24/09/2024
Tenker på livet. Hvor syke mennesker egentlig er. Alt handler om å berge sitt eget skinn. Har vært alvorlig syk i mer enn 2år. Hvor få som egentlig har brydd seg eller spurt meg om jeg har det greit. Alle går i sin egen opptatte tralt. Prøver å bevise for andre at de er mer enn de egentlig er. Prøver å blidgjøre tyrannen som ofte er den som setter i gang den evige sirkelen med å plante små frø av usikkerhet hos andre, så de selv etter hvert ikke hører på sin indre moral. Fra sandkasse og opp til vi dør. Nå har jeg alltid vært outsideren, så jeg har alltid måtte stå alene, så leken er utenfor hva jeg forstår. Hvordan kan vanlige mennesker så lett manipuleres til å bli grusomme. Ingen tør å stå opp, vi som allerede har blitt mobbet, trakassert og holdt for narr blir igjen de som må kjempe. At det skjer i små kretser vet alle, men det er enda verre i stor skala. Folk er naive, sykehuset vil deg ikke vel, de vil bare ikke ha ansvar for at du dør. Skader de deg, driter de i ditt ve og vel, så lenge du ikke er livstruende skadet der og da. Hvis de får opp verdiene du har fått pga dems skader, så skal du fortest mulig ut. Sier du imot får du påskrevet psykiatriske diagnoser på flekken. Og da er du stemplet for livet. Vi hører om store feil, folk som har blitt avkappet lem, legene som får null konsekvenser og jobber videre, samtidig er folk så naive at de tror at det ikke vil skje dem. Hva er skjedd med folk? Har vi fått så mye brød og sirkus at vi ikke evner å se rett og galt lenger, ikke har tid til å tenke, ikke orker?
