Survivors

24/05/2026

Noen traumereaksjoner er lette å kjenne igjen. Vi forstår intuitivt at det er reaksjoner på fare og overveldelse. Andre reaksjoner er langt mindre synlige – og kan til og med bli oppmuntret av hjelpeapparatet. En av disse er please and appease (også kalt "fawn") som er den sjette traumereaksjonen, ved siden av kamp, flukt, frys, kollaps og tilknytningsropet.

Trine Anstorp og Kirsten Benum forklarer please and appease slik i boka "Traumebehandling - komplekse traumer og dissosiasjon:

«Å leve med vedvarende trussel om fare i oppveksten kan ogsả aktivere en sjette overlevelsesstrategi, please and appease (behage og blidgiøre / roe ned). Denne strategien har fått mer oppmerksomhet etter at kunnskapen om den polyvagale teorien er blitt integrert traumeteori. Dette er også en del av kroppens instinktive tilpasningsstrategier."

"Det handler om at det sosiale engasjementssystemet gjør det mulig
for barn eller voksne som lever med trussel om å bli forlatt eller skadet, å forhindre dette. En slik form for astrategi kan utvikle seg over tid, der den utsatte i voldelige parforhold må unngå å stresse overgriper eller utløse ny vold. Denne type overlevelsesstrategi er mest aktuell i nære relasjoner, og har fått større oppmerksomhet når vi knytter traumatisering til relasjonell vold."

"[...] I terapiarbeidet kan vi oppleve en slags gienspilling av denne overlevelsesstrategien, ved at klienten for eksempel viser overdreven beundring og blir opptatt av å bekrefte terapeutens dyktighet: "Bare du kan hjelpe meg!", "Du er den aller beste, jeg er så takknemlig for at jeg fikk komme til deg!" og så videre. Eller klienten prøver å passe på at terapeuten har det bra, ikke blir sliten, irritert eller gir opp.»
(Anstorp og Benum, 2026)

Dette traff skribenten rett i solar plexus.
Etter mange år i terapi med terapeuter vi egentlig er – eller burde være – trygge på, ser sikkert flere av oss at denne traumereaksjonen kan være til stede i terapirommet som et bakteppe, som faktisk kan hindre fremgang.

For mange av oss blir det å «please» terapeuten en måte å overleve på. Vi kjenner på et ansvar for relasjonen, for stemningen i timen, for terapeutens følelser og for at terapien skal «fungere». Redde for å bli forlatt. Redde for å være for mye – eller for lite.

Bak "please and appease" ligger det en dyp frykt og traumeskam, som sammen med en desorganisert tilknytningsstil og avspaltede identitetsdeler trigger en indre konflikt mellom frykt og avhengighet.

Om en sårbar del pleaser, kan det utløse indre utskjelling og straffing fra kontrolldeler som kun har erfaring med svik. Om en kontrolldel har uttrykt misnøye eller mistillit, kan dette trigge sårbare deler som er redde for å miste tilknytningen.

Vi har blitt møtt på ulike måter i hjelpeapparatet når "please and appease" har kommet frem. De fleste har tålt det og sett det som en naturlig traumerespons.

"Terapeuten må ta styring og være en ytre regulering for klienten, til klientens egen jeg-stemme utvikles og styrkes. Traumebehandling forutsetter derfor at terapeuten anerkjenner avhengighet i perioder. Vi må tåle å være den viktigste personen i klientens liv."
(Anstorp og Benum, 2026)

Men vi har også møtt terapeuter og veiledere som, bevisst eller ubevisst, har utnyttet klienters pleasing til å bygge egen status og anerkjennelse. Når pleasende utsagn blir brukt som «bevis» på hvor god hjelperen er – for eksempel ved at terapeuten publiserer det som "testimonials" – går alarmen hos flere av oss.

For mange av oss vokste opp med overgripere som var (og er) veldig opptatte fasaden sin, og brukte andre til å "vitne" om deres moralske kvaliteter. Testemonials som tilsynelatende er skrevet av klienter (men som er publisert av terapeuten), gir da skumle assosiasjoner. Det som er ment for å inngi trygghet og tillit, bli da en kilde til mer mistillit.

