https://www.askimkulturhus.no/event/kirsti-skogsholm/

MINA & MILLE, Askim (2026)

02/10/2026

Hva om morgendagen aldri kommer? 🩷💚

I går skulle jeg gjøre en ganske hverdagslig ting. Og noe av det fine jeg opplever, er at det ganske ofte oppstår gode samtaler når mennesker møter meg og kjenner igjen historien min. Det gjorde det også denne gangen.

Vi snakket ganske lenge, og hun sa blant annet at hun aldri kunne sette seg inn i min situasjon. Og det skjønner jeg. Jeg er egentlig veldig glad for at de færreste kan.

Men samtalen vår kom inn på noe jeg har tenkt mye på.

Hva om morgendagen aldri kommer?

Hva om de du er aller mest glad i, ikke står der i morgen? Hva gjorde du sist du så dem? Sa du hvor høyt du elsket dem? Sa du hvor viktige de er for deg?

Hvor ofte tenker vi at det er noe vi har lyst til å gjøre eller si, men at nei, det kan jeg gjøre i morgen.

Men hva om den dagen aldri kommer?

Jeg er for evig takknemlig for de 16 årene jeg fikk med mine vakreste. Men jeg er kanskje enda mer takknemlig for at de aldri trengte å tvile på min eller vår kjærlighet.

Siste gangen jeg så Mille, snuste jeg inn hele henne. Hun susset meg på halsen og sa:
«Elsker deg, mamma.»
Og jeg svarte: «Elsker deg, Mille’n min.»

Siste gangen jeg så Mina, lå hun med hodet inntil halsen min, sånn som hun så ofte gjorde.
«Elsker deg, mammaen min.»
«Jeg elsker deg, Mina’n min.»

Jeg er så uendelig glad for akkurat det.

For vår morgendag kom aldri💚🩷

Men jeg får bære med meg, dypt inni hjertet mitt, at jentene mine visste. De visste hvor høyt de var elsket. Og vi levde kanskje også litt mer enn mange andre med vissheten om at ingen av oss egentlig vet hva morgendagen bringer.

Jeg avsluttet samtalen i går med å si: «Jeg håper du reiser hjem i dag og susser litt ekstra på dem du har der hjemme.»

Og kanskje er det det jeg har lyst til å sende videre til dere også.

Ta vare på dagene. Si til de menneskene som trenger å høre det, hvor mye de betyr for deg. Gi den ekstra klemmen. Si noe fint til noen som trenger det. Ikke vent med alt til i morgen.

For ingen av oss vet hva morgendagen bringer.

Takk for praten i går. ❤️ Det er sånne møter som gjør meg skikkelig varm i hjertet.

God helg – og en masse klemmer fra meg. 🩷💚

25/09/2026

Dagen derpå 💚🩷

Det blir en sånn dag, når alle følelsene har fått være i sving. Alt fra glede til sorg. Fra takknemlighet til ensomhet. Og til fullstendig kollaps i gråt.

Tusen takk for alle meldinger, telefoner, bursdagssang over telefonen og bursdagssang fra familien. ❤️ Til tross for alt kan jeg kjenne på en enorm glede og takknemlighet for alle de fine menneskene jeg har rundt meg.

Det ble også en god stund på graven. Med teppe og Pepsi Max – som også var jentenes lille last. 💚🩷 Jeg snakket med dem, gråt fordi de forlot meg, fortalte litt og satt egentlig bare der.

For merkelig nok er det også der jeg finner noe av den roen jeg trenger på en dag som denne.

Bursdager blir aldri det samme igjen. De må feires på en annen måte nå. På den måten jeg klarer, akkurat der jeg er i livet.

Og kanskje er det nettopp det jeg begynner å forstå. At glede og sorg faktisk kan få plass på den samme dagen. At jeg kan le og ha det fint – og noen timer senere sitte på en grav med et teppe rundt meg og gråte.

Det ene gjør ikke det andre mindre ekte.

Men akkurat nå skal jeg finne frem treningstøyet. For akkurat nå skal jeg gjøre det som gjør aller best for hodet mitt. 💚🩷

Jeg skal få være der jeg trives aller best. Der jeg får bruke kroppen når hodet blir for fullt. Der jeg kan legge fra meg litt av alt det andre for en liten stund.

