17/09/2026
Eiers ansvar â men hvem tar ansvar nĂ„r eier ikke klarer det?
(Bilde er hentet fra NRK artikkelen i bunnen)
Et eid dyr er selvsagt eiers ansvar. Det er eier som skal sĂžrge for at dyret fĂ„r nĂždvendig stell, behandling, mat og oppfĂžlging â og at antallet dyr ikke blir stĂžrre enn det man faktisk har mulighet til Ă„ ta vare pĂ„.
Men hva skjer nÄr eieren ikke klarer Ä ta vare pÄ seg selv? NÄr Þkonomien er svÊrt dÄrlig, nÄr man ikke har evne til Ä se at dyreholdet har kommet ut av kontroll, eller nÄr man rett og slett ikke har mulighet til Ä betale for kastrering og nÞdvendig veterinÊrbehandling?
Hva skjer da med dyrene?
Vi i Dyrebeskyttelsen Norge, Mandal opplever dette jevnlig. Vi henter inn katter fra dyrehold i kommunale boliger, ogsÄ fra hjem hvor antallet katter har blitt langt stÞrre enn det eieren klarer Ä hÄndtere. Vi tar i mange tilfeller ogsÄ regningen for veterinÊrbehandling, kastrering, ID-merking og videre oppfÞlging.
Vi fÄr jevnlig henvendelser fra kommunalt ansatte som ber oss om hjelp.
Og vi hjelper â fordi det er vanskelig Ă„ si nei nĂ„r vi vet at dyrene trenger hjelp, og at eieren kanskje ikke har noen reell mulighet til Ă„ fĂ„ kontroll pĂ„ situasjonen pĂ„ egen hĂ„nd.
Men dette er ogsÄ et ansvar vi mÄ tÞrre Ä stille spÞrsmÄl ved.
For det er eiers ansvar. Det er ikke Dyrebeskyttelsen Norge , Mandal sitt ansvar Ă„ finansiere og lĂžse dyrehold som eies av andre.
Vi har heller ingen hjemmel til Ä hente inn dyr mot eiers vilje. Vi kan bare ta imot dyr som eier faktisk gir fra seg. Dersom eier ikke Þnsker Ä gi fra seg voksne katter, har vi ikke myndighet til Ä hente dem. Vi kan heller ikke pÄlegge en eier Ä kastrere dyrene sine.
Og vi har ikke Ăžkonomi til Ă„ betale kastrering av 10, 20, 30 eller kanskje 50 katter i Ă©n husholdning.
Vi bruker allerede store summer pĂ„ de hjemlĂžse dyrene vi tar inn â dyr som ikke har en eier som kan holdes Ăžkonomisk ansvarlig for dem.
Samtidig stÄr vi i situasjoner hvor vi ser at dyreholdet ikke er godt nok, men hvor det heller ikke nÞdvendigvis er sÄ alvorlig at Mattilsynet kan fatte vedtak om Ä ta dyrene.
Og da havner dyrene mellom to stoler.
Det kan vÊre en familie som bor i kommunal bolig, har svÊrt lite Ä rutte med og ikke har Þkonomisk mulighet til Ä kastrere kattene sine. Kattene fÄr kanskje mat og tak over hodet, men antallet Þker. Nye kull kommer til. Til slutt er situasjonen ute av kontroll.
Hvem skal da ta ansvar for Ă„ forhindre at det utvikler seg til et alvorlig dyrevelferdsproblem?
For oss handler dette ikke om Ä peke ut enkeltpersoner som «skyldige». Vi vet at mange av disse menneskene selv har svÊrt krevende livssituasjoner. Men nettopp derfor mener vi at det mÄ finnes et system som fanger opp disse situasjonene fÞr de blir sÄ omfattende at dyrene lider og frivillige organisasjoner mÄ rydde opp.
Dersom man bor i kommunal bolig og har svĂŠrt lite fra fĂžr â hvordan skal man da kunne finne penger til Ă„ kastrere kanskje 10 katter?
Og dersom man ikke har evne til Ă„ forstĂ„ hvor omfattende dyreholdet har blitt â hvem skal hjelpe bĂ„de mennesket og dyrene?
Det kan ikke vĂŠre slik at lĂžsningen automatisk blir at en frivillig organisasjon skal hente inn dyrene, finne fosterhjem, betale veterinĂŠrregningene, sĂžrge for behandling og omplassering â samtidig som organisasjonen selv er avhengig av innsamlede midler og frivillig arbeid.
Vi sier ikke at noen andre bare skal «ta over» alt.
Vi spĂžr:
Hvordan skal ansvaret fordeles nÄr eier ikke har mulighet til Ä hÄndtere situasjonen selv?
Hvem skal sĂžrge for at dyreholdet ikke vokser ut av kontroll fĂžr det blir en alvorlig dyrevelferdssak?
Og er det riktig at frivillige organisasjoner skal sitte igjen med bÄde det praktiske ansvaret og de Þkonomiske kostnadene nÄr systemet rundt dyreeier ikke klarer Ä forhindre at situasjonen oppstÄr?
Vi kommer fortsatt til Ă„ hjelpe dyr som trenger oss. Det er nettopp derfor vi finnes.
Men vi trenger ogsÄ at samfunnet tar denne problemstillingen pÄ alvor.
For dyrene fortjener bedre enn Ä havne mellom to stoler. Og frivilligheten kan ikke vÊre lÞsningen pÄ alt.
Vi Þnsker Ä hÞre hva dere tenker: Hvem bÞr ha ansvaret nÄr eier ikke har mulighet til Ä lÞse situasjonen selv, Mattilsynet ikke har grunnlag for Ä gripe inn, og dyrene likevel ikke har det godt nok?
Les hele saken om problemstillingen hos NRK:
https://www.nrk.no/rogaland/dyrebeskyttelsen-fortviler_-redder-hundrevis-av-dodssyke-katter-fra-kommunale-boliger-1.17994807?fbclid=IwY2xjawUYeIBwZG9mAWV4dG4DYWVtAjEwAGJyaWQRMTVyT2h2SGRORlVwb3lFMVVzcnRjBmFwcF9pZBAyMjIwMzkxNzg4MjAwODkyAAEer6FXGrmpzTM9KzfYET8XZ9uSxfj__WK-XQMIbgaMuPSJVzepu8uHEa3Bh9c_aem_VVWdNosssxP4wLa9vfrNKw