"Noen overgripere fører et dobbeltliv. En del av dem presenterer seg for omverdenen som fullstendig normale og gode, som respektable borgere, [...] Noen legger særlig vekt på det å være moralsk, etisk og spirituell høyverdig."
(Ruppert, 2013)

Testemonials fra klienter og brukere har også en annen dimensjon som går rett inn i kjernen til traumeresponsen please and appease. En traumoverlever forteller:

"Vi ble oppfordret til å bruke vår traumehistorie til å reklamere for støttetilbudet på deres sider i sosiale medier. For meg ble det nok et bevis for at jeg var feil og verdiløs, for jeg klarer ikke å snakke om min traumehistorie. Det var som at jeg ikke var takknemlig nok. Jeg opplevde meg uønsket, i motsetning til de som fulgte oppfordringen."

Denne oppfordringen til please and appease som dette støttetilbudet kom med, trigger og repeterer erfaringen fra barndomnen: «Hvis jeg holder dem fornøyde, er jeg trygg.»

Det er nettopp i møte med våre reaksjoner, enten det er "please and appease", kamp, flukt, frys, underkastelse eller tilknytningsropet - at det blir tydelig om personellet faktisk forstår kompleksiteten av traumer. Eller i det hele tatt skjønner hva traumelidelser er.

Det er viktig å forstå at traume ikke er hendelsen i seg selv, men skaden som oppstår når hendelsen overstiger vår toleransegrense og vi ikke får omsorg og reguleringshjelp etterpå. Når vi reagerer med please and appease, eller noen av de andre reaksjonene, er dette automatiske biologiske responser. Vi trenger da den reguleringsstøtten vi skulle fått da vi var barn, men ikke fikk.

Å anerkjenne fortvilelsen, redselen, sinnet, alle følelsene rundt det som skjedde, og deretter orientere i tid og sted - er traumebevisst omsorg. Det motsatte, som å kjefte, straffe, belønne, eller ignorere, vil være repetisjon på egen barndom. Og hvis du som terapeut eller veileder har trigget eller feiltolket (noe du garantert har gjort og vil gjøre) - ta ansvar for det.

"Åpenhet i terapirommet om egen utilstrekkelighet, feilvurderinger og fraværende stil er motsatt av krenkende maktmisbruk. Vi ønsket at våre klienter skal oppleve respektfylt samarbeid. Snakk om det med klienten! Reperasjonserfaringer er viktige livserfaringer. Å kunne være trygg på en person som gjør feil, å begynne på nytt, å be om unnskyldning er også vesentlig livserfaring. Håp om liv etter feilsteg kan starte med terapeuten som en god rollemodell."
(van der Weele, 2026)

Mange av oss har lært at egen verdi er knyttet til hvor godt vi klarer å tilpasse oss andres behov. At vi må være takknemlige, flinke og enkle å hjelpe for å få lov til å bli værende i relasjonen. Da blir det også vanskelig å overlate ansvaret for terapien til terapeuten – selv om det egentlig er der ansvaret skal ligge.

Kilder:
• Anstorp, T. og Benum, K. (2026), Traumebehandling - komplekse traumer og dissosiasjon, Universitetsforlaget
• Ruppert, F. (2013), Traumer, frykt og kjærlighet, IoPT Norge
• Van der Hart, O. (2006), The hounted self, Routledge
• van der Weele, J. (2026), Traumebehandling - komplekse traumer og dissosiasjon, Universitetsforlaget

---

17/05/2026

På Survivorstreff trenger ingen forklare, for vi kjenner oss selv igjen i hverandre. Vi har alle komplekse- eller dissosiative traumelidelser som ønsker et trygt fellesskap. Noen liker best å snakke om hva de liker å gjøre på fritiden, andre søker kanskje tips om veien videre, og noen synes det er fint å hekle, perle, pusle el.l. i et rom med andre som har lignende utfordringer som en selv.

Survivirstreff er erfaringsstyrt, det vil si at alle, også de fra Survivors som er vertskap for treffene, har traumelidelser. Innimellom inviterer vi fagpersoner på besøk eller til å holde foredrag.

14/05/2026

Vi gratulerer Anna Luise Kirkengen med utnevnelsen til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden! Hun har betydd - og betyr - mye for at vi nå vet bedre hvordan vold og overgrep mot barn setter seg i kroppen. Hun har blant annet skrevet den viktige boka "Hvordan krenkede barn blir syke voksne", en bok vi anbefaler helsepersonell å lese.

Utnevnt til Ridder ⚜

Vi er stolte over vår professor emerita Anna Luise Kirkengen, som er utnevnt til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden av H.M. Kongen.👑

Gjennom flere tiår har Kirkengen vært sentral innen forskning på hvordan vold, krenkelser og belastninger i barndommen kan sette dype spor i kropp og helse gjennom hele livet. ❤️

Arbeidet hennes har hatt stor betydning både for medisinsk forskning, klinisk praksis og i samfunnsdebatten.

