19/07/2026
16. april 1940. Tyskerne hadde blitt stanset ved Stryken av improviserte norske avdelinger fra Vestoppland infanteriregiment nr. 6. Men så støtte de ufortrødent nordover igjen. Ved Bjørgeseter sto Kaptein Hansteens kompani og der var Gunnar "Kjakan" Sønsteby, denne soldat 1326/38 som senere skulle bli kjent bedre kjent som Nr. 24.
Alt Kjakan kunne vise til fra før var noen skuddserier mot målskive under under førstegangstjenesten i Garden to år tidligere. Hos medsoldatene hans satt heller ikke den grunnleggende soldatutdanningen nødvendigvis friskt i minnet. Og her på Bjørgeseter kom ildåpen med brutal tyngde.
De så noen skikkelser i hvite forsvinningsdrakter i kveldens mørke. Tyskere. Fra den norske stillingen ble skudd løsnet mot dem. Like etter skjøt tyskerne tilbake så trestammene splintret bak nordmennene. Høye smell og skrik preget lydinntrykkene. Noen soldater ble såret. Det var dødens alvor. Kjakan hadde kastet ned. Det var vanskelig å se i mørket. Fienden manifesterte seg i beste fall som lite mer enn konturer, bare 8-10 meter foran ham. Kjakan hørte desto bedre de tyske stemmene. Alle sanser måtte være skjerpet til det ytterste, skulle dette gå bra. Det merkelige var at han ikke følte på noen frykt, der skuddene suste vilt i mange retninger. Faktisk festet det seg en ro i kroppen hans, som om scenene som utspilte seg gikk i sakte film. Midt oppi alt dette visste han at han måtte ta det rolig, lade, sikte og trekke av geværet sitt. Ved første avfyrte skudd så han en av skikkelsene falle. En skrikende skikkelse løp mot ham, men helt uanfektet gjentok Kjakan rutinen: ladegrep, sikte, skyt. Tyskeren falt - og de høyre smerteskrikene som nå kom fra ham, tilsa at han ville forbli liggende. Situasjonen ble nær uoversiktlig. Etter uvisst hvor lenge, stilnet det hele. Ingen kjente ansikter var å se, ingen kjente stemmer kunne høres. Kjakan fant det da bare best å åle seg tilbake i den retningen han mente å ha kommet fra.
Hendelsen ble en tidlig bekreftelse på at Kjakan var en krigens mann, med en psyke sterk nok til å bevare fatningen og fungere optimalt i nervepirrende og livsfarlige øyeblikk. Han hadde egenskapene som skulle til for å overleve i lengden. Men å leve med minnet om denne ilddåpen ble vanskelig for Kjakan. Inntrykkene derfra hadde brent seg for sterkt inn i sinnet hans. I sine tusenvis av offentlige opptredener nevnte han hendelsen aldri. Frisk, tøff, nøktern, fattet og kontrollert var Kjakan utad. Det var den offentlige personaen han hadde skapt og som han like til nær det siste strebet etter å leve opp til. Minnebildene fra Bjørgeseter la han i den nederste skuffen i sitt indre mentale system, hans selvforsvar mot traumer - og låste.