Sånn er visst livet mitt blitt.

Og kanskje handler det ikke lenger så mye om å få tilbake livet jeg hadde. Kanskje handler det om å finne ut hvordan jeg skal leve det livet jeg har. ❤️

24/09/2026

51 år ❤️

Det er litt rart med bursdager. Mange av oss sier at vi ikke er så opptatt av dem. «Neida, ikke noe styr. Det er bare en vanlig dag.»

Men jeg tror kanskje vi lyver litt. For innerst inne tror jeg de fleste av oss liker å bli husket. At noen har tenkt på oss. At dagen vår betyr litt ekstra for noen.

Mina og Mille var gode på bursdager. Når mamma hadde bursdag, da var det bursdag. Det skulle markeres. Det skulle gjøres stas på. Det skulle være noe ekstra.

Og kanskje er det nettopp derfor bursdagen min har blitt en av de dagene hvor savnet etter dem kjennes litt annerledes.

For det er forskjell på bursdag med barn og bursdag uten. Det er vondt å skrive den setningen.

Jeg kan le, få fine ord og gode klemmer. Jeg kan kjenne på ekte glede. Og samtidig kan jeg kjenne etter to som ikke kommer.

To meldinger som aldri tikker inn. To stemmer jeg aldri får høre si:

«Gratulerer med dagen, mamma.»

Og akkurat på bursdagen min tror jeg kanskje jeg savner litt ekstra å få være mammaen deres.

Ikke mammaen som mistet. Ikke mammaen som forteller historien deres.

Bare mamma.

Hun som skulle fått to telefoner, to meldinger og to jenter som gjorde litt ekstra ut av dagen hennes💚🩷

Det ene tar ikke bort det andre. Jeg kan savne dem så det fysisk gjør vondt – og samtidig være glad for livet jeg fortsatt har.

Så i dag blir jeg 51. Ingen rund dag. Bare en bursdag.

Livet ser ganske annerledes ut enn jeg en gang trodde det skulle gjøre som 51-åring. Jeg er litt mer sliten. Litt mer sårbar. Kanskje også litt modigere.

Men jeg ler fortsatt høyt. Jeg gleder meg fortsatt til ting. Jeg er fortsatt glad i mennesker, og jeg er definitivt fortsatt veldig glad i en skikkelig god klem. 💚🩷Det vil aldri forandre seg med alderen.

For livet mitt rommer visst alt dette nå. Glede og sorg. Latter og savn. Alt på én gang.

Med to som mangler mer enn ord noen gang kommer til å klare å beskrive – og med takknemlighet for menneskene jeg fortsatt har rundt meg.

51 år. Jeg er her. 💚❤️🩷

22/09/2026

Er trening et luksusgode?

Jeg måtte faktisk stoppe litt opp da jeg leste det.

For meg er svaret ganske enkelt.

Nei.

For litt over ett år siden gikk jeg inn døra på et treningssenter.

Jeg skulle bli sterkere.
Komme i bedre form.
Ta litt bedre vare på kroppen min.

Jeg hadde ingen anelse om hvor mye mer jeg skulle få.

For trening har selvfølgelig gjort kroppen min sterkere.

Men den har også gjort noe med hodet mitt.

Den har gitt meg mestring på dager hvor jeg har kjent veldig lite mestring.
Den har gitt meg avtaler jeg må møte opp til.
Mennesker å møte.
Latter.
Et fellesskap.
Og et sted hvor hodet mitt innimellom får være stille.

Noen dager har de treningsavtalene vært grunnen til at jeg har kommet meg ut døra.

Så nei.

For meg er ikke treningssenteret et luksusgode.

Derfor stopper jeg opp når Skattekommisjonen foreslår full moms på kommersielle treningstilbud.

Forslaget er ikke vedtatt. Det er ute på høring.

Men spørsmålet det reiser synes jeg er viktig.

For hvis vi ønsker at flere skal være fysisk aktive, hvis vi snakker om forebygging, psykisk helse, ensomhet og folkehelse – skal vi da gjøre terskelen høyere for å komme inn døra?

Trening handler ikke bare om muskler.
Det handler ikke bare om kilo, kondisjon eller hvor mye du klarer å løfte.

For mange handler det også om å høre til et sted.

Om å ha en avtale på en tung dag.

