å fortsette med i lengden. Jeg fortsetter å lure Ebbe inn i samtaler, også med de mange fine folka som har sagt og gjort så mye riktig og bra (og de er heldigvis i flertall), men jeg har gradvis lagt bort hardheten overfor de som ikke makter å møte oss i sorgen.

Har jeg resignert? Svikter jeg den jeg var i tiden like etter Ebbe døde? Jeg følte jeg gjorde det i hans navn, for å ære ham. Jeg orker samtidig ikke gå rundt å være en sinna mann.

Sånn var jo ikke Ebbe. I minneordene i Ebbes begravelse ga vi et slags løfte, jeg og Andrea, Ebbes mamma. Vi skulle fortsette å le, og tøyse og være gode med de rundt oss gjennom sorgen, selv om vi hadde det vondt, akkurat som Ebbe hadde gjort gjennom sykdommen og smertene, helt til det siste.

Dette var et genuint løfte til Ebbe, og et håp om at Ebbe på denne måten kunne leve videre i oss. Men det var også en slags tillatelse vi ga oss selv, foran en fullsatt kirke med venner, familie, bekjente og naboer, når vi en dag skulle føle oss klare for å smile igjen. At de skulle vite at det var på grunn av Ebbe, og ikke på tross av Ebbe. At vi fortsatt hadde det vondt, selv om vi smilte. Akkurat som Ebbe klarte.

Vi må klare det. Vi lovet det. Så får det heller gå at noen av og til får slippe unna med litt small-talk og får et lite smil, uten at de har kondolert først.

---
Tusen takk for at du deler, Anders ❤

08/08/2026

❤

VÅR FAMILIE
Vi er tre i vår familie.
Vi er fire i vår familie.
Tre og fire - på samme tid.

Vårt usynlig barn
som vi bærer med oss
uten at noen ser det...

Bare når du kjenner
vårt usynlige barn
kjenner du
vår familie.

Inger Marie Aase

02/08/2026

«Vi har mistet to gutter, to liv som skulle leves, to barnebarn, to søsken. Vi har etter noe tid kommet til at vi alle mister noe. Sorg er allemannseie. Det er trøst i det.»

Sitatet og familieportrettet er en del av LUBs fotoutstilling «Sorg i farger». Her deler Arnhild og Lars Eirik sin historie:

«Vi mistet Eimund i 2010 da det nærmet seg 7 måneder ut i svangerskapet. Fra øyeblikket vi visste at vi ventet et barn, gledet vi oss veldig. Vi ga ham navnet Eimund fordi det betyr «lykkegave».

Arnhild var i superform: Jogga, gikk turer, spiste sunt og gjorde alt riktig for at Eimund skulle ha det best mulig.

Det var et sjokk da Arnhild i januar ikke følte seg så bra. Vi reiste inn til Ullevål sykehus og fikk beskjed om begynnende svangerskapsforgiftning. Vi ante at det kunne bli en krevende tid, men håpet at vi ville klare å la dagene og ukene hjelpe oss lenger på vei. Det ble lange dager på sykehuset med nervepirrende venting.
En morgen etter at Lars Eirik var reist på jobb, fant ikke legen hjertelyden til Eimund. Legen pekte på skjermen og sa: Der skulle vi ha sett et bankende hjerte. Hjertet til Eimund var helt stille. I løpet av natten hadde han sovnet inn.
Gjennom et vanskelig døgn ble Eimund født. Det var en sterk opplevelse da vi kjente den myke og varme kroppen mot vår. En nydelig gutt.

Vår reise for å få barn har vært unormalt krevende. Vi mistet to ganger tidlig i svangerskapet i 2010 og 2011, og i 2014 opplevd vi det utenkelige igjen. Etter halvgått svangerskap fikk Eirik nyreproblemer og sammen med tidlig vannavgang stod ikke livet til å redde utenfor livmora. Eirik ble født uten pust og hjerteslag.
Dette har ikke vært hele historien vår, heldigvis. II 2012 fikk vi ei jente som nå nærmer seg 14 år, og i 2016 ble Lucas født. Vi er smertelig klar over at det å få barn ikke er en selvfølge.

