Klepp Historielag

10/04/2026

Kongen av Bjerkreim – Trond Lauperak
Foredrag i Klepp historielag 7. april 2026

«Fredrik er konge i Danmark – men eg er konge i Bjerkreim!» Ordene tilskrives Trond Erikson Lauperak, den fargerike bygdehøvdingen som ble tema da Oddvar Bilstad holdt foredrag for Klepp historielag 7. april. Uten manus, PowerPoint eller notater tok Bilstad forsamlingen med på en levende og billedrik reise inn i Bjerkreims historie og livet på Lauperak.

Foredraget startet med en ferd gjennom bygdene i Bjerkreim – fra Bue og Runaskaret til Vikeså, videre forbi Svela, Gjedremsgardene og de store gardene på Helleland. Deretter bar det opp i fjellet forbi Odlandstø, Litle Eftedal, Netland og Hytlandsgarden, helt fram til Tjørn og Lauperak. Først i 1983 ble veien videreført hit i forbindelse med byggingen av radarsenderen på Skykula, samtidig som båttrafikken på Ørsdalsvatnet tok slutt.

Historien om Lauperak går flere hundre år tilbake. Rundt 1695 var det tre gårder her. En av dem tilhørte Håkon Geirmundsson Lauperak, men det var sønnen Trond Håkonson som sammen med kona Merete fra Asheim kjøpte opp de to andre. Fra 1707 var alle tre gårdene samlet på én hånd. Etter Tronds død druknet i Bjordalsfossen, overtok sønnen Eirik Trondson Lauperak. Han giftet seg med Ingeborg Villasdotter Bjerkreim etter å ha fått kongelig dispensasjon – ekteskap mellom tremenninger krevde særskilt tillatelse, mot betaling.

Da Eirik døde ung, styrte Ingeborg gården videre til sønnen Trond Erikson Lauperak kunne ta over. Det er han som står igjen som den mest markante skikkelsen i historien. Trond giftet seg i 1749 med Berte Tolleivsdatter Hetland, og sammen fikk de ni barn. Trond drev Lauperak fram til 1791 og regnes som en foregangsmann i jordbruket. Han var blant de første i området som dyrket poteter og delte etter hvert ut settepoteter til folk i bygda – lenge før dette ble organisert fra kirkelig hold. I tillegg var han en dyktig smed.
Trond Lauperak ble beskrevet som liten av vekst, omgjengelig og vittig, med stor evne til å samle folk rundt seg. Samtidig var han hissig, stridbar og opposisjonell, og han kom ofte i konflikt med både øvrighet og medmennesker. Med årene ble han mer sær og hard, også overfor familien. Da han døde i 1804, etterlot han seg store verdier – og et ettermæle som en mann som, på sitt vis, virkelig var «konge i Bjerkreim».

25/03/2026

08/03/2026

Lars B. Brunes og sin historie om Block Berge Bygg.
Referat fra foredrag i Klepp historielag – 3. mars 2026.