Om å kjenne:

I dag klarte jeg noe.

Jeg vet i hvert fall hva det har gjort for meg.

Treningen har ikke bare gjort meg sterkere.

Den har vært med på å holde meg oppe. ❤️

Og akkurat det kommer jeg aldri til å kalle luksus💚🩷

21/09/2026

Når pårørende blir stående på utsiden 💚

For noen dager siden sto jeg på denne scenen og snakket om akkurat dette.

Om hvordan det er å plutselig bli pårørende.
Om rus. Psykisk helse. Taushetsplikt.
Om å stå midt i et system du ikke kjenner, uten en håndbok som forteller deg hva du skal gjøre.

I dag leste jeg Lottes historie i VG.

Og jeg skulle ønske jeg kunne si at det hun beskriver er ukjent.

Men det kan jeg ikke.

Hun forteller om år med uro. Om en kropp som alltid er i beredskap. Om kampen for å få datteren den hjelpen hun trenger. Om henvendelser som ikke blir besvart. Og om den brutale overgangen når barnet fyller 18 år – fra å være tett involvert til plutselig å kunne oppleve å stå på utsiden.

For hva skjer egentlig med familien når rus og psykisk sykdom plutselig flytter inn i livet?

Ingen gir deg en håndbok.

Du vet kanskje ingenting om rus.
Du vet ikke hva rusen gjør med et menneske.
Du kjenner ikke hjelpeapparatet.
Du kjenner ikke lovverket.
Du vet ikke hvem du skal ringe, hva du skal spørre om eller hvilke rettigheter du har.

Samtidig skal du fortsatt være mamma. Pappa. Søster. Bror.

Og du er livredd.

Dette handler om mye mer enn taushetsplikt. Men taushetsplikten er en viktig del av det.

For taushetsplikten skal beskytte den som trenger hjelp. Det er viktig.

Men taushetsplikt betyr ikke at man ikke kan lytte til pårørende.

Det betyr ikke at man ikke kan ta imot informasjon.

Og det betyr ikke at pårørende ikke kan få generell informasjon, veiledning og hjelp til å forstå det systemet de plutselig har blitt en del av.

For pårørende sitter ofte på en enorm kunnskap om mennesket bak rusen og sykdommen.

Samtidig kan prisen for å stå ved siden av bli høy.

Søvnløse netter.
Telefonen som aldri legges langt unna.
Konstant beredskap.
Skyld. Skam. Redsel.

Et liv som sakte kan begynne å handle om å holde et menneske du elsker i live.

Det er derfor jeg fortsetter å snakke om pårørende.

Vi må bli flinkere til å se familien rundt den som trenger hjelp.
Flinkere til å lytte.
Flinkere til å gi kunnskap og veiledning.
Og flinkere til å spørre:

Hva kan vi få til sammen?

Les Lottes historie i VG. Den er viktig. 💚

Jeg legger lenken til artikkelen i kommentarfeltet.

18/09/2026

To dager viet til pårørende. 💚🩷

To dager med faglig påfyll, kunnskap, erfaringer og mennesker som virkelig vil gjøre det bedre.

I paneldebatten i dag fikk jeg løfte noe av det hjertet mitt banker aller hardest for.

For disse dagene viser også at vi fortsatt har en lang vei å gå.

Er vi pårørende en belastning?
Nei.
Men føler vi oss som en belastning?
Ja. Altfor ofte.

For når du møter meg som om jeg er håpløs, vil jeg til slutt føle meg håpløs.
Når du viser meg at jeg er til bry, vil jeg til slutt føle at jeg er til bry.

Og skjer det mange nok ganger, slutter vi kanskje til slutt å be om hjelp.

Vi har snakket om ildsjelene.
De fantastiske menneskene som ser, lytter og strekker seg litt lenger.

Men hvor var min ildsjel da jeg sto midt i kaoset?

Og hvorfor skal hjelpen være avhengig av at vi tilfeldigvis møter akkurat den ene?

For hvis vi ikke får til en holdningsendring hos menneskene som jobber i tjenestene, hjelper det ikke hvor mange konferanser vi arrangerer.
Da er heller ikke den ene ildsjelen nok.

Hvis flertallet fortsatt ikke løfter blikket og ser den pårørende, er det flertallet vi kommer til å møte.