Vi har som frivillige i LUB vært heldige å få lede sorggrupper for andre foreldre som har opplevd å miste barn. Selv om de kanskje har mistet på andre måter enn oss, har vi kjent på styrken det har gitt å dele og gjennom det stå tryggere i vår egen historie. Vi håper å kunne bidra til å gi andre foreldre tro på at sorg er allemannseie. Det er mye trøst i det.»

Tusen takk for at dere deler, Arnhild og Lars Eirik ❤ Portrettet er tatt av fotograf André Clemetsen.

Se fotoutstillingen «Sorg i farger» på lub.no/sorg-i-farger-utstilling

27/07/2026

❤

Som vi elsker dem
vi ikke fikk beholde

De legger seg som godværsdager
på hjertet
med lukkede øyne kan du høre minnene
treffe sjela som sommerdovne bølgeskvulp

Kristina Rogstadkjærnet

Bare Skyer Beveger Tankene

21/07/2026

«Eg hadde ikkje berre gravlagt min einaste son, eg hadde òg måtta gravleggje mitt livs største draum – å vere mamma.»

Lille Wiljar kom stille til verden i en dramatisk fødsel i 2020 ❤ I historien «For alltid ein sommarfugl» forteller Kathrin om tap, sorg og å leve videre 🦋

Les historien her: lub.no/for-alltid-ein-sommarfugl eller lytt til den i Sorgpodden.

Historien er del av prosjektet «Historier som beveger» som er støttet av Stiftelsen Dam .

16/07/2026

❤

SÅ LENGE

så lenge jeg husker deg
forsvinner du ikke

- Eva Dønnestad

11/07/2026

Veronica ble født året etter at storebroren Fredrik Mikal døde syv uker gammel ❤ Som voksen mistet hun selv sitt andre barn, Mikael, i dødfødsel 💔 I historien «Hjerteplastre» forteller hun om hvordan dette har vært for henne og familien.

Hør historien i Sorgpodden – der du lytter til podkaster.
Les den på lub.no: https://lub.no/hjerteplastre

07/07/2026

❤

02/07/2026

– Når du mister et barn, havner du i en verden der alt er sårt og nytt. Du føler deg alene og at ingen forstår hvordan du har det, sier Laura Sukyte (33). Hun er ny leder i LUB Innlandet, ett av våre fylkeslag som alle drives av frivillige som selv har mistet barn. Her forteller hun sin historie ❤

«Jeg bor på Kongsvinger med min samboer Piotr, og er mor til tre jenter: Lea på elleve år, Milena som ble født i 2018 og Engla på tre år. Vi mistet Milena i februar 2022, av en genetisk sykdom som forårsaket leversvikt. Hun var en flott jente på nesten fire år som elsket is, musikk og familien sin.

Jeg har valgt å engasjere meg i LUB fordi foreningen var til stor hjelp for oss, både oss voksne og storesøster, etter at vi mistet Milena.

Når du mister et barn, havner du i en verden der alt er sårt og nytt. Du føler deg alene og at ingen forstår hvordan du har det. Psykologer og andre fagpersoner som vi har møtt har ikke hatt god nok forståelse for hvordan vi har det. I LUB derimot har alle gått igjennom noe lignende som deg. Du får hjelp fra og samtaler med personer som stått i samme situasjon, som har følt seg like forvirret som deg og som ikke har sett noen utvei. Vi følte oss hørt og inkludert, og kjente oss litt mer «normale».

Som fylkeslagsleder ønsker jeg at flere familier som er på livets vanskeligste reise skal få hjelp og veiledning, og føle seg inkludert. Jeg håper vi kan få til flere samlinger, så medlemmene våre kan bli kjent med andre familier i samme situasjon.»

Tusen takk for at du er der for andre, Laura ❤

LUB Innlandet: https://lub.no/vart-tilbud/fylkeslag/innlandet/

Adresse

Ole Fladagers Gate 1 A
Oslo
0353

Åpningstider

Mandag	09:00 - 15:00
Tirsdag	09:00 - 15:00
Onsdag	09:00 - 15:00
Torsdag	09:00 - 15:00
Fredag	09:00 - 15:00

Telefon

+4722545200

Nettsted

https://lub.no/

Varslinger

Vær den første som vet og la oss sende deg en e-post når Landsforeningen uventet barnedød legger inn nyheter og kampanjer. Din e-postadresse vil ikke bli brukt til noe annet formål, og du kan når som helst melde deg av.