I en fullsatt sal fortalte Lars B. Brunes, sammen med Harald Kuven og Henning Løland, om sine år som leder i Block Berge Bygg og om bedriftens tidlige utvikling. Foredraget var preget av både personlige historier, humor og refleksjoner rundt ledelse, samarbeid og lokalt entreprenørskap.
Lars Brunes begynte i Block Berge Bygg i 1966, som selskapets første ansatte. Han var da nyutdannet sivilingeniør fra NTH i Trondheim og hadde noen års erfaring som konsulent i Kristiansand. Til sammen arbeidet han over 15 år i virksomheten. I 1982 ble han valgt til ordfører, og det viste seg vanskelig å kombinere dette vervet med stillingen som daglig leder. Han gikk derfor videre til annet arbeid innen samme bransje.
Under foredraget la Brunes stor vekt på fellesskapet i bedriften. Han understreket flere ganger at Block Berge Bygg bestod av en sammensveiset gjeng med godt arbeidsmiljø. Mange av de første ansatte var til stede i salen, og Brunes tok seg tid til å nevne og hedre dem én for én – et tydelig uttrykk for hans syn på ledelse og lagarbeid.
Lars Brunes ble født 15. august 1939 på garden Brunes, like sør for Skjævelandsbrua – samme dag som farfaren fylte 75 år. Han ble den fjerde i familien med navnet Lars, og valgte senere å legge til en «B» (Bernhardsen) i navnet for å skille seg fra de andre. Med glimt i øyet fortalte han også anekdoter om både navnet, hårlinjen og livet generelt, alltid med en selvironisk tone.
Ansettelsen i Block Berge Bygg skjedde raskt. Eierne, skipsreder Sigvald Bergesen d.y. og entreprenør Gunnar Block Watne, ønsket at Brunes skulle begynne umiddelbart. Det første møtet fant derfor sted på toget på vei hjemover. Begge eierne ble beskrevet som sterke og tydelige personligheter – karismatiske ledere som stilte høye krav, men som også var greie å samarbeide med. Brunes fortalte åpent om hvordan det var å lede en bedrift eid av to så markante skikkelser, og om hvordan han tidlig lærte viktigheten av tillit, åpenhet og ryddige prosesser.
En gjennomgående leveregel for Brunes var: «En må alltid gjøre så godt en kan – og være fornøyd med det.» Dette preget både hans lederstil og hans møte med utfordringer.
Foredraget inneholdt flere historier fra styremøter og reiser, blant annet fra møter hos Bergesen i Oslo og samarbeid med Block Watne rundt eiendomskjøp og utvikling. Samtidig ble det gitt et levende bilde av hvordan samspillet med kommuneadministrasjon og lokalpolitikere fungerte på 1960- og 70 tallet – i en tid der beslutningsveiene ofte var korte.
En viktig del av Brunes’ arbeid var å finne og utvikle tomter. Det var krevende å sikre egnede arealer, men selskapet lyktes blant annet med en større eiendom på Ganddal, som senere ble utviklet til Sandved terrasse. Etter hvert vokste også organisasjonen. Fra å bestå av kun Brunes og en kontordame, ble flere ansatte rekruttert. Åstein Håland ble den første formannen og spilte en sentral rolle i den praktiske gjennomføringen av prosjektene.
Allerede det første året fikk Block Berge Bygg store oppdrag, særlig innen landbruket. Nye og tyngre traktorer stilte krav til fjøs og dekk med høy bæreevne, og Brunes’ ingeniørkompetanse kom godt til nytte i beregning av armering og konstruksjoner.
Et av høydepunktene i foredraget var historien om byggingen av idrettshallen på Orre. Prosjektet ble initiert av Tore Wiig og bygningsingeniør Solheim i Klepp kommune, med mål om å bygge enkelt, rimelig og med stor dugnadsinnsats. Byggetillatelse kom raskt på plass, og arbeidet gikk i høyt tempo. Underveis oppstod dramatiske situasjoner, blant annet da søylene begynte å svaie etter kraftig vind. Takket være rask innsats fra Åstein Håland og mannskapet ble bygget sikret. Hallen stod ferdig i 1969 og ble åpnet med stor festivitas.
Avslutningsvis reflekterte Lars Brunes over et langt liv. Nå, nær 90 år gammel, uttrykte han stor takknemlighet for det han hadde fått oppleve og bidra til. Han beskrev en livsglede som fortsatt er til stede, og delte sin faste morgenrutine: å hilse seg selv og være glad for en ny dag.
Etter foredraget ble det vist gammelt filmmateriale fra de tidligste årene i bedriften. Mange i salen kjente igjen både personer og situasjoner, og praten gikk livlig blant tidligere kollegaer og fremmøtte.
________________________________________
Kort om Block Berge Bygg
Block Berge Bygg ble etablert i 1966 av Gunnar Block Watne og Sigvald Bergesen d.y. Målet var å kombinere tradisjonell byggevirksomhet med industriell produksjon av betongelementer. Gjennom årene utviklet bedriften seg til å levere både enkle industribygg og store, teknisk krevende prosjekter – lokalt og nasjonalt.
Produksjon av prefabrikkerte betongelementer ble et særpreg for virksomheten, og evnen til omstilling bidro til at selskapet stod støtt gjennom skiftende markedsforhold. I 1999 ble Block Berge Bygg en del av Veidekke-konsernet. Virksomheten på Klepp fortsatte, og i dag videreføres arven under navnet Veidekke Prefab.