Og kanskje er det akkurat der den største jobben ligger.

For hva skjer når du plutselig blir pårørende?
Når rus eller psykiske helseutfordringer kommer inn døra og snur livet på hodet?

Ingen lærer oss hvordan vi skal være pårørende.

Vi trenger informasjon.
Vi trenger å vite hva som skjer, hvem vi kan kontakte, hva taushetsplikten betyr – og ikke betyr – og hvor vi kan få hjelp når vi selv begynner å gå tomme.

Hvorfor måtte jeg, midt i mitt eget kaos, bruke kreftene mine på å google meg frem til om det fantes noen som kunne hjelpe meg?

Hvorfor var det ingen som spurte:

Hvem har du?
Hva trenger du?
Hvordan har du det?

Det er det samme jeg hører fra så mange pårørende jeg møter:

Se meg.
Hør meg.
Tro på meg.
Og husk at jeg også trenger omsorg.

Vi vet så mye.
Vi har planer, veiledere og verktøy.
Og det står ikke på viljen hos menneskene jeg har møtt disse dagene.

Men det må ut av konferansesalene.
Ut av dokumentene.
Og inn i møtet mellom mennesker.

Ut til mammaen som ikke har sovet.
Til pappaen som er livredd.
Til søsteren, ektefellen, barnet.
Til den pårørende som står midt i kaoset og ikke engang vet hva hun skal be om.

For hjelpen kan ikke være avhengig av postnummer.
Og omsorgen kan ikke være avhengig av at du er heldig nok til å møte en ildsjel.

To dager med pårørende i sentrum har gitt meg masse påfyll.

Men kanskje aller mest har de minnet meg på hvorfor hjertet mitt fortsatt banker så hardt for akkurat dette.

Vi trenger ikke bare flere fine ord om pårørende.

Vi trenger at noen løfter blikket.

Og ser oss. ❤️

18/09/2026

Jeg har ved flere anledninger vært så heldig å møte Sjømæling. Vi har også stått på samme scene.

I dag fikk jeg for første gang høre ham snakke.

Og for meg, som har et hjerte som banker ekstra hardt for de pårørende, var det mye som traff. Mye som skal rommes i ett lite innlegg.

For vi må snakke om taushetsplikten.

«Du har lov til å si: Du kan sove trygt i kveld – uten å bryte taushetsplikten.» 💚🩷

Så enkelt.
Og noen ganger kan akkurat de ordene være forskjellen på en natt fylt av redsel – og noen timers søvn.

Du bryter heller ikke taushetsplikten ved å lytte.
Ved å møte oss.
Ved å spørre:

Hvem har du rundt deg?
Hvor er nettverket ditt?
Hva trenger du?

Så enkle spørsmål.
Likevel spørsmål jeg aldri fikk.

Som pårørende står vi ofte midt i kaoset. Vi passer på, bekymrer oss, ringer, leter, håper – og prøver å holde sammen noe som holder på å falle fra hverandre.

Marius sa noe annet som traff meg:

Hvis de pårørende går ut i streik, kollapser det hele.

Men vi kan jo ikke gå ut i streik fra kjærligheten.
Vi slutter ikke å bry oss.
Vi slutter ikke med omsorgen for menneskene våre.

Men hvem gir omsorg til oss?

Og her finnes det faktisk allerede et verktøy.

Helsedirektoratets pårørendeavtale.

Et verktøy som skal bidra til at vi blir sett og ivaretatt. At noen spør hva vi trenger. At roller og forventninger avklares, at informasjon deles innenfor de rammene som finnes – og at samarbeidet blir tryggere og mer forutsigbart.

Den finnes.

Da må vi også begynne å bruke den.

For kanskje trenger vi ikke alltid finne opp noe nytt.
Noen ganger må vi bare ta i bruk det vi allerede har.

Takk, Marius.
I dag satte du ord på mye av det jeg selv har kjent på – og mye av det hjertet mitt fortsatt banker for. 💚🩷

18/09/2026

I går sto jeg på en scene igjen.

Etterpå skrev arrangøren:
«Aldri har det vært så stille i salen.»

Det var stille.
Sånn ordentlig stille.

Jeg fortalte ikke bare historien om Mina og Mille.
Jeg fortalte også mer av min.

