Pårørendeunionen

28/10/2026

Når hjelpen skader:
Vet vi nok om konsekvensene av tvang i psykisk helsevern?

I 2018 gjennomførte We Shall Overcome (WSO) prosjektet Postpsykiatrivansker, med støtte fra Tvangsforskningsnettverket.

Prosjektet satte søkelys på noe det er forsket lite på: de langsiktige konsekvensene mennesker selv beskriver etter erfaringer med tvang og intervensjoner i psykisk helsevern.

Deltakerne fortalte om:
- tap av kontroll over eget liv
- redusert tillit til helsevesenet
- frykt for nye tvangsinngrep
- retraumatisering og PTSD-lignende reaksjoner

- opplevelse av ikke å bli hørt eller trodd
- sosialt utenforskap, skam og isolasjon
- tap av identitet, roller og nettverk

Prosjektet introduserte begrepet postpsykiatrivansker for å beskrive disse erfaringene.

Som pårørendeorganisasjon mener vi dette reiser viktige spørsmål:

Hvor godt kjenner behandlere og psykiatere til de langsiktige konsekvensene tvang kan ha?

Snakker vi nok om hvordan tvang kan påvirke tillit, identitet og vilje til å søke hjelp senere?

Er helsepersonell tilstrekkelig kjent med risikoen for retraumatisering?

Hvordan ivaretas pasienters og pårørendes erfaringer når tvangstiltak vurderes?

Burde kunnskap om postpsykiatrivansker og traumebevisst praksis få større plass i utdanning og videreutdanning?

Uavhengig av hvor man står i debatten om tvang, er dette spørsmål som fortjener oppmerksomhet.

Skal vi utvikle bedre tjenester, må vi også være villige til å lytte til dem som lever med konsekvensene av dem.

Hva tenker du?

Har helsevesenet tilstrekkelig kunnskap om de langsiktige konsekvensene av tvang i psykisk helsevern?

28/10/2026

Det er tungt å melde i fra og å klage!

Som pårørende, midt i klagesaker både med kommune, Stasforvalter og Sivilombudet, opplever jeg at det er tungt å klage, tungt å melde i fra. Det er formelt, krever nøyaktighet og oversikt samtidig som redsel for eventuelle konsekvenser og det å bli oppfattet som kranglete sniker seg innpå.

Vi vet at mange pårørende sliter med det samme og noen gir opp og orker ikke mer. ��Det er jo også så lange saksbehandlingstider at til og med Sivilombudet har sendt bekymring til Stortinget (april 25). Tilsynsmyndighetene klarer ikke å overholde sine egne frister og forvaltningsloven brytes igjen og igjen. Tilbake står pårørende og våre kanskje uten de tjenester de skulle hatt?

Er det noe vits i at jeg klager, at jeg fortsetter å si i fra…? Det hjelper jo ikke! Sukk!

Jo, vi må si i fra, vi må klage, vi må purre og vi må klage når rettigheter og pasientsikkerhet står i fare. Når de som ikke kan tale sin sak selv diskrimineres og når kommunene forsøker å «skremme» pårørende til taushet.

Jo, vi må si i fra, melde og purre når tilsynsmyndighetene overser viktige elementer i saken, når de baserer seg kun på den ene parts uttalelser og når de unnlater å gjøre egne undersøkelser og dermed ikke får det tolle bildet av saken. ��Alt dette gjør at vi mister rettssikkerhet, demokratiske rettigheter og at en reell klagemulighet fratas oss. Det kan vi ikke akseptere!��Gir vi opp gir vi fra oss våre egne og våre nærmestes rettigheter. Vi må huske at systemet opprinnelig er laget for å ivareta og beskytte oss som innbyggere. Som brukere av systemet må vi ta ansvar for å si ifra når systemet ikke fungerer. Vi klager jo ikke fordi vi liker det, men for å få endringer.

Erik Bye (artist og forfatter) sa en gang: «Myndigheter og politikere skal være våre tjenere ikke våre herrer».

