23/05/2026
Her kommer en historie fra virkeligheten om to av jentene som har vokst opp hos oss, som Clara Lerberg skal ha æren for. På bildene ser dere søstrene i dag. I dag er de begge voksne og kan fortelle om et rikt liv, takket være arbeidet som gjøres takket være dere Faddere i Norge.
Prema og Margaret var bare fire og to år gamle da de kom til misjonstasjonen. De kom dit etter å ha mistet moren sin i en tragisk forbrenningsulykke, og begge jentene bar på en sorg som var altfor stor for så små kropper. Clara så det med én gang: Prema klamret seg til alt som var kjent, mens lille Margaret var helt stille. Hun hadde ingen mimikk, ingen tårer, ingen smil. Det var som om hun hadde lukket døren til hele verden.
Clara prøvde alt hun kunne for å nå inn til henne. Hun snakket, sang, strøk henne over håret, satt hos henne når hun sov. Men ingenting hjalp. Slik gikk tre lange uker.
Så, en dag da Clara var i en større by i distriktet, fikk hun øye på en dukke i et butikkvindu. Hun stoppet opp. Noe i henne sa at hun måtte kjøpe den. Hun tok med to — én til hver av jentene.
Da hun kom tilbake til misjonstasjonen og ga dukken til Margaret, skjedde det som Clara aldri glemte: Et lite smil. Det første smilet. Et øyeblikk så skjør at det nesten ikke kunne fanges, men stort nok til at Clara kjente tårene presse på. Hun gråt av ren lettelse og glede. Det var som om Margaret kom tilbake til verden akkurat da.
Etter dette løsnet det sakte. Følelsene kom tilbake, og begge søstrene vokste opp og utviklet seg godt. De fikk gå noen år på en katolskole i nærheten og ble flinke i engelsk. I alle ferier kom de hjem til Sjopta, og som voksne fortalte de ofte hvor strengt det hadde vært på skolen — og hvor godt det alltid var å komme tilbake til tryggheten i Sjopta.
Margaret ble lærer, og Prema ble sykepleier. Da Clara startet førskolen i Momosa i 1978, var det helt naturlig at Margaret ble en av de første lærerne. Hun hadde Claras varme, tålmodighet og blikk for barna. Etter hvert som skolen vokste, ble hun rektor — en rolle hun bar med stolthet og omsorg helt til hun gikk av med pensjon i 2019. Hun giftet seg med Pramod fra Hivali‑familien, som arbeidet som regnskapsfører på misjonskontoret til han selv gikk av.
Prema tok sykepleierutdanning og jobbet først i statlige stillinger. Senere ble hun leder for Lepra‑hospitalet i Hopps, der hun bar ansvar for både helsearbeidet, gårdsdriften og senere jentehjemmet i Lassur. Hun sto i tjenesten gjennom mange krevende år, helt til hun gikk av med pensjon.
Begge søstrene bar med seg Claras omsorg hele livet. Og Clara bar med seg minnene om dem — særlig det lille smilet som brøt gjennom stillheten og viste at kjærlighet faktisk kan nå helt inn, selv når alt virker lukket.
Teksten er utdrag fra boken som kan kjøpes, historien om Clara og Leif Lerberg
