Grønn Kolonne Namdalen

09/06/2026

17/05/2026

Reisebrev. Grønn Kolonne Namdalen 5

Del 5. En dag i Kyiv

Etter dager på veien føltes det nesten merkelig å våkne i ro.

Ingen samband som knitret.
Ingen grensestasjoner.
Ingen motorer som måtte startes før soloppgang.

Bare Kyiv.

En storby som lever videre midt i en krig.

Det første som slår deg er hvor normal byen virker. Folk går til jobb. Kafeene er fulle. Trafikken er tett. Barn leker i parker. Ungdommer sitter med telefonene sine på benker akkurat som hjemme i Norge.

Hadde man blitt satt av midt i sentrum uten å vite hvor man var, kunne man trodd dette var en hvilken som helst europeisk storby.

Det er det som gjør inntrykket så sterkt.

For samtidig finnes krigen overalt.

Luftvernsirener.
Soldater i gatene.
Sandssekker rundt bygninger.
Mørke minnetavler og flagg som forteller hvem som aldri kom hjem.

Likevel fortsetter folk.

Restaurantene serverer mat. Hotellene tar imot gjester. Folk ler, handler og lever livene sine videre så godt de kan. Ikke fordi de har glemt krigen, men fordi alternativet er å la den ta alt.

Og kanskje er det akkurat det som setter spor hos oss som kommer fra Norge.

Vi reiser hjem til fred.

Til varme hus.
Strøm i kontakten.
Vann i springen.
Barn som kan sove uten luftalarm.

Hjem til frihet.

Derfor blir kontrastene så enorme når man kommer tilbake og hører hva folk klager over.

At russen er plagsom og støyende.
At sparetiltakene på Sykehusene er hårreisende.
At kommunen ikke gjør nok for de svake.
At namsos festivalen ble avlyst.
At dieselprisen er høy.
At strømregningen er irriterende.
At små hverdagsproblemer får dominere alt.

Etter å ha stått på Maidan-plassen mellom tusenvis av flagg blir mange av de diskusjonene hjemme veldig små.

I Kyiv møter vi mennesker som har mistet venner, foreldre, ektefeller og barn, men som likevel møter oss med takknemlighet, humor og vilje til å fortsette.

De ber ikke om luksus.

De ber om muligheten til å overleve.

Bilene vi leverer betyr noe helt konkret der nede. De henter ut skadde. Frakter forsyninger. Redder liv.

Derfor fortsetter vi.

Og derfor trenger vi hjelp til å kunne dra igjen.

Vipps for å hjelpe: 07803

15/05/2026

Reisebrev. Grønn Kolonne Namdalen 5

Del 4.
Gjennom snøstormen og fram til overlevering

Det føltes nesten uvirkelig da vi endelig kom oss gjennom grensen.

Bak oss lå 7 timer med kø, kaos og korrupsjonsforsøk. Foran oss lå Ukraina.

Morgenen hadde begynt grå og tung. Slaps, våt asfalt og en himmel som hang lavt over veiene. Kolonnen rullet forsiktig østover mens alle prøvde å hente seg inn etter natta ved grenseovergangen.

Det var fortsatt stille i bilene.

Lite prat over sambandet.
Bare korte beskjeder og statusmeldinger.

De lange ukrainske veiene begynte å spise kilometer. Endeløse rette strekninger gjennom små landsbyer, jorder og skogholt. Flere i kolonnen begynte å spøke med at dette måtte være verdens lengste rettstrekning.

«Det må da komme en sving snart.»

Men veien fortsatte bare rett frem.

Så slo været om.

Snøen kom plutselig og brutalt. Først som lette filler i lufta, så som en vegg. Vindkastene sendte snøen sidelengs over veibanen, og si**en forsvant nesten helt enkelte steder.

Fokkskavler begynte å bygge seg opp langs lyktestolpene. Enkelte steder hang snømassene så langt utover at det så ut som hvite bølger over grøftekantene.

