12/05/2026
- For tolkene er dagens salærforskrift urettferdig, inkonsekvent, diskriminerende og devaluerende.
(TiA-leder Helge Edland sitt innlegg under Salærutvalgets dialogmøte om salærforskriften 12. mai 2026)
Jeg er altså Helge Edland, og jeg er leder i TiA – Tolkene i Akademikerforbundet – som er et fag- og interessefellesskap for tolker som er fagorganisert i Akademikerforbundet.
Jeg vil takke for at vi får komme med et innspill til salærutvalget, og jeg vil kort redegjøre for vårt syn på noen av de momentene utvalget har bedt oss si noe om.
Først vil jeg si litt om tolkenes erfaringer med dagens ordning.
Så vil jeg si litt om hvordan dagens salærforskrift påvirker kvalifiseringen av tolker og tilgangen på høyt kvalifiserte tolker, og litt om hvordan salærforskriften også påvirker det øvrige tolkemarkedet.
Til slutt vil jeg komme med våre forslag til endringer i salærforskriften.
Først litt om dagens situasjon og tolkenes erfaringer med dagens salærordning.
Det er positivt at tolkene er inkludert i salærforskriften. Det er sånn det absolutt bør være når både norsk lov og den europeiske menneskerettskonvensjonen sier at det skal være tolk i retten ved behov.
Kvalifisert tolk skal være en selvfølgelig og integrert aktør i retten, fordi det er – for å sitere Mette Yvonne Larsen i utvalget – ”helt nødvendig med kvalifiserte tolker for å ivareta rettssikkerheten til personer som ikke snakker norsk”.
Når noen i retten ikke kan norsk, bidrar bruk av tolk til rettssikkerheten og til at de profesjonelle rettsaktørene får gjort sin jobb.
Med det som utgangspunkt, er det urovekkende at justisdepartementet har presset gjennom et radikalt kutt i tolkenes honorar.
Kuttet innebærer en kraftig devaluering av tolkene, og viser manglende forståelse for hva tolk og tolking er, og for rettstolkens rolle.
Dette synet ser vi også igjen i oppnevnelsen av salærutvalget, der tolkene ikke være representert.
Dette er symptomatisk; tolkene og deres interesser har systematisk blitt satt til side og diskriminert.
Resultatet er elendige betingelser for tolkene; en uanstendig lav timesats som kun gis for medgått tid, en ensidig avlysningsrett der tolken taper inntekt om domstolen avlyser fordi det kun godtgjøres for medgått tid, begrenset reisegodtgjøring, manglende godtgjøring for forberedelse og en uforutsigbar og lite konsekvent praksis hos de ulike domstolene.
Dette gjør oppdrag i justissektoren alt annet enn attraktive, noe som med all tydelighet vises i de problemene domstolene og politiet nå har med å få tak i kvalifiserte tolker.
I media meldes det om saker som må utsettes, mistenkte som må løslates og rettsmøter som må avbrytes grunnet mangel på kvalifiserte tolker. Og domstolene forteller at de nå bruker mye mer tid på å administrere bestillingen av tolker – ofte uten å få tak i tolk.
I følge NOU 2014: 8 ”Tolking i offentlig sektor” fører mangel på kvalifiserte tolker til gale domsavsigelser, saksbehandlingsfeil, lav effektivitet og økt ressursbruk.
Altså fører honorarkuttet både til økte kostnader i justissektoren og en betydelig risiko for rettssikkerheten.
Kuttet i tolkenes salærsats følger for øvrig ikke formålet med salærsatsen. Da sakkyndige og tolker i 2017 ble satt ned fra full til 4/5 salærsats, var det fordi – og jeg siterer fra lovkommentaren – ”den offentlige salærsats er ment å dekke utgifter til kontorhold og selvpensjonering, og at tolker generelt har lavere utgifter til kontorhold enn advokater”.
Sakkyndige som er ansatt i det offentlige har ikke sånne utgifter, men fikk samme sats som tolkene. Og mens tolkene – som faktisk HAR utgifter til kontorhold og selvpensjonering – nå har fått et kraftig kutt i sitt honorar, så har sakkyndige beholdt 4/5 salærsats, uten å være selvpensjonert eller å ha utgifter til kontorhold.
Dette er ren diskriminering og devaluering av tolkene, og det følger heller ikke salærsatsens formål.
Til alt overmål så slår forskriftens § 2 fast at sakkyndige som er offentlig ansatte har mulighet til å øke sin timesats fra 4/5 til full sats om de ”kan dokumentere utgifter til kontorhold og selvpensjonering som utgjør minimum 1/3 av næringsinntekten”. En muligheten tolkene ikke har.
For tolkene er dagens salærforskrift urettferdig, inkonsekvent, diskriminerende og devaluerende.
Utvalget har etterspurt TiA sine tanker rundt tilgjengelighet og kvalifikasjoner.
Her vil jeg først sitere arbeidsgruppen for felles tiltak på tolkefeltet i justissektoren, som i januar 2025 slo fast at ”godtgjørelse påvirker tilgangen på kvalifiserte tolker”.
På samme måte slår IMDi-rapporten fra 2022 fast at ”dårlige lønnsvilkår vil være begrensende for tilgangen på kvalifiserte tolker, og særlig begrensende for tilgangen på høyt kvalifiserte tolker”. Det er disse tolkene justissektoren er avhengig av.