Kjære pårørende, vi trenger organisasjoner som Pårørendeunionen som samler erfaring, taler pårørendes sak direkte inn i systemet og har forståelse for pårørenderollen.
Bli med i fellesskapet og bli med på å styrke pårørendes stemme. www.punionen.no
(Innmelding nå gir medlemskap ut 2027)

26/10/2026

Rettsikkerhet – Fra skyvelek til sannhet
Av Siv Helen Rydheim
Innlegg holdt på WSO-samlingen 2026

Mennesket bak saken
Bak hver sak finnes et menneske.
Når vi mister råderetten over eget liv, mister vi også tryggheten som skal til for å åpne oss.
Uten trygghet blir det vondt å befinne seg i ens eget indre landskap. Da blir veien tilbake til livet enda lengre.

Av Siv Helen Rydheim Innlegg holdt på WSO-samlingen 2026 Utgave til WSO-posten Tusen takk for invitasjonen til å ha innlegg her i dag. Det er en ære å få dele disse tankene i et…

24/10/2026

💙Når sykdom rammer én, rammer den ofte flere

Klokken er 02.14.
En pårørende ligger våken og bekymrer seg.

Hvordan skal morgendagen gå?

Kommer hjelpen som er lovet?

Hvem skal lytte når systemet ikke fungerer?

Hvem skal hjelpe når kreftene er brukt opp?

Over hele landet står pårørende i slike situasjoner hver eneste dag.

De følger til legetimer.
De koordinerer tjenester.
De passer på medisiner.
De kjemper for sine nærmeste.

Mange gjør en innsats som tilsvarer en ekstra jobb, uten lønn, uten ferie og ofte uten å bli sett.

Likevel er det altfor mange som opplever å stå alene.

Derfor finnes Pårørendeunionen.
Vi arbeider for at pårørendes stemmer skal bli hørt.
Vi løfter erfaringene deres frem.

Vi setter søkelys på det som ikke fungerer.
Og vi kjemper for at pårørende skal møtes med respekt, kunnskap og forståelse.

Men vi kan ikke gjøre dette alene.

I dag ber vi om hjelp.🙏🙏🙏
Ikke store beløp.

Ikke fordi vi ønsker det.
Men fordi arbeidet er nødvendig.

Kan du bidra med 200 kroner?

For deg er det kanskje en liten sum.
For oss er det en mulighet til å fortsette å være en stemme for mennesker som ofte ikke har overskudd til å rope høyt selv.

Målet vårt er å få 100 personer til å gi 200 kroner.

Sammen kan vi vise at pårørende ikke står alene.

💙 Vipps: 952634
Tusen takk for at du bryr deg.💙

Setter stor pris på deling 🙏

23/10/2026

Bo trygt hjemme – men når er hjemmet ikke lenger trygt?

«Bo trygt hjemme» er en vakker tanke. De fleste eldre ønsker å bo hjemme så lenge som mulig.

Men hva skjer når kroppen svikter? Når hukommelsen blir dårligere?
Når pårørende ser endringer lenge før systemet reagerer?

Gjennom mange år som sykepleier, pårørende og nå gjennom samtaler med andre pårørende, har jeg hørt den
samme bekymringen om igjen:

Vi sa fra lenge før noen lyttet.

Pårørende kjenner ofte menneskene sine best.
De ser de små endringene.
De ser når funksjonen svikter, når frykten øker og når tryggheten forsvinner.

Mange forteller at uten deres innsats ville situasjonen blitt langt verre.

«Bo trygt hjemme» bør fortsatt være et mål.

Men trygghet handler ikke bare om å bo hjemme lengst mulig.

Det handler om å få riktig hjelp til riktig tid.

Og det handler om å lytte når pårørende sier at noe er i ferd med å endre seg.

For noen ganger er det ikke hjemmet som er problemet.

Det er at hjelpen kommer for sent.

Monica Bjerkseth�Sykepleier, pårørende og styremedlem i Pårørendeunionen. ❤️

22/10/2026

Der stillheten blir farlig

Noen ganger er stillhet ikke fred.
Noen ganger er den et varsel.

Når bekymringer ikke blir møtt, og spørsmål blir stående ubesvart, kan stillheten bli tyngre enn ordene.

Jeg har selv opplevd denne stillheten. Som pårørende har jeg kjent på usikkerheten som oppstår når informasjon uteblir og dialogen stopper opp.