Vi gratulerer!

Les mer i lenke i kommentarfelt👇

10/05/2026

Kjerneoverbevisninger kan forstås som grunnleggende antakelser om en selv, andre og verden. De utvikles gjennom erfaringer og fungerer som kognitive strukturer som bidrar til effektiv informasjonsbearbeiding og beslutningstaking. Uten slike mentale snarveier ville vi måtte analysere hver enkelt situasjon på nytt, noe som ville vært lite hensiktsmessig.

Samtidig kan kjerneoverbevisninger som utvikles gjennom en oppvekst med vold, overgrep eller annen mishandling bli rigide og skjeve. Erfaringer som avviker fra det som er normalt kan danne grunnlag for generaliserte og negative tolkninger av både en selv og omverdenen.

Som Suzette Boon, Kathy Steele og Onno van der Hart påpeker har kjerneoverbevisninger "...sin opprinnelse i barndommen, noen få kan ha blitt utviklet senere i livet, Dette skjer vanligvis i respons til en overveldende hendelse eller rekke av hendelser. Kjerneoverbevisninger kan forandres, men ofte er vi ikke bevisst dem. Vi opplever dem som en sannhet som vi ikke stiller spørsmål ved."

Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom automatiske tanker som:

"Ingen elsker meg. Jeg er verdiløs og dum. Jeg mislykkes i alt jeg gjør. Jeg er så stygg, Det er latterlig at jeg trenger hjelp. Jeg er bare svak og sutrete." (Boon, Steele & van der Hart, 2014)

Slike tanker illustrerer hvordan kjerneoverbevisninger kan manifestere seg som absolutte og lite etterprøvde konklusjoner.

Når individet tolker erfaringer gjennom slike rigide overbevisninger, øker risikoen for det som innen kognitiv psykologi gjerne omtales som tankefeller. Dette innebærer blant annet tendens til å trekke forhastede slutninger, overse nyanser, anta andres intensjoner uten verifisering, samt å tolke følelser som objektive fakta.

Kathinka Thorne Salvesen og Malin Wästlund formulerer det slik i boka "Mindfulness og medfølelse - en vei til vekst etter traumer:

"Når ordet "jeg" etterfølges av en beskrivelse, skaper det en sannhet om oss. Det oppleves ikke lenger som ord, men som en realitet. Det er som om ordene kleber seg til kroppen, handlingsrommet forsvinner, og vi
presses inn i handling bestemt av innholdet i ordene. Vi mister kontakten med at en tanke kun er en tanke. [...] Tanken overtar oppmerksomheten og definerer virkeligheten." (Salvesen & Wästlund, 2017)

Dette peker på et sentralt fenomen: reduksjon av metakognitiv distanse. Når tanker ikke lenger oppleves som mentale hendelser, men som realiteter, snevres handlingsrommet inn.

Endringsarbeid forutsetter derfor økt bevissthet om egne indre prosesser og en systematisk refleksjon rundt disse. Spørsmål som omhandler evidens, alternative tolkninger og følelsenes påvirkning, kan bidra til å utfordre etablerte mønstre og åpne for mer fleksible forståelser.

Denne forståelsen anvendes ofte i arbeid med pasienter. Mindre oppmerksomhet rettes imidlertid mot at de samme mekanismene også gjør seg gjeldende hos terapeuter og støttepersonell.

Terapeuter opererer ikke utenfor de kognitive strukturene de selv arbeider med hos sine pasienter. Også de har kjerneoverbevisninger, og også de kan bli fanget i tankefeller. Dette kan få betydning for hvordan pasienters uttrykk forstås, hvilke hypoteser som undersøkes, og hvilke som utelukkes.

Eksempler på dette kan være terapeuter som, basert på etablerte faglige eller kulturelle antakelser, utvikler forhåndsdefinerte forståelsesrammer – for eksempel at dissosiative lidelser ikke finnes og klienten bare prøver å få oppmerksomhet. Slike antakelser kan, dersom de ikke reflekteres over, bidra til bekreftelsesskjevhet i klinisk arbeid.

Videre kan terapeutens posisjon og rolleforståelse påvirke graden av åpenhet i møte med pasientens perspektiv. Dersom terapi forstås som et primært hierarkisk prosjekt, kan pasientens kunnskap om egen situasjon bli nedtonet eller avvist.

Dette kommer til uttrykk i følgende erfaringsbaserte utsagn:

«Det tok meg flere uker å bygge opp mot til å si til terapeuten hva jeg mente var beste veien videre. Mine erfaringer var at tidligere terapeuter nesten alltid var uenige, at jeg alltid hadde feil. Overraskelsen min var derfor stor da terapeuten svarte at jeg hadde rett. Det reduserte skammen og styrket håpet.»