Kolonnen krøp videre.

Baklysene foran ble livsviktige. Mistet du dem av syne, kunne hele rekka bli splittet på sekunder.

Over sambandet kom rolige beskjeder:

«Hold sammen.»
«Rolig fart.»
«Bil seks, du ligger litt langt bak.»

Likevel fungerte det.

Erfaringen i kolonnen merkes best når forholdene blir dårlige. Ingen panikk. Ingen unødvendige bevegelser. Bare fokus på å få alle trygt frem.

Så kom neste problem.

En av bilene begynte å koke.

Damp sto ut under panseret da vi stoppet langs veien. Vi levere ikke dampmaskiner så her måtte det være noe galt. Geisirene på Island hadde fått seg en konkurrent. Vannpumpa hadde bestemt seg for at turen var over. Feltmekanikerne gikk løs på problemet med en gang, men denne gangen var det ingen raske løsninger.

Det er tungt å innse at en bil må bli igjen. Spesielt når man vet hvor mange timer som ligger bak den hjemme i garasjene i Namdalen.

Men samarbeidslaget vårt i Kyiv tok ansvar umiddelbart. De organiserte henting og reparasjon mens resten av kolonnen fortsatte videre.

Og sakte begynte været å endre seg.

Snøværet ga seg gradvis utover ettermiddagen. Vinden roet seg. Mørke skyer sprakk opp i horisonten, og plutselig traff sola snødekte jorder og slitne frontruter.

For første gang på lenge kunne vi faktisk se omgivelsene skikkelig. Små landsbyer. Folk som gikk langs veiene. Ukrainske flagg på hus og bensinstasjoner.

Livet som fortsetter midt i krigen.

Da vi nærmet oss Kyiv, var himmelen blitt lysere blå enn noen timer tidligere. Kolonnen rullet inn i byen sliten, skitten og trøtt, men fremme.

Så kom øyeblikket som gjør hele turen verdt hver eneste utfordring.

Soldatene møtte oss med smil, håndtrykk og raske blikk mot bilene. De gikk rundt dem som folk ser på noe de virkelig trenger.

Og det var akkurat det de gjorde.

Fem biler.

Fem muligheter til å hente ut skadde. Frakte forsyninger. Komme seg frem til steder der vanlige kjøretøy ikke holder.

Overleveringen gikk raskt. Soldatene hadde dårlig tid. Fronten ventet. De må fram for å
redde liv.

Fotografering ble unnagjort mellom motorstøy og korte samtaler før de begynte å laste om og gjøre seg klare for neste etappe.

De hadde fortsatt rundt 120 mil igjen til frontlinjene.

«Fronten sover ikke,» sa en av dem før han satte seg bak rattet. Så forsvant bilene ut av gårdsplassen en etter en.

Tilbake sto vi slitne, men med den følelsen som er vanskelig å forklare til noen som ikke har vært der:

At alt arbeidet hjemme faktisk betyr noe.

36 timer senere fikk vi melding om at bilen vi måtte etterlate også var reparert og levert frem.Ingen biler ble stående igjen.

Senere gikk vi gjennom Maidan-plassen.
Flagg etter flagg etter flagg.
Ett for hvert menneske som er drept.

Det er først når man står der selv at omfanget blir virkelig. Stillheten, vinden mellom flaggene og menneskene som stopper opp. Det setter varig spor i sjelen.
Alle nettroll skal få lov til å være med en dag, så får vi se om de er så bastante neste gang

Hver dag kl 09.00 stanser Ukraina i ett minutts stillhet for sine falne. All trafikk, alle mennesker. Til og med dyrene står stille.

Så starter landet opp igjen.
Og fortsetter kampen.

14/05/2026

Reisebrev. Grønn Kolonne Namdalen 5

Del 3. Kaibilde, piggsvindekk og kurs mot uværet

Polen møtte oss med kraftig vind allerede idet fergerampa traff kaia. Nakne flaggstenger vaiet, regnet hang i lufta på havneområdet.