07/02/2026

Referat fra lagsmøtet 3. februar. Bertran Trane Skadsem om Pelsdyrnæringa fra start til “slutt”.

Bertran Trane Skadsem vokste opp med pelsdyrdrift på gården Skas på Klepp – et område som i flere tiår var blant Norges viktigste pelsdyrkommuner. Familien startet med rev allerede i 1930, og senere mink. Denne bakgrunnen førte naturlig til at Bertran engasjerte seg i næringen, og på 1990 tallet ble han kretsleder i Norsk Pelsdyravlslag (NPA). I 2002 ble han valgt inn i hovedstyret, nestleder i 2005 og leder i 2009. Hans mål var å styrke næringen i en tid med økende motstand, og han ble en frontfigur både nasjonalt og internasjonalt.

Fra pionertid til moderne eksportnæring
Pelsdyrnæringens norske historie startet tidlig på 1900 tallet, først med fanget sølvrev som ble forsøkt holdt i fangenskap etter inspirasjon fra Canada. Pionerer som Gotfred Fuglestad og statskonsulent Jens Nordang bidro til å etablere struktur og avlsarbeid, og i 1926 ble Norges sølvrevavlslag grunnlagt.

Innovasjon og økt kunnskap førte til en rask utvikling, og på 1930 tallet ble både platinarev, blårev og mink vanlige arter i oppdrett.
Markedet vokste kraftig frem mot andre verdenskrig, og i 1939 fantes det over 20 000 pelsdyrfarmer i Norge. Krigen førte til halvert produksjon, og etterkrigstiden var preget av markedskollaps og et skifte i mote. Likevel tok næringen seg opp igjen med særlig vekst i minkproduksjonen på 1950 og 60 tallet.

Profesjonalisering, sykdomskontroll og økt press (1990–2010)
Fra 1990 tallet gjennomgikk næringen både store investeringer og store utfordringer. Alvorlige sykdomsutbrudd som botulisme og plasmacytose ble håndtert gjennom koordinert innsats og etter hvert totalbekjempelse. Samtidig ble driftsbygninger modernisert, og næringen innførte strenge dyrevelferdsprogrammer, sertifisering, full sporing av skinn og ordninger for uanmeldte tilsyn.
Samtidig økte aktivismen kraftig. Fra 1990 tallet oppstod militante grupper som begikk hærverk og utslipp av dyr, blant annet det første store utslippet i Gjesdal i 2002. I 2009 publiserte aktivister bilder av skadde dyr, og debatten tiltok. Som NPA-leder ble Bertran en viktig stemme i møte med politikere, og i løpet av perioden hadde han samtaler med ni ulike landbruksministre.

Politisk vendepunkt og avvikling (2010–2024)
Etter 2010 ble pelsdyrnæringen i økende grad en politisk sak. En NOU i 2013/2014 vurderte både avvikling og videre drift, og Brennpunkt-dokumentaren Pels i 2014 bidro til ytterligere press. Til tross for at Stortinget i 2017 vedtok en «bærekraftig framtid» for næringen, snudde den politiske retningen kort tid etter.
I 2018 sendte regjeringen ut forslag om avvikling, og i 2019 vedtok Stortinget å avvikle norsk pelsdyrnæring fullt ut.
Erstatningsprosessen og slutten på næringen
Avviklingsvedtaket førte til en omfattende erstatningsprosess. Regjeringens første forslag i 2018 la opp til 365 millioner kroner i kompensasjon, men ordningen ble senere utvidet kraftig. I 2021 vedtok Stortinget full erstatning.
• 280 oppdrettere søkte om erstatning
• 232 har mottatt tilbud
• Mange klagesaker står fortsatt igjen
Til nå har prosessen kostet staten rundt 2,2 milliarder kroner, og sluttbeløpet forventes å ende på omkring 2,5 milliarder.
Det siste som gjenstår, er opprydding og dokumentasjon av næringens historie – en historie med oppbygging, innovasjon, internasjonal suksess, sterk motstand og en dramatisk avslutning.