Dette var akkurat det som TiA og mange andre pekte på og advarte sterkt mot både første og andre gang justisdepartementet foreslo kutt i tolkenes honorar; at det ville føre til mangel på tolker.
Det er akkurat det vi nå ser skje, og som gir justissektoren store utfordringer og økt ressursbruk.
Etter at tolkeloven ble innført 1.1.2022, har myndighetene gjennomført en solid satsing på rekruttering og kvalifisering av tolker. Tall fra IMDi viser at det er brukt rundt 45 millioner i året på slike tiltak innen tolkeyrket.
Fordi økt utdanning, kvalifisering og profesjonalisering gir økt kompetanse og økt kapasitet, som igjen gir bedre tilgang på kvalifiserte tolker.
Men som den nevnte arbeidsgruppen også skrev i januar 2025, så er det sånn at ”endrede satser vil kunne påvirke rekrutteringen til tolkeutdanningene og –yrket”.
Det er også noe som vi advarte sterkt mot før honorarkuttet, og som vi nå frykter kan slå inn for fullt.
For det er ingen tvil om at vilkårene i dagens salærforskrift gjør det vanskeligere å livnære seg som tolk. Det kan føre til frafall fra yrket, og dermed dårligere tilgang på kvalifiserte tolker.
Dermed vil satsingen til godt over 100 millioner på kvalifisering av tolker være bortkastet. DET er alt annet enn god ressursbruk – og det kan gi langsiktige utfordringer for rettssikkerheten og beredskapen. For det hjelper ikke om det finnes mange høyt kvalifiserte tolker, om disse tolkene ikke lenger er tilgjengelige.
Tolkenes vilkår i salærforskriften påvirker også rammene for tolkeoppdrag i andre sektorer.
Arbeidsgruppen for felles tiltak på tolkfeltet i justissektoren har slått fast at ”store endringer i godtgjørelsesmodellene kan påvirke tolkemarkedet”.
Dette gjelder både timesats, honorering av forberedelse, reisegodtgjøring, godtgjøring for ventetid og honorering ved avlysninger. Andre tolkebestillere ser til salærforskriften og justerer seg ofte etter den.
Salærforskriften er derfor en fantastisk mulighet for myndighetene til å få til en bedre regulering av et ganske så uregulert tolkemarked, og med det styrke profesjonaliseringen av tolkeyrket og tilgangen på kvalifiserte tolker som det allerede er brukt mye ressurser på.
I stedet går en altså hen og raserer alt dette gjennom et uanstendig kutt i tolkehonoraret, som igjen har fått store konsekvenser for hele det norske tolkemarkedet.
Noen offentlige tolkebestillere har holdt igjen, og er blitt attraktive oppdragsgivere – på bekostning av justissektoren.
Men totalt sett har kuttet ført til at det tolkemarkedet som IMDis rapporter omtaler som dårlig betalt og med dårlige arbeidsvilkår, har blitt enda dårligere.
At det offentlige saboterer seg selv på denne måten, er oppsiktsvekkende og skremmende – og det er ødeleggende for tolkeprofesjonen og for justissektorens tilgang på kvalifiserte tolker.
Så er spørsmålet hva en kan gjøre – og da kommer jeg til TiAs forslag.
Det første er en sentralisert formidling av tolkeoppdrag i egenregi. Tolkene ønsker formidling i egenregi, IMDis rapporter er klare på at egenregi gir bedre tilgang på høyt kvalifiserte tolker, og arbeidsgruppen for felles tiltak på tolkefeltet i justissektoren anbefaler en sentralisert formidlingsløsning fordi det er effektivt og kostnadsbesparende.
Vårt andre forslag er at tolkenes rettssats settes tilbake til 4/5 av timesatsen, tilsvarende dagens sats for sakkyndige, og at det honoreres for bestilt tid.
Videre må tolkene også få mulighet for full timesats, tilsvarende som for sakkyndige.
Det må innføres faste satser for nødvendig forberedelse. Disse må være basert på bestilt tid, og ikke på sakstype. All tolking krever forberedelse, og tolking i justissektoren krever mye forberedelse for å sikre forsvarlig tolking.
Reisegodtgjøring gis for den reelle reise- og ventetiden, fra en drar hjemmefra til en begynner på den bestilte tolketiden.
Ved avlysning inntil tre virkedager eller mindre før oppstart av den bestilte tolkingen – eller tidlig avslutning av påbegynt oppdrag – ytes fullt honorar for bestilt tid for inntil tre dager.
Dette er anstendige og rettferdige vilkår som tar hensyn til at tolkene er selvstendige og selvpensjonerte. De skaper bedre forutsigbarhet, lavere formidlingskostnader, bedre tilgang på kvalifiserte tolker – og dermed bedre rettsikkerhet.
For å gi rettstolkene gode vilkår er å investere i rettssikkerheten.
Menon Economics analyserte utviklingen av statens rettsutgifter frem til 2016, på oppdrag fra justisdepartementet.
Konklusjonen var enkel: En økning i kostnader til tolk er proporsjonal til den ønskede rettsikkerhetseffekten, mens en reduksjon i utgifter til tolk vil svekke rettssikkerheten.
Tydeligere kan det ikke sies, og med det takker jeg for meg.