Men før noe annet skulle gjøres, måtte tradisjonen holdes.

Bilene ble stilt opp på rekke ute på kaia. Sjåfører og mannskap samlet seg foran de militærgrønne kjøretøyene mens vinden røsket i jakker og luer. Noen smilte trøtt, andre myset mot regnet, men bildet skulle tas.

Det obligatoriske kaibildet.
Beviset på at enda en kolonne hadde kommet seg hit.

Så var det tilbake til virkeligheten.

Over sambandet kom meldingen om at en av bilene måtte sjekkes nærmere. Det hadde vært uro i styringen og et dekk som ikke oppførte seg helt som det skulle før overfarten.

Da vi fikk lys på det, ble det stille et øyeblikk.

Dekket var ferdig.

Ståltrådene sto ut som et vettskremt piggsvin i lyset fra tusenmetringene fra en fullastet semitrailer. Gummien var slitt nesten helt ned på innsiden, og luft sivet ut raskere enn noen likte.

Ingen tvil.

Vi måtte finne nærmeste bensinstasjon før noe gikk alvorlig galt.

Kolonnen rullet ut fra havna med nødblinken blinkende. Vindkastene tok tak i bilene mens vi lette oss frem gjennom polske veier til første mulige stoppested.

Der startet turens første verkstedjobb.

Noen gikk løs på kompressorautomaten,
en maskin som virket langt mer interessert i å slippe luft ut av dekket enn inn. Slanger ble koblet av og på, knapper trykket, polske instruksjoner tolket etter beste evne.

Resultatet var foreløpig mest frustrasjon.

Samtidig hadde feltmekanikerne allerede tatt kontroll.

Bilen ble jekket opp ute på asfalten mens vinden rusket i oss. Verktøy kom frem fra alle kanter. Med rolige bevegelser begynte de å justere spissing og kontrollere opphenget.

Det er fascinerende å se hvor raskt slike folk arbeider.

Ingen panikk.
Ingen unødvendige ord.
Bare erfaring.

Femten minutter senere var nytt dekk på plass, hjulstilling korrigert og bilen kontrollert.

Klar igjen.

Hver eneste gang imponerer disse menneskene. Med minimalt utstyr og kreativitet som nesten virker overnaturlig holder de kolonnen i live mil etter mil.

Så gikk ferden videre østover.

Været ble stadig dårligere. Regnet la seg tykkere over frontrutene, og vinden skjøv i bilene ute på de åpne strekningene. Likevel holdt kolonnen seg samlet.

Warszawa kom raskt med trafikklys, trafikk og kaos.

Byen føltes som en eneste stor bevegelse av biler, tuting og feltskifter uten regler. Men vi hadde vært her før. Kolonneleder loset oss gjennom trafikken med rolig stemme over sambandet, og på et eller annet vis fløt hele rekka gjennom byen uten problemer.

Da kvelden kom sigende på, nærmet vi oss grensen.

Denne gangen hadde vi valgt en mindre grenseovergang i håp om mindre kø og raskere behandling.

Det viste seg å være en dårlig idé.

Foran oss ventet forvirring, lange stopp og mennesker som virket mer opptatt av problemer enn løsninger.

Og mens regnet pisket sidelengs over grensestasjonen, skjønte vi at natta kom til å bli lang.

13/05/2026

Reisebrev. Grønn Kolonne Namdalen 5

Del 2 Sverige, fergekai og kurs mot Polen

Før avreise denne morgenen var det en ting som måtte fungere: sambandet.

Radioene knitret til liv en etter en.
«Test fra bil en.»
«Bil to mottar.»
«Bil tre klar.»

Små meldinger, men helt avgjørende når sju biler skal holde sammen gjennom flere land.

Returbillettene hjem fra Værnes ble kontrollert enda en gang. De lå trygt lagret på telefoner, i e-poster og som skjermbilder, for erfaring har lært oss at ingenting må overlates til tilfeldighetene.

