29/12/2023
Det nærmer seg nyttårsaften.. 💥😣
DEL, vær så snill! 🙏
Det handler ikke om meg, det handler om en liten gresk grasrotorganisasjon, som hjelper flyktninger, og som drives av bare flyktninger;
Refugee 4 Refugees = hjelp til selvhjelp❣️
Direkte flyktninghjelp på sitt aller beste.
Men mitt traumatiske forhold til nyttårsaften handler faktisk om meg.. det er over 20 år siden; jeg fikk en nyttårsrakett i hodet, jeg brant, klarte ikke å slukke flammene.. 🔥😫
Jeg var usedvanlig heldig, to sekunder tidligere ville den ha eksplodert midt i ansiktet, lua i ren ull gjorde også sitt til å begrense skadene, men jeg fikk andre- og tredjegrads forbrenning i nakken og på halsen..
Tre gode venner slukket flammene og hev meg inn i en taxi til legevakta; full beredskap der, jeg kom først. Jeg skrek av smerte og luktet grillmat. 😣 Etterpå ble jeg godt tatt vare på av helsevesenet og min snille og omsorgsfulle søster. Det gikk bra. ❤️
Men likevel.. jeg gruer meg så jeg er helt kvalm. Jeg hater nyttårsraketter! De fire siste årene har jeg vært i Hellas på flyktningreise, og sluppet unna.. men nå er det på’n igjen.
Det sitter i ryggmargen, blir aldri borte.. 😣
Jeg har aldri fortalt det til Omar, han leder R4R, og er en av mine aller beste venner, vi snakker om alt, men ikke det.. i forhold til alt det han har vært gjennom, blir det en patetisk liten puddingopplevelse.. jeg holdt ikke på å dø engang, jeg bare trodde det, og det er den skrekken jeg aldri klarer å bli kvitt..
Omar har vært døden nær mange ganger, og har enda ikke fylt tretti. Han var 17 år da han ble kastet i fengsel i Syria, og ble grovt torturert, han var et hårsbredd fra døden.. han kjørte sårede til sykehus, bilen ble truffet av en bombe, Omar ble hardt skadet, men alle de andre i bilen mistet livet.. han svømte over havet i fjorten timer med konstant dødsangst..
Jeg kunne ha fortsatt.. det er mye mer. 💔
Og sånn er det med alle jeg jobber sammen med i R4R, de er flyktninger, og de bærer med seg de verste traumer i bagasjen, alle som én. Jeg spør aldri, de retraumatiseres hver gang de må fortelle, og hvis jeg spør, føler de at de må det. Men Omar har fortalt meg mye, både sin og andres fortellinger, og mange forteller selv, jeg jobber med dette på sjuende året. Det har blitt mange grufulle beretninger.. 😫💔
Han som svømte med et nesten nyfødt barn i armene, fortalte selv, plutselig rant hele historien ut av han, vi hadde kjent hverandre lenge.. gummibåten kantret ute på havet, moren ga han barnet fordi han kunne svømme, det kunne ikke hun. 💔 Yngstemann på R4R-teamet nå, mistet nesten livet da han krysset grensen i fjor, gruppen forlot han, i den tro at han var død. Han var bare 16. Omar fant han, tok vare på han, hadde venner, også de flyktninger, som pleide han tilbake til livet. Forrige uke serverte han meg te, smilende. 🥰
Så nei, jeg forteller dem ikke om min opplevelse på nyttårsaften..
Men jeg gjør alt jeg kan for å hjelpe dem, for dette er folk som gir alt for å hjelpe andre flyktninger, dette er Refugee 4 Refugees.
Og nå henger hele organisasjonen i en veldig tynn tråd, vi har kniven på strupen.. 💔😫
De har pågangsmot, styrke, enorm arbeidskapasitet, og en utrettelig vilje til å hjelpe, stå på, jobbe på, ikke gi seg..
Men de mangler økonomiske midler.. 😢
Jeg ber først og fremst om Å DELE VIDERE! 🙏 Det samsvarer alltid, når mange deler er det også mange som bidrar, det er da vi kan skape mirakler, da vi kan hjelpe mange, mye!
Sånn har det vært i over fire år, uten unntak.
Og nå handler det om at R4R skal overleve! 😣
DEL, vær så snill!! 🙏🙏🙏
Bidra med en skjerv om du kan;
Vipps: 709039
Konto: 15066891655
Alle monner drar❣️
Alt går uavkortet til Refugee 4 Refugees❣️