Om det å være mamma og pårørende.
Om traumene jeg ble påført underveis.
Om redselen og maktesløsheten.
Om hvordan livet vårt endret seg da rusen kom inn i bildet.
Om skam og stigma, og hvor alene man kan føle seg midt i alt sammen.

Jeg snakket om å miste sin store kjærlighet, og om å forsøke å stable seg på beina igjen etterpå.

Og jeg snakket om det aller vondeste.
Om å miste begge barna sine til overdose.

Mine to jenter.
Mina og Mille. ❤️

Noen ganger er det fortsatt nesten uvirkelig at det er mitt liv jeg står der og forteller om.

Etterpå kom mennesker bort.
Jeg fikk mange klemmer, noen hadde tårer i øynene, og mange sa egentlig bare noen få ord:

«Takk for at du gjør det du gjør.»
«Takk for deg.»

Tre små ord.
Men de traff meg litt ekstra.

For jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg aldri hadde hatt denne historien å fortelle.
Jeg skulle ønske Mina og Mille var her.

Men det får jeg ikke velge.

Det jeg kan velge, er hva jeg gjør med det livet jeg har igjen.

Så jeg forteller.
For Mina og Mille.
For pårørende.
For dem som fortsatt står midt i det.
Og kanskje også litt for meg selv.

«Takk for deg.»

De ordene tar jeg med meg videre. ❤️

Og takk til Rusfeltets Hovedorganisasjon for tilliten, og for at dere ga historien vår plass.

10/09/2026

Jeg er så heldig å få sitte i brukerutvalget hos Fossumkollektivet, hvor jeg representerer de pårørendes perspektiv. 💚🩷

Vi holder møtene våre ute på avdelingene, og der får vi også møte noen av ungdommene som er i behandling.

Jeg er vant til at det blir stille når jeg presenterer meg. Historien min får ofte leve litt rundt bordet før noen sier noe.

Men denne gangen satt det en ung gutt der som turte å spørre.

Ikke de forsiktige spørsmålene man stiller fordi man føler at man burde si noe, men de direkte:

Hvordan bearbeider du sorgen?
Hvordan er livet uten Mina og Mille?
Hvordan var det å være mamma da rusen kom inn i livet deres?
Hvordan var det å være i rettssaken?

Jeg svarte så godt jeg kunne. Men det fineste var kanskje at svarene mine også åpnet for at han kunne dele noe med meg.

Der satt vi, to mennesker med ganske forskjellige historier og erfaringer, på hver vår side av bordet. Så ser han på meg, med god øyekontakt, og sier:

«Det er ikke automatisk din eller noen andre foreldres skyld at vi starter med rus.»

Den traff.

For selv om jeg har fortalt historien vår hundrevis av ganger, vet mer i dag enn jeg gjorde da og har stått på store scener og snakket høyt om skam og skyld, finnes det fortsatt en del av hjertet mitt som bærer på akkurat det.

Kunne jeg gjort noe annerledes?
Burde jeg sett noe tidligere?
Gjorde jeg nok?

Derfor tok jeg setningen med meg og la den inn i den delen av hjertet som fortsatt rommer litt skam og skyld for alt som skjedde.

Kanskje veier den ekstra tungt fordi den kom fra ham – en ungdom som selv kjenner rusen, står i sin egen historie og denne dagen turte å møte min.

Jeg er utrolig glad for å få ha denne rollen, både i møte med ungdommene og på vegne av de pårørende som overlater noe av det kjæreste de har til Fossumkollektivet.

For rundt disse bordene handler det ikke bare om at vi voksne skal dele våre erfaringer og perspektiver. Noen ganger er det ungdommene som lærer oss noe.

Denne gangen lærte en ung gutt meg noe jeg kanskje fortsatt trengte å høre.

Takk til han gutten som turte.

Ovenfor hun mammaen som fortsatt trenger at noen tør. 💚🩷

Stiftelsen Fossumkollektivet

MINA & MILLE

02/10/2026

25/09/2026

24/09/2026

22/09/2026

21/09/2026

18/09/2026

18/09/2026

18/09/2026

10/09/2026

Adresse

Nettsted

Varslinger

Kontakt Organisasjonen

Snarveier

Del

Kategori

Forespørsel om å fjerne oppføringen