23/08/2026
Gud og talentene
Ved prest Knut Grønvik
Den kunne vært så fin den lignelsen om talentene. Hadde det bare ikke vært for at den ender så fælt – med gråt og tenners gnissel. Her er en preken jeg holdt en gang. Kanskje er jeg på sporet av noe?
ER GUD VIRKELIG SÅ HARD?
Beretningen begynner jo så bra.
Vi får et bilde av en Gud som deler ut ansvar og oppgaver til alle
– nøye tilpasset den enkeltes forutsetninger.
«En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent
– etter det hver enkelt hadde evne til.»
En talent var en myntenhet.
En kjempeverdi. 6000 dagslønner.
Så mye man tjener i et helt liv.
Et ord fra Bibelen som er blitt en del av dagligtalen.
Vi snakker om å ha et talent.
Jesus bruker det som et bilde på en ressurs man har fått utdelt.
Et talent er jo en spesiell begavelse.
En ressurs. En evne. Noe nettopp du er god på.
Og som du har et ansvar for å utvikle. Forvalte.
Og bruke så det blir til glede for flere.
Noen talenter er veldig synlige.
Sånne som kan vises fram på tv. Norske talenter.
Andre legger ikke folk så mye merke til.
Et talent for å se når andre sliter, for eksempel.
Og bry seg om dem, uten at noen ser det.
Vi snakker også om å være et talent.
Man utmerker seg kanskje i sport, eller kunst.
Men talentet må brukes, utvikles, f
or at man kan få ut hele potensialet sitt.
Et talent – som preger hele livet.
En talent – en hel livslønn.
Når Jesus snakker om talentene, så sier han:
Livene og livsoppgavene er ulike.
Men Gud er så barmhjertig at han avpasser byrden
etter hva vi kan bære og har forutsetninger for.
Det er fint.
Men så skjærer det seg.
De to som hadde store evner og tilsvarende mye å forvalte,
er frimodige og får sving på sakene,
skryt for alt de oppnår og glede i lønn for sitt strev.
Sistemann, han som var svakere utrustet,
er redd, tør ikke gå i gang med det han har burde,
oppnår ingen ting og får attpåtil kjeft og straff.
«Herre, jeg visste at du er en hard mann.
Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden.»
Er Gud virkelig så hard og urimelig,
akkurat som stakkaren fryktet?
Jeg skjønner det ikke.
Det stemmer jo heller ikke med det Bibelen ellers sier om Gud:
Han lar ikke en dåre fare vill,
velger seg de svake for å gjøre de sterke til skamme,
lar de minste bli de største, de siste de første,
og tilgir all vår skyld.
Og så skulle han slå ubarmhjertig ned
på den stakkaren som tabbet seg ut?
Det er bare å komme tilbake i kirka neste søndag.
Da får vi høre om en Gud som gir like stor lønn til alle,
enda noen jobbet hele dagen og andre bare en time.
En Gud som er så god at vi reagerer på det.
Det føles urettferdig at alle får like mye.
Gud er urimelig god!
Men at han er så urimelig hard mot den dårligst stilte?
Jeg skjønner ikke denne lignelsen.
Den reiser minst like mange spørsmål som den gir svar.
Men jeg aner at svaret kan ligge omtrent her:
Ingen kan leve et annet liv enn sitt eget.
Det er vår eneste oppgave – og alt Gud krever.
Bare da blir vi i stand til å sette ressursene inn
til beste for vår neste og til ære for vår Skaper.
Alle har vi fått noe Gud vil vi skal bruke.
Ingen er ansvarlig for mer enn de har fått.
Derfor er det heller ikke resultatet som teller.
Gud spør etter troskapen.
Lever vi ut det livet vi har fått?
Bruker vi evnene, talentene, ressursene slik vi skal?
Problemet er kanskje at vi ofte ønsker oss et annet liv
i stedet for å gå ordentlig inn for det vi har.
Vi har egne drømmer, egne planer.
Vi vil ikke ha noen innblanding.
Dette er dypest sett misnøye og mistillit
til ham som ga oss livet og livsoppgaven.
«Her har du ditt.»
La bare meg være i fred med mitt.
Da forsterker vi selv en ond sirkel.
Da setter vi oss utenfor fellesskapet med Skaperen.
Da stiller vi oss på siden av det livet vi ble gitt.
Og til slutt går det helt av seg selv:
Vi mister det.
Så kanskje fortalte ikke Jesus denne fine og vonde lignelsen
for å vise oss en hard Gud.
Kanskje konstaterer han bare livets harde realiteter.
Det er slik det er.
«Det er som med en mann som ...»
Og så setter han det på spissen. Den som har, han skal få.
Men den som ikke har, skal bli fratatt det lille han måtte ha.
For å legge livsalvoret inn over oss.
Det er slik det går.
Men ikke glem: Selv om lignelsen ender fælt,
så begynner den godt.
Jesus maler også ut mulighetene.
Livsgleden. Når vi tar i bruk det vi har fått.
Til beste for vår neste.
– – –
Noen tanker til:
Det er kanskje også verdt å tenke på at lignelsen om talentene er en av tre beretninger om krasse oppgjør og vanskjebne for noen, lykke for andre. De står på rekke og rad her i Matteus 25.
Bare halvparten av brudepikene fikk være med på festen. De andre møtte stengt dør og kald avvisning, for de var uforstandige og sløve.
Han som ikke gjorde noe, men la talenten bort og bare levde som før, fikk smake konsekvensene av sitt livsvalg.
Og så var det de som unnskyldte seg, for de hadde jo ikke sett Jesus i sin lidende søsken, og ikke brydd seg om å hjelpe dem.
I alle tre stykkene forventer vel Jesus at vi lever våkent, klar til innsats, og faktisk lar troen følges av nestekjærlig handling?
– – –
Det står skrevet hos evangelisten Matteus:
Jesus sa: «Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg slavene sine og overlot dem alt han eide: En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.
Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. Men han som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.
Da lang tid var gått, kom slavenes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. Han som hadde fått fem talenter, kom fram og hadde med seg fem til og sa: ‘Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro slave! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’ Også han med to talenter kom fram og sa: ‘Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro slave! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’
Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa: ‘Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.’ Men herren svarte ham: ‘Du dårlige og late slave! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige slaven ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’»
Matteus 25,14–30