Kolonnen rullet rolig ut. Veiene på sørsiden var dårlige, hullete og ujevne. Flere steder føltes det som å kjøre sikksakk mellom bombekratere. Ikke akkurat den starten man ønsker med tungt lastede biler, men tempoet ble tilpasset underlaget.

Ut på E6 fant kolonnen rytmen.

Første stopp ble Steinkjer.
Ingen dramatikk, bare rutine.

Hjulmuttere ble etterstrammet mens motorene tikket varme. En ny deltaker kom inn i kolonnen, håndtrykk ble utvekslet og kaffekopper fylt opp før ferden fortsatte sørover.

På vei mot Værnes begynte kolonnen å sige fint langs veien. Militærgrønne biler vekker oppsikt, og det var ikke få som snudde seg etter oss når vi passerte.

Ved flyplassen ventet neste lille episode.

Følgebilene skulle parkeres, men parkeringsvakten ble mildt sagt forvirret da hele kolonnen rullet inn. Han mente ganske bestemt at dette ikke var et sted man bare kunne parkere på eget initiativ. Stemmen var streng helt til han fikk høre hvor vi skulle.

Da kom roen.

Ansiktsuttrykket skiftet fra irritasjon til nysgjerrighet, og plutselig ønsket han oss god tur videre.

Neste stopp: Storlien.

Der ventet tollpapirer, eksportdokumenter og stempler. Dette er ofte et punkt som kan ta tid, men denne gangen gikk det imponerende raskt. På under en halvtime var alt godkjent.

Vi var enige om en ting da vi satte oss bak rattet igjen:
Det er godt å ha et effektivt tollvesen.

Like etter ble det bunkring. Drivstoff, mat, kaffe og det siste som måtte handles før mange mil svensk vei.

Så videre østover.

Denne gangen var Sundsvall valgt som overnattingssted. Det viste seg raskt at det var lettere å finne hotellet enn å finne parkering til sju store biler på gateplan. Litt roting ble det, noen ekstra runder rundt kvartalene og noen kreative løsninger, men til slutt stod alle bilene samlet.

Kvelden ble rolig.

Sjåførprat. Gjennomgang av neste etappe. Mat. Litt latter. Litt slitne blikk. Mange kilometer satt allerede i kroppen, og de fleste fant senga tidlig.

Neste morgen startet som slike morgener alltid gjør.

Frokost.
Kaffe.
Folk som prøver å gni søvnen ut av øynene mens de tviholder rundt hver sin kopp.

Så kom dagens første irritasjon.

Parkeringsbot.
En av sju biler.

Ingen var spesielt fornøyde med det, men det hjelper lite å diskutere med svensk parkeringslogikk før frokost. Boten ble lagt bort og fokuset flyttet videre mot Stockholm.

Der gikk det… nesten helt perfekt.

Kolonnen holdt seg samlet gjennom trafikken, men på et tidspunkt hadde bakerste bil plutselig havnet fremst. Hvordan det skjedde er fortsatt litt uklart, men med kirurgisk presisjon fikk vi sydd hele rekka sammen igjen uten dramatikk.

Så kom fergekaia.

Innsjekking. Dokumenter. Pass. Kontroll av bestillinger.

Selvfølgelig dukket det opp noen småfeil som måtte rettes, men etter litt tasting og noen telefoner var alt på plass.

Klare for ombordkjøring.

Folk stirret når kolonnen trillet frem. Flere lange blikk. Noen løftet tommelen. Andre tok bilder. Militærgrønne biler på vei østover skaper spørsmål, selv uten ord.

Så lukket fergen gapet bak oss.

18 timer til sjøs.

Været var middels bra, nok vind til at man kjente sjøen, men ikke verre enn at folk fant roen etter hvert. Fremme i fronten av fergen samlet noen av oss seg utover kvelden. Kaffe. Prat. Litt stillhet også.