Utsagnet illustrerer hvordan tidligere erfaringer kan forme forventninger til terapeutiske relasjoner, og hvordan endring kan være av stor betydning.

I lys av dette blir anerkjennelse et sentralt begrep. Ifølge May Bente Larsen (2021) "...innebærer anerkjennelse at den andres (pasientens) indre opplevelsesverden blir fokusert på og verdsatt som en selvfølge, nettopp fordi det dreier seg om om å være medmenneske. […] det motsatte vil være å krenke pasienten.»

Slik anerkjennelse fordrer at pasienten møtes med respekt, forståelse og emosjonell tilgjengelighet.

Dette er særlig relevant i arbeid med traumatiserte, hvor tidligere erfaringer ofte nettopp handler om fravær av anerkjennelse.

Manglende refleksjon rundt egne kognitive prosesser hos terapeuten kan i verste fall bidra til å opprettholde eller gjenskape et negativt og skambelagt selvbilde. Om terapeuten ikke stiller spørsmål ved egne tolkninger, eller ikke undersøker hvordan egne følelser og erfaringer påvirker forståelsen, kan det oppstå en form for fastlåsthet parallelt til den man søker å behandle hos klienten.

Arbeid med kjerneoverbevisninger bør derfor forstås som en gjensidig prosess. Det handler ikke utelukkende om å endre pasientens tanke- og tolkningsmønstre, men også om å utvikle terapeutens refleksive kapasitet.

Spørsmål som:
• Hvilket grunnlag har jeg for mine tolkninger? Hvordan kan jeg være sikker? Har jeg undersøkt eller spurt?
• I hvilken grad er jeg påvirket av egne erfaringer og emosjoner?
• Er jeg åpen for alternative forståelser?
• Bidrar mine antakelser til bevegelse eller til fastlåsing?
- er dermed relevante på begge sider av relasjonen.

Heling etter traumatiske erfaringer skjer i en relasjonell kontekst. Det forutsetter et samarbeid der både pasient og terapeut forholder seg aktivt til hvordan kjerneoverbevisninger og tankemønstre påvirker forståelse og handling.

Når denne bevisstheten er til stede hos begge parter, øker muligheten for utvikling. Når den mangler, er risikoen til stede for at etablerte mønstre opprettholdes – på begge sider av relasjonen.

Kilder:
• Boon, S., Steele, K., & van der Hart, O. (2014), Traumerelatert dissosiasjon - ferdighetstrening for pasienter og terapeuter, Modum Bad
• Larsen, M. B., (2021), Traumebevisst omsorg i psykisk helsearbeid, Universitetsforlaget
• Salvesen, K. T., & Wästlund, M. (2017), Mindfulness og Medfølelse, Pax forlag

-----------
Besøk gjerne nettsiden vår (survivors.no). Der finner du blant annet datoer for treffene våre, en blogg med et utvalg av innlegg, og en side med lenker til artikler skrevet av landets fremste fagpersoner innen traumeforståelse.

03/05/2026

Overlevere med utviklingstraumer og komplekse traumelidelser bærer ofte på en dyptgripende mistillit til andre mennesker. Denne mistilliten blir ikke sjelden feiltolket som motstand, vrangvilje eller arroganse.

Men mistillit er ikke et problem som må fjernes, men en beskyttelse som må forstås.

"Utviklingstraumer eller komplekse traumer brukes om gjentatte og alvorlige barndomstraumer som emosjonell neglekt, psykiske, fysiske og seksuelle overgrep. Komplekse traumelidelser henviser til et spekter av traumerelaterte lidelser, fra kompleks PTSD til den mest alvorlige diagnosen dissosiativ identitetslidelse (DID)." (Michalopoulos, 2024)

Når erfaringene fra barndommen er preget av svik, avvisning og fare, blir mistillit en logisk konsekvens. I faglitteraturen beskrives dette tydelig:

«Mennesker med dissosiativ lidelse forventer generelt å bli avvist, såret, sviktet, eller totalt forlatt. Derfor har de alvorlige problemer med overhodet å ha tillit til noen.» (Boon, Steele & van der Hart, 2014)

Mistillit må derfor forstås som nettopp det: et forsvar mot det som tidligere har vært farlig. I terapirommet er ikke dette uttrykk for manglende vilje til kontakt, men et uttrykk for behovet for trygghet. "Skepsis overfor terapeuten er ofte beskyttelse – ikke unngåelse. (Weele, 2026)

Denne beskyttelsen kan ha mange uttrykk. Noen ganger viser den seg som et unnvikende blikk eller en kropp som trekker seg sammen. Andre ganger kan den komme til syne som irritasjon, avvisning eller et “hardt” blikk som signaliserer: Hold deg unna!