Samtidig får vi stadige henvendelser fra foreldre til voksne barn som bor i kommunale boliger.

Mange forteller om manglende innsyn, mangelfull informasjon og en opplevelse av å bli holdt på avstand fra viktige beslutninger som berører deres egne barn.

Samtidig strammes økonomien inn.

Ferier, aktiviteter og opplevelser som gir innhold og livskvalitet blir ofte det første som nedprioriteres.

Konsekvensene merkes direkte i hverdagen til mennesker som allerede er avhengige av fellesskapets støtte.

Det mest bekymringsfulle er kanskje forskjellene mellom kommunene.

Noen steder arbeides det aktivt for å skape gode liv med innhold, deltagelse og livskvalitet. Andre steder reduseres tilbudene til et spørsmål om drift og budsjetter.

Helse handler om mer enn medisiner, pleie og tak over hodet. Helse handler også om tilhørighet, opplevelser, relasjoner og muligheten til å leve et meningsfullt liv.

Når pårørende ikke blir hørt, når spørsmål ikke blir besvart, og når livskvalitet gradvis nedprioriteres, må vi våge å stille de vanskelige spørsmålene.

Et samfunn måles ikke etter hvordan vi behandler de sterkeste, men etter hvordan vi ivaretar dem som er mest avhengige av fellesskapet.

Derfor må vi slutte å spørre hva vi har råd til å gi, og begynne å spørre hva vi ikke har råd til å miste.

For når livskvalitet forsvinner fra hverdagen, forsvinner også en del av helsen.

Og når stillheten får erstatte dialogen, risikerer vi at de menneskene som trenger oss mest, blir stående alene.
Monica Skjaanes Bjerkseth�Styremedlem i Pårørendeunionen

19/10/2026

Lange saksbehandlingstider
Pårørendeunionen har i dag sendt henvendelse til Regjering og Storting om de uforholdsmessig lange saksbehandlingstidene i forvaltningen. Det ser ut til at det ofte er budd på forvaltningsloven når det gjelder svar og behandlingstider.

Når våre klager, bekymringsmeldinger etc ikke behandles i tide kan det gå ut over forsvarlighet, pasientsikkerhet, rettssikkerhet, liv og helse.

Vi mister tilliten til at våre rettigheter ivaretas, at vår demokratiske rett til å bli hørt svekkes og ser at våre nærmeste ikke får svar på eller vurdert forhold det meldes om.

12/10/2026

Innspill til Pasient- og brukerrettighetsutvalget.

Pårørendeunionen jobber for rettigheter og pasientsikkerheten. Vi har nå gitt innspill inn der Regjering og Storting får faglige råd.

Du kan lese vårt innspill til utvalget som skal skal utrede ny pasient- og brukerrettighetslov. �Målet er å få en lov som er lettere å forstå for pasienter, brukere, pårørende og fagfolk, og som samtidig bidrar til likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester.

Som pårørende har du mye erfaring og kunnskap, bruk det gjerne ved å selv legge inn innspill og komme med dine anbefalinger til den nye loven.

til Pasient- og brukerrettighetslovutvalgetPårørendeunionen | 7. oktober 2026

10/10/2026

På Verdensdagen for psykisk helse ønsker vi derfor å rette oppmerksomheten mot pårørendes psykiske helse.

Ikke fordi pårørende er svake.

Men fordi ingen mennesker kan stå i langvarig belastning uten at det setter spor.

Vi må slutte å spørre hvorfor pårørende reagerer.

Vi må begynne å spørre hva de står i.

Vi må møte bekymring med forståelse. Frustrasjon med nysgjerrighet. Fortvilelse med respekt.

For bak de sterke reaksjonene står det ofte et menneske som er redd.

Et menneske som elsker.

Et menneske som forsøker å beskytte noen de ikke kan klare seg uten.

Derfor har vi alle et ansvar.

Ledere i helse- og omsorgstjenestene må sørge for at ansatte har kunnskap om pårørendebelastning og traumereaksjoner.

Politikere må forstå at gode pårørendetjenester ikke er en utgiftspost, men en investering i folkehelse.

Ansatte må våge å se mennesket bak reaksjonen.

