24/06/2026
Hverdagsglimt fra et av våre medlemmer, Margrethe:
Kaffe på café.
En hyggelig pause for de fleste og som knapt krever en tanke. Man går inn på en kafé, bestiller, betaler, småprater litt og finner seg et bord. Fem minutter senere sitter man med kaffen i hånden og tenker på helt andre ting.
For meg er det noe helt annet.
Når jeg går inn døren, begynner hjernen umiddelbart å jobbe på høygir. Folk prater. Barn ler. Kaffekvernen maler. Kopper klirrer. Musikk fra høyttalerene blander seg med summende prating lengre inne i lokalet. Noen roper ut en bestilling. En kaffemaskin hveser og puster. Stoler flyttes. Dører åpnes og lukkes.
Samtidig ser øynene alt.
Kundene foran meg i køen. Ansatte bak disken. Personen som lager kaffe. Han som ekspederer. Hun som rydder bord. Gjester som kommer inn. Gjester som går ut. Personer som går på fortauet på utsiden. Bevegelser i sidesynet. Et glimt inn på kjøkkenet.
Alt registreres.
Det som for mange menneskers hjerner automatisk sorteres og filtreres bort, krever hos meg aktiv bearbeiding. Jeg må holde fast i hva jeg skal bestille. Følge med på spørsmålene jeg får. Finne bankkortet. Taste koden. Tolke ansiktsuttrykk. Holde fokus.
Jeg kaller det multisanseinntrykkseksponeringsterapi.
For utenfra ser det kanskje ut som om jeg bare kjøper en dobbel cortado.
På innsiden føles det mer som et liten jordskjelv.
Ikke et dramatisk jordskjelv. Ingen ser det. Men en stille kamp der hjernen forsøker å håndtere langt flere inntrykk enn den egentlig har kapasitet til. Jeg kjenner hodepinen slår inn, og synet blir uklart. Jeg må skjerpe meg. Konsentrere meg. Stå i det.
Så kommer øyeblikket hvor kaffen er ferdig.
Jeg tar imot koppen og går ut.
Den koselige kaféen, som mange forbinder med hvile og hygge, er ikke et sted jeg kan bli værende. Det finnes ikke kapasitet igjen til samtaler, lesing eller å nyte stemningen. Jeg finner heller en benk et sted. Gjerne med ryggen til folkelivet. Der kan hjernen få litt mindre å håndtere.
Jeg smaker på cortadoen.
Den er god.
Det skulle for øvrig bare mangle. Jeg har tross alt lagt ned en arbeidsinnsats som normalt forbindes med betydelig mer ambisiøse prosjekter enn å kjøpe kaffe.
Og mens andre kanskje fortsetter dagen uten å tenke mer over kaffekjøpet, kjenner jeg at hjernen min fortsatt arbeider. Den fortsetter å bearbeide inntrykkene lenge etter at jeg har forlatt kafeen. Av og til er denne ene aktiviteten nok for resten av dagen.
Likevel gjør jeg det.
Ikke hver dag. Ikke uten kostnad. Men jeg gjør det.
Og når jeg sitter der med den varme koppen i hånden, kjenner jeg på noe som kan være vanskelig å forklare for andre:
Stolthet.
Ikke fordi jeg har gjort noe ekstraordinært i andres øyne. Jeg har bare kjøpt en kaffe.
Men fordi jeg vet hva det kostet.
Jeg vet hvor mye arbeid hjernen min la ned for å få det til.
Og jeg vet at det jeg gjennomførte på noen få minutter, var langt mer enn å bestille en dobbel cortado. Det var enda en gjennomført økt med multisanseinntrykkseksponeringsterapi.
Enda en liten seier.