Det blir ofte sånn på slike turer.

Når motorstøyen forsvinner, kommer tankene nærmere.

Utover natta sovnet en etter en mens fergen jobbet seg sørover mot Polen.

Neste morgen ventet sterk vind og forsinkelse.
Halvannen time senere enn planlagt traff vi kaia.

Ingen sa det høyt, men alle tenkte det samme:

Hva blir neste overraskelse?

12/05/2026

Reisebrev. Grønn Kolonne Namdalen 5

Del 1 Klar for start

Det begynner aldri med motorlyd.
Det begynner lenge før nøklene settes i tenningen.

For utenforstående kan det se enkelt ut: noen militærgrønne biler som skal kjøres sørover og østover mot en krig. Men bak hver bil ligger det utallige timer med arbeid, telefoner, bekymringer, latter, dugnadskaffe og mennesker som stiller opp fordi de mener det betyr noe.

Garasjeportene åpnes tidlig og lukkes sent.
Noen skrur bremser. Andre sveiser rust. Noen står med malingssprøyte og legger enda et lag militærgrønt over gamle sår i karosseriet. Det lukter olje, metall og fersk maling. På et bord ligger strips, refleksvester, reservedeler og kalde kaffekopper side om side.

Bilene skal ikke bare kjøre.
De skal overleve turen.

Dekor skal på plass. Merking må være tydelig. Utstyr må festes forsvarlig. Ingen detaljer er for små når målet er flere tusen kilometer unna, gjennom Europa og inn mot et land i krig.

Samtidig foregår et annet arbeid,
det usynlige arbeidet.

Kjøreruter planlegges ned til minste detalj. Hotellrom bestilles. Fergebilletter reserveres før prisene stiger. Tog og fly må passe med overleveringer og hjemreiser. Eksportpapirer fylles ut med stempler og signaturer. Finansiering må på plass. Telefonene går konstant mellom frivillige, givere, sjåfører og mottakere.

Og midt i alt dette: jakten på folk.

Hvem kan kjøre denne gangen?
Hvem har fri fra jobb?
Hvem tør å dra enda en tur?
Hvem har familien som sier ja,
enda en gang?

For hver sjåfør finnes det også noen hjemme som skal vente. Noen som kjenner uroen når kartet beveger seg nærmere frontlinjene. Noen som prøver å smile ved avreise selv om de helst ville holdt igjen.

Derfor handler forberedelsene også om noe mer enn biler.

Det handler om å samle folk før avreise. Lage frokost mens mørket fortsatt ligger over Namdalen. Invitere ordførere som vil vise støtte. Finne en prest som kan si noen ord og gi en velsignelse før kolonnen ruller ut. Ikke fordi alle er troende, men fordi slike ord betyr noe når reisen går mot usikkerhet.

Og mens motorene etter hvert begynner å gå varme ute på plassen, senker roen seg litt. Arbeidet er gjort. Papirene ligger klare. Bagasjen er pakket. Kaffekoppene tømmes.

Noen går en siste runde rundt bilene.
Sjekker lys. Stropper. Dekk.
Klapp på panseret.

Så kommer øyeblikket alle har ventet på.
Felles fotografering.
Dørene lukkes.
Radioene knitrer til liv.
Et nikk mellom sjåførene.

Grønn Kolonne Namdalen 5 er klar for start

09/05/2026

"Українська помста" -"Ukrainsk hevn"
betyr ikke bare hevn, men også at alt vondt Russland har gjort mot Ukraina, kommer tilbake til Russland til slutt.

07/05/2026

06/05/2026

Grønn kolonne 5 har nå overlevert den siste bilen til noen svært fornøyde mottakere.

Underveis oppsto det noen problemer med bilen, men takket være gode kontakter i Ukraina ble den raskt hentet inn og reparert, på under 48 timer!

Dette viser hvor mye vi kan få til sammen.

Har du lyst til å bidra til neste kolonne?
Vipps: 07803