11/07/2026
Володимир Савійський:
Preken på festen for de hellige overapostlene Peter og Paulus
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.
Dere apostlenes fyrster og hele verdens lærere, be alles Herre om å gi verden fred og våre sjeler den store miskunn.
Med disse ordene henvender vi oss i bønn til Kristi hellige og store apostler, Peter og Paulus. Blant alle apostlene ærer Den hellige ortodokse kirke særlig disse to og kaller dem de hellige overapostlene. Denne høye æren skyldes deres store arbeid og deres selvoppofrende tjeneste i forkynnelsen av Kristi hellige Evangelium.
Selv den hellige Johannes Krysostomos kunne ikke sette den ene høyere enn den andre, men kalte dem begge gjentatte ganger Kirkens søyler. Vår Herre Jesus Kristus utvalgte dem til å bringe Hans frelsende lære til hele verden, som på den tiden var innhyllet i hedenskapets mørke og levde i synd, nytelsessyke og gudløshet. Det var denne åndelige mørket Kristi disipler skulle fordrive og opplyse jorden med lyset fra Guds ord.
Hvor stor var ikke troen, kjærligheten til Gud og til nesten og lydigheten mot Guds hellige vilje i disse apostlenes hjerter! De forkynte Evangeliet helt til jordens ender, døpte folkene og utholdt hete og kulde, sult og tørst, forfølgelser, lidelser og mange prøvelser for menneskeslektens frelse.
Den hellige apostelen Peter var født i Betsaida og var bror til den hellige apostelen Andreas den Førstkalte. Han bodde sammen med sin familie i Kapernaum og arbeidet som fisker. Hans navn var opprinnelig Simon, men Herren Jesus Kristus gav ham navnet Peter, som betyr «klippe».
I Evangeliet omtales Peter oftere enn de andre apostlene, fordi han stadig var ved Frelserens side. Han elsket Herren av hele sitt hjerte og var den første som bekjente Kristus som den levende Guds Sønn. Derfor ble han verdiget en særlig nærhet til Herren.
Etter Sin oppstandelse stadfestet Kristus Peter i hans apostoliske tjeneste ved tre ganger å si:
«Fø Mine lam… Vokt Mine sauer… Fø Mine sauer.»
Fra den stund ble Peter en av Evangeliets mest fryktløse forkynnere. Allerede på den hellige Pinsedag førte han først omkring fem tusen og deretter ytterligere tre tusen mennesker til troen på Kristus.
Gjennom Guds nåde utførte apostelen mange undergjerninger. Han helbredet syke, og i Joppe oppreiste han den rettferdige Tabita fra de døde. Uten frykt vitnet han om Kristus for de jødiske rådsherrene og for Synedriet. To ganger ble han kastet i fengsel og dømt til døden, men Herren befridde ham underfullt ved en engel. Likevel opphørte han aldri å forkynne Evangeliet.
Han reiste gjennom både Østen og Vesten og beseglet til slutt sitt apostoliske vitnesbyrd med martyrdøden i Roma under keiser Nero. Da han ble dømt til korsfestelse, ba han om å bli korsfestet med hodet ned, fordi han ikke anså seg verdig til å dø på samme måte som sin guddommelige Mester og Herre.
Den hellige apostelen Paulus bar opprinnelig navnet Saulus, et navn som betyr «den utbedte» eller «den frembedte». Først etter sin omvendelse til Kristus begynte han å bli kalt Paulus.
Han var født i Tarsus i Kilikia, en by hvis innbyggere hadde romersk borgerskap. Han fikk sin opplæring hos den berømte lovlæreren Gamaliel, en av sin tids mest ansette lærere. Saulus vokste opp som en nidkjær forsvarer av Moseloven og fedrenes overleveringer.
Da apostlene begynte å forkynne Kristi Evangelium, ble Saulus fylt av harme. Han ble en av de ivrigste forfølgerne av de kristne og mente at han tjente Gud ved å utrydde Kirken. Men Herren, som kjenner menneskehjertene, så i ham et utvalgt redskap og kalte ham på underfullt vis til aposteltjenesten.
På veien til Damaskus, hvor han hadde til hensikt å forfølge de kristne, ble han omgitt av et himmelsk lys. Han falt til jorden og hørte Herrens røst:
«Saul, Saul, hvorfor forfølger du Meg?»