Og vi som samfunn må slutte å omtale pårørende som krevende når de egentlig er fortvilte.

For ingen velger å leve i konstant beredskap. Ingen velger søvnløse netter, uro eller panikk.

Det er prisen mange betaler når de bærer et ansvar de ikke kan legge fra seg.

På denne Verdensdagen for psykisk helse vil vi derfor komme med en oppfordring:

Se pårørende.
Lytt til dem.
Tro på det de forteller.

Møt reaksjonene deres med forståelse før du møter dem med vurderinger.

For når pårørende blir møtt med respekt, styrker vi ikke bare dem.

Da styrker vi også pasientene, tjenestene og samfunnet rundt dem.
Ingen skal måtte bli syke av å prøve å hjelpe den de er glad i.
Det burde være et mål vi kan samles om. ❤️
Pårørende trenger ikke flere forklaringer på hvorfor de reagerer.
De trenger et system som forstår hvorfor.

09/10/2026

Under Arendalsuka satte vi søkelyset på et spørsmål som angår mange mennesker og familier:

Hvem bestemmer når andre mener du ikke kan bestemme selv?

Bakgrunnen er erfaringer og henvendelser som etter vårt syn reiser viktige spørsmål om forholdet mellom vergemålslovens krav til selvbestemmelse og hvordan vergemål praktiseres i enkelte saker.

Vi ønsker særlig å få belyst om mangelfull beslutningsstøtte og kommunikasjonstilrettelegging kan føre til at mennesker med kognitive eller kommunikative funksjonsnedsettelser får svakere reell mulighet enn andre til å utøve sin selvbestemmelse.

Temaene vi ønsker å løfte fram:

1. Selvbestemmelse som utgangspunkt:

Alle mennesker har rett til å bestemme over eget liv. Dette er et grunnleggende prinsipp i både norsk rett og internasjonale menneskerettigheter.

2. Når personen har vansker med å uttrykke sin vilje:

Hvordan sikrer vi at mennesker som kommuniserer på andre måter enn flertallet, blir forstått og hørt?

3. CRPD og diskrimineringsvernet:

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) understreker retten til selvbestemmelse, likestilling og deltakelse på lik linje med andre.

4. Spørsmål til Likestillings- og diskrimineringsombudet:

Vi ønsker dialog om følgende spørsmål:
Kan mangelfull beslutningsstøtte eller kommunikasjonstilrettelegging i en vergemålssak etter omstendighetene innebære diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse?

Kan det foreligge indirekte diskriminering dersom personer med kognitive eller kommunikative funksjonsnedsettelser i praksis får dårligere mulighet enn andre til å uttrykke og få respektert sin vilje?

Hvilke krav følger av diskrimineringsvernet og CRPD til beslutningsstøtte og kommunikasjonstilrettelegging før det trekkes konklusjoner om en persons vilje, preferanser eller forståelse?

Hvordan bør kunnskap fra nærstående med langvarig kjennskap til personen inngå i kartleggingen av personens egen vilje og preferanser, uten at pårørende overtar beslutningen?

Hvordan bør rettssikkerheten ivaretas når en person motsetter seg oppnevning eller bytte av verge, samtidig som det bestrides at personen forstår hva spørsmålet innebærer?

Ser ombudet behov for å undersøke om praktiseringen av vergemålsordningen skaper særlige barrierer for personer med omfattende kognitive eller kommunikative funksjonsnedsettelser?

5. Fra beslutningsovertakelse til beslutningsstøtte:

Pårørendeunionen mener at det grunnleggende spørsmålet bør være:
Hva ønsker denne personen, hvordan kan personens vilje og preferanser identifiseres, og hvilken støtte trenger personen for selv å kunne utøve sine rettigheter?

Vi mener dette tilsier større oppmerksomhet på beslutningsstøtte fremfor beslutningsovertakelse.

Vi ønsker derfor dialog med Likestillings- og diskrimineringsombudet om hvordan kravene til selvbestemmelse, beslutningsstøtte, tilgjengelighet og ikke-diskriminering bør forstås i vergemålssaker etter inkorporeringen av CRPD.

💙 Selvbestemmelse�⚖️ Rettssikkerhet�🤝 Likeverd