"Som terapeut kan du møte en svært tilbaketrukket del av personen som kommer til syne gjennom klientens skjelvende stemme, nedslatt blikk eller sammenknepne øyne, og som tydelig er redd for a se på deg.
[.. ] Beskytterdelene med kamp- og flukttendenser er på sin side tøffe og irritable. De ønsker ikke å finne venner, de vil bare holde fiender og samtidig alle andre på avstand." (Fisher, 2026)

Hvis slike uttrykk tolkes som motstand, og møtes deretter, risikerer terapeuten å bekrefte nettopp det klienten frykter mest: at verden fortsatt er farlig, og at mennesker ikke er til å stole på.

For å forstå dette dypere må vi også forstå det indre systemet ved komplekse dissosiative lidelser. Selvet er splittet opp i deler. Disse delene kan kategoriseres som: dagliglivsdeler, sårbare deler og kontrolldeler – som har ulike oppgaver. Kontrolldelene forsøker å holde det smertefulle på avstand og sikre overlevelse.

«Terapi aktiverer indre konflikt mellom sårbarhet og kontroll, og mellom avhengighet og selvstendighet. Å be om hjelp vekker redsel, skam, sinne og selvhat.» (Michalopoulos, 2024)

Manglende kunnskap om hvordan selvet kan deles opp ved ekstreme påkjenninger, gjør at traumeoverlevere fortsatt møtes med skepsis i hjelpeapparatet. Mistillit kan dermed bli tolket som en karakterbrist, i stedet for det den faktisk er: en fryktbasert beskyttelse.

«Deling av selvet skjer når barnet overveldes som verst. Noen deler husker redselen, andre deler vil beskytte en fra smerten [...]» (Michalopoulos, 2024)

Noen ganger vises følelser som et nedslått eller fryktsomt et blikk. Andre ganger viser vi ingenting. For selv det å vise følelser kan oppleves som farlig. Noen har lært at selv den minste endring i ansiktet kan få alvorlige konsekvenser. Resultatet kan være et nøytralt eller uleselig ytre, som lett misforstås. Men dette ligger i erfaringene fra oppveksten:

"Mennesker med komplekse dissosiative lidelser ble ofte som barn utsatt for situasjoner som vekket ekstreme og overveldende følelser. Mange vokste ofte opp i familier der det ikke var lov til å vise eller snakke om visse følelser. For noen var det kanskje til og med farlig å vise følelser." (Boon, Steele & van der Hart, 2014)

Spørsmålet blir da: Hvordan møter vi et menneske som ikke møter blikket ditt, som virker avvisende, eller er helt uttrykksløst?

"Utviklingstraumer forstyrrer evnen til å gå inn i en tillitsfull relasjon. [...] Tilstrekkelig traumekunnskap bidrar til at terapeuten kan tilrettelegge terapisituasjonen fra første møte. [...] Den grunnleggende holdningen er å møte det som kommer fram, med forståelse, nysgjerrighet, respekt og aksept.
(Michalopoulos, 2024)

Vi opplever at der uttrykk for mistillit blir feiltolket som motstand og sanksjonert, har personalet ofte en grunnleggende og nesten urokkelig mistro til klientene - i motsetning til der hvor vår mistillit blir forstått og normalisert, og møtt med nysgjerrighet og aksept. Der viser personalet en grunnleggende tiltro til oss, og er raske til å rette opp feil.

Der vi blir møtt med tiltro, forståelse, nysgjerrighet og aksept, er de også klar over at:

"Tillit er et tema på liv og død. Det er ingen hjelp i å si at vi skal være der for pasienten. Det må erfares." (Benum, 2026)

Kilder:
• Benum, K., i: Anstorp & Benum (2026), Traumebehandling - komplekse traumer og dissosiasjon, Universitetsforlaget
• Boon, S., Steele, K. & van der Hart, O. (2014), Traumerelatert dissosiasjon - ferdighetstrening for pasienter og terapeuter, Universitetsforlaget
• Fisher, J., i: Anstorp & Benum (2026), Traumebehandling - komplekse traumer og dissosiasjon, Universitetsforlaget
• Michalopoulos, I. (2024), Å gjenkjenne og overkomme hindringer i traumebehandling, Psykologforeningen
• van der Weele, J