Denne hendelsen forvandlet hele hans liv. Fra å være Kirkens forfølger ble han dens største forkynner.
Den hellige apostelen Paulus arbeidet mer enn mange andre for å utbre Kristi Evangelium. Han grunnla kristne menigheter i mange land, utholdt fengsel, piskeslag, steining, skipsforlis, sult, tørst og utallige lidelser for Kristi navns skyld. Derfor ærer Den hellige Kirke ham sammen med apostelen Peter som en av Kirkens søyler og som overapostel.
Begge apostlene beseglet sin tro med sitt blod og led martyrdøden i Roma under keiser Nero. Derfor feirer Den hellige Kirke deres minne på én og samme dag.
Brødre og søstre!
Hvert menneske mottar fra Herren en arv når det fødes til denne verden. Denne arven er vår sjel. Det jordiske livet er den tiden Gud har gitt oss til å dyrke denne åndelige åkeren. Herren er vår sjels og vårt livs Herre, og en dag skal vi stå fram for Hans domstol og avlegge regnskap for hvordan vi har levd.
Derfor er vår første og viktigste oppgave å ta vare på vår sjel og søke dens frelse.
Hvem kan lære oss dette bedre enn de hellige apostlene? Hele deres jordiske liv var viet Kristi tjeneste. De viser oss ikke bare et hellig eksempel, men også den sanne vei til frelse.
De hellige apostlene bar en urokkelig tro og en brennende kjærlighet til Herren i sine hjerter. Også vi er kalt til å ha den samme levende troen på vår Herre Jesus Kristus. Vår tro må være fast, bevisst og urokkelig, slik at den ikke lar seg forvirre av falsk lære eller tom menneskelig visdom.
Den hellige apostelen Paulus formaner oss:
«Stå derfor fast i troen.»
Det er denne troen som gir oss styrke til å bære livets kors og utholde alle prøvelser med håp og tillit til Guds barmhjertighet.
Kjære brødre og søstre i Kristus!
I vårt jordiske liv møter vi alle sorger, prøvelser og fristelser. Ingen kan unngå dem. Men dersom vi bærer dem med tro, tålmodighet og håp til Gud, blir de til gagn for vår frelse.
La oss derfor ikle oss tålmodighet, saktmodighet og et ydmykt hjerte. La oss med oppriktig tro vende oss til de hellige overapostlene Peter og Paulus og be dem om deres hellige forbønn for Guds trone.
La oss be om at de må hjelpe oss til å bevare hjertets enkelhet, en levende og urokkelig tro på vår Herre Jesus Kristus, oppriktig kjærlighet til Gud og vår neste, et rent liv, ydmykhet, saktmodighet og troskap mot Kristi hellige Kirke.
De hellige overapostlene svikter aldri dem som med tro påkaller deres hjelp. Ved deres forbønner styrker Herren oss i kampen mot synden, hjelper oss til å stå imot fristelser og lærer oss å oppfylle Kristi største bud – kjærligheten til Gud og til vår neste.
Når vi leser de hellige apostlenes brev, finner vi alltid rik åndelig næring. Deres ord opplyser vårt sinn, styrker vår tro og fyller hjertet med håp. Gjennom deres lære lærer vi å se verden med evangeliets øyne og å leve etter Guds hellige vilje.
Selv om denne verden er full av lidelse, uro og forgjengelighet, mister den kristne aldri håpet. Kristus har seiret over synden og døden, og derfor vet vi at Hans hellige Kirke skal bestå til verdens ende. Så lenge apostlenes forkynnelse lyder i verden og deres ord bevares i Kirken, vil mennesker finne veien til frelsen.
Må derfor de hellige og herlige overapostlene Peter og Paulus ved sine hellige forbønner styrke oss i den ortodokse tro, bevare oss i Kirkens enhet, gi oss frimodighet til å bekjenne Kristus og hjelpe oss til å fullføre vårt jordiske liv i omvendelse, tro og kjærlighet.
For vår Herre Jesus Kristus tilkommer all ære, pris og tilbedelse, sammen med Hans evige Fader og Den Allerhelligste, Gode og Livgivende Ånd, nå og alltid og i evigheters evighet.
Amen.