13/01/2026

Klepp bibliotek mandag 26. januar kl. 18.00:

Gunnar Roalkvam forteller om Stavangers 900 år lange historie og menneskene som har formet byen

07/01/2026

Referat fra møte i Klepp historielag 6.1.26

Alexander Kristiansen - Frontkjemperne

Det var full sal på årets første i møte i Historielaget. Møtet bød på et spennende og tankevekkende foredrag med filmskaper Alexander Kristiansen. Han står bak den omdiskuterte dokumentarfilmen om frontkjemperne under andre verdenskrig. Filmen har skapt stor debatt og løftet viktige spørsmål om historie, moral og identitet.

En «frontkjemper» er en norsk mann som vervet seg til å kjempe på tysk side i Waffen-SS under andre verdenskrig. Frontkjemperne deles inn i fire hovedgrupperinger: Divisjon Wiking, Den norske Legion, Skijegerbataljonen og Regiment Norge.

Oppslutningen til Nasjonal Samling var generelt svak på Vestlandet. Men i Stavanger fikk NS i 1034 hele 12,1% av stemmene og åtte representanter i bystyret. Også i Randaberg fik NS god oppslutning med 9,8% ved stortingsvalget i 1936. Oppslutningen rundt NS falt fullstendig sammen ved kommunevalget i 1937. En antar at i Rogaland under okkupasjonen var ca 2169 medlemmer i NS, som utgjør 1,1% av befolkningen. Det kan være en av årsakene at det var få frontkjempere som kom fra vårt fylke.

Alexander fortale at det var tilfeldig at han fanget interesse for frontkjempere. Han jobbet med et prosjekt om Normandie og kom i kontakt med personer som kunne fortelle historier om frontkjemperne.

Han startet prosjekt om frontkjemperne i 2011 og innspilling startet to år senere. Det ble benyttet en rekke lokale lokasjoner under innspillingen, som f.eks. Grude, Undheim og Tonstad. Det ble også gjort opptak i andre land som Litauen. De siste senene ble spilt inn på Tonstad i 2018.

Serien baserer seg på en rekke samtaler med tidligere frontkjempere over en lengre periode. Mange ønsker ikke å stille opp til intervju, men tipset gjerne om andre frontkjempere. Noen av dem står fram i serien. I tillegg jobbet prosjektet tett sammen med en rekke historikere som å sikre faglig forankring.

Hovedmålet med serien var å få svar på hvorfor nordmenn vervet seg til tysk tjeneste, et land som hadde okkupert deres eget? Prosjektet ønsket også å avdekke om de deltok i krigsforbrytelser og i så fall hva gjorde de og hvorfor.

Et av spørsmålene var hvorfor de vervet seg? Her er svarende mange og forskjellige. Det kunne være av eventyrlyst, gruppepress, større til Finland, frykt for kommunismen, nasjonalsosialistiske motiv eller det var tidligere yrkesmilitære. Det representerte et bredt spekter av folket fra alle samfunnslag. Omtrent 3500 norske frontkjemperne, langt færre en tidligere antatt.

Like før serien skulle sendes brakte det løs. Fire av de medvirkende historikerne går sammen hardt ut mot serien. De mente at filmprosjektet skjønnmalte frontkjempernes handlinger.

Det andre spørsmålet var om frontkjemperne begikk krigsforbrytelser. Svaret er ja, men….. Det finnes svært få kilder, det finnes en del indisier. De var til stede i områder hvor krigsforbrytelser foregikk. Prosjektet konkluderer med at sannsynligvis var kun en liten del av frontkjemperne som deltok i krigsforbrytelser.

17/12/2025

Hør Alexander fortelle mer om foredraget om de norske frontkjemperne. Dette blir anderledes og spennende.

07/12/2025

Referat fra møte Klepp historielag 2.12.25
Ernst Baasland – Uten jordbruk – ingen by. Historien om Jan Adolph Budde, en nasjonal strateg.

På årets siste lagsmøte fikk Klepp historielag besøk av tidligere biskop Ernst Baasland. Baasland hadde tidligere i høst gitt ut boken «Uten jordbruk – ingen by. Jan Adolph Budde, en nasjonal strateg.
Innledningsvis lovet Baasland at vi skulle få det gøy, vi ville bli enda mer stolt av stedet hvor vi bor og vi ville bli inspirert av pedagogen, gründeren og nettverksbyggeren Budde.

