01/09/2025
En appel fra Asnake T Erko (på vegne av Oromo Forbund i Bergen og Omegn ) på gårsdagens minnemarkering for Tamima!
La oss stå sammen mot rasisme
En appell for rettferdighet, samhold og et inkluderende Norge
Kjære Christine Meyer, byrådsleder i Bergen kommune
Kjære bystyre medlemmer og andre på forskjellige myndighets nivå,
Kjære Oromo samfunn i Bergen og omegn og dere verden rundt som følger oss på media,
Kjære alle gjester som brukte deres frie søndag til dette formålet,
Vi takker for støtten og solidariteten deres viser!
Vi i det norske samfunnet har de siste dagene blitt rystet av det brutale drapet på Tamima Nibras Juhar, en barn- og ungdomsarbeider som mistet livet mens hun var på jobb for å hjelpe andre. Drapet var begått av en person kjent for rasistiske holdninger og har skapt stor sorg og dyp uro. Oromo forbund i Bergen og omegn har invitert dere i dag for å hedre Tamima sammen!
Hvem er Tamima Nibras Juhar?
En fortelling om arv, tilhørighet og solidaritet
Tamima Nibras juhar står som et ikonisk symbol for både personlig og kollektiv identitet – et bilde som har reist verden rundt etter hennes tragiske bortgang, og som fortsetter å berøre, inspirere og mobilisere solidaritet på tvers av grenser. Hennes historie og arv er flettet sammen av flere lag: hun er Oromo fra Etiopia, hun er afrikaner, hun er norsk, hun er muslim og hun er en verdensborger.
På det berømte bildet er Tamima kledd i den fargerike, tradisjonelle oromo-drakten, båret i anledning Irreecha, en høytid som oromoene feirer hvert år i september eller oktober. Irreecha har røtter som strekker seg over 6000 år tilbake i tid, og markerer takknemlighet – en seremoni der folk takker Gud, Waaqaa, for å ha hjulpet dem gjennom den vanskelige, mørke vinteren og inn i den lyse sommeren. Den feires av oromoer over hele verden, i Etiopia, i Amerika, i Europe, i Australia og her Norge, og den har blitt en viktig del av oromoenes liv og identitet. I Norge feirer vi Irreecha på Fløyen, i Oslo på sogns vann: det samles folk hvert år for å markere denne tradisjonen, og Tamima var en del av dette fellesskapet selv om hun var muslim.
Drakten hun bærer er ikke bare et plagg, men et uttrykk for hennes røtter, verdier og stolthet. Smykkene hun har på seg forteller en historie om tilhørighet og arv, samtidig som de speiler hennes norske identitet. Hennes norske og afrikanske bakgrunnen står side om side, uten at den ene overskygger eller påvirker den andre; de er begge en integrert del av hvem hun var. Det samme hennes å være oromo og muslim.
I hånden holder Tamima en gul blomst og et grønt gress – universelle symboler på kjærlighet og fred. Disse små detaljene på bildet forteller en større historie om håp, forsoning og fellesskap.
Tamimas liv og minne oppfordrer oss til å vise solidaritet. Gjennom hennes bilde og fortelling kan vi la oss inspirere til å erkjenne verdien av respekt, kjærlighet og fred og til å stå sammen, i solidaritet med Tamima og alle som lever med flere identiteter i en verden der tilhørighet er både kompleks og vakker.
Om rasismen som tok hennes liv.
Rasisme er en virkelighet som mange opplever hver eneste dag på bussen, i taxi, i butikken, på jobben, under fotballtrening eller kamper osv. Handlinger preget av fordommer og diskriminering skjer hvor som helst vi befinner oss, ofte på grunn av hudfarge eller religiøs tilhørighet. Smerten og urettferdigheten er reell, men altfor ofte velger mange å tro at slike opplevelser enten er tilfeldige eller ikke ment vondt. Vi later som om det skjedde ingenting; for å bevare freden, for ikke å skape uro, for å unngå oppmerksomhet og konflikt.
Men denne stillheten lar rasisme fortsette, og noen ganger kan hverdagsrasisme utvikle seg til alvorlige og tragiske hendelser. Tamima er et eksempel på hvordan dette kan få fatale konsekvenser; hun ble drept på en barbarisk og brutal måte. Dette viser hvor farlig det er å bagatellisere og overse hverdagsrasismen som finnes rundt oss.
I dag handler det om Tamima – men det kunne ha vært hvem som helst: min datter som jobber på sykehus, min sønn på tannlege, min ektefelle i hjemmetjenesten, våre barn på skolen, eller deres familie, alle samfunns del med hud farge eller forskjellige religion. Rasisme har kommet skremmende nært.
Rasisme må stoppes. Loven må synliggjøres, etterleves og håndheves slik at de som begår rasistiske handlinger forstår at det ikke bare er moralsk forkastelig, men også straffbart. Politikk som bidrar til å skape eller forsterke rasisme må motarbeides, og rettsvesenet må håndtere slike saker med det største alvor, ikke la folk skjule seg bak begreper som ’utilregnelighet’ ofte kalt psykisk syke som ikke kan straffes; når handlingen bærer preg av grundig planlegging og bevist handling.
Vi må sammen sørge for at vårt land, Norge, ikke blir et sted hvor hat får grobunn. Norge har et internasjonalt rykte for å hjelpe mennesker verden over, bidra til fred og støtte de vanskeligstilte. Dette bildet må bevares – vi må ikke tillate at hat og fordommer får definere hvem vi er som samfunn.
Vi ønsker å uttrykke vår takknemlighet for hvordan myndighetene har håndtert denne tragiske saken. Men vi må også si at: Vi vil ikke ha flere fagpersoner som mister livet på jobb. Innsparinger og effektivisering kan aldri gå på bekostning av helse- og sosialarbeideres liv og trygghet. Tamima ble satt til å jobbe alene med en person kjent for ekstreme og voldelige holdninger – en situasjon som aldri burde ha oppstått. Vi krever at det iverksettes tiltak som sikrer at de som jobber med mennesker i sårbare situasjoner, alltid har trygge rammer rundt sitt arbeid.
Avslutningsvis vil jeg understreke viktigheten av å hedre Tamimas minneikke bare i Bergen, men i hele Norge. Hun tilhørte både det norske og det Oromo-samfunnet, og ingen rasist kan splitte oss. Vi står samla mot rasisme. Samholdet vårt er svaret på hat.
La oss sammen arbeide for rettferdighet, respekt og et samfunn der alle føler seg trygge, likeverdige og inkludert.