Budde var en sentral, men i dag nesten glemt, samfunnsbygger og landbruksstrateg i Norge. Få av oss kjenner til at Halvdan Koht, i boken Våre høvdinger (1929) løftet frem Budde som en blant landets 70 viktigste personer, som har hatt stor betydning for Norges utvikling innen politikk, kultur, vitenskap og næringsliv. På lik linje med blant annet Petter Dass, Nicolai Wergeland, Camilla Collet og Henrik Ibsen.

Men hvem var denne Jan Adolph Budde? Han ble født i 1811 i Kristiansand. Hans foreldre var Ole Christopher Budde (1774–1849), kapteinløytnant og senere kommandørkaptein og Andrea Frederikke Ottoline Arenfeldt (1790–1825). Han tar sin utdannelse på Kristiansand katedralskole og avleggere senere teologisk embetseksamen (cand.theol) i 1834. Blant hans studievenner finner en blant annet Henrik Wergeland, Jakob Svedrup, Ole Bull og Jørgen Moe. Bekjentskaper som skulle være til hjelp for Budde senere i livet.

I1846 giftet han seg med Birthe Lindbom (1821–1851). Ekteskapet var kortvarig, da Birthe døde i 1851. Det er ikke kjent at paret fikk barn.

Selv om familien Budde rådde over flere flotte storgårder, velger Jan Adolph Budde Rogaland. Først som styrer ved Kopervik lærerseminar, før han kjøpte et vanstelt småbruk på Austrått i Sandnes. Der han grunnla og drev landbruksskolen i årene1846–1876. Etter det ble skolen nedlagt.

Flere hundre elever fikk sin utdanning ved Jan Adolph Buddes landbruksskole på Austrått. Mange ble senere pionerer innen landbruksteknologi – blant dem Andreas Serigstad (grunnla Serigstad-fabrikken), Ole Gabriel Kverneland (grunnla Kverneland Fabrikk) og Ole Kyllingstad (startet Kyllingstad Plogfabrikk). Også en rekke personer fra Klepp var elever ved skolen. Deriblant Joakim Grude (norsk meierimester), Martin Adolf Grude (skogreisningspioner og lensmann), Nikolai I Grude (Statens planteskole), Hans A. Skadsem, Ingebrigt Olsen Anda (amtsagronom), Hans Larsen Vold og Joakim A. Skadsem (forpakter Lyse kloster).

Jan Adolph Buddes pedagogikk var banebrytende for sin tid og bygget på tre hovedprinsipper: kunnskap måtte omsettes i handling, la vekt på karakterdannelse, samarbeid og ansvarsfølelse og han oppmuntret til nytenkning og teknologisk utvikling. Skolen ble som et verksted for nybrottsarbeid.

Budde spilte også en nøkkelrolle i at Sandnes ble by, med tanken om at «landbruket trenger en by, og en by trenger landbruket».
Men hva får en tidligere biskop til å engasjere seg slik for jordbruk og skrive denne boken om Budde? Spørsmålet ble stilt av en av tilhørerne i pausen. Til dette svarte Baasland; jeg ønsker å løfte frem Buddes betydning for utdanning, matsikkerhet, beredskap og bærekraftige samfunnsverdier – temaer som fortsatt er aktuelle i dag. Kanskje mer aktuelle enn noen gang. Viktig å få fram stoltheten i regionen. Denne historien holder på å gå i glemmeboka. Nesten ingen i dag kjenner til hvem Jan Adolph Budde var og hvilken stor betydning han har hatt for utviklingen av jordbruk og industri i Sandnes, Rogaland og for den saks skyld, hele landet.

Budde døde i 1906.

Til slutt – fikk vi det som Baasland lovet? Ja – og til fulle. Folkehjelpshuset var fullstappet med tilhørere som fulgte spent med, lov og humret innimellom, dro kjensel på personer og historier og fikk mye ny kunnskap om regionen.

Tusen takk til Ernst Baasland fordi han er budbringer av denne viktige historien. Vil dere vite mer, så kjøp boka «Uten jordbruk – ingen by. Jan Adolph Budde, en nasjonal strateg», Wigestrand Forlag.

Klepp historielag ønsker alle sine medlemmer en riktig god jul og et godt nytt år. Velkommen til nye og spennende foredrag i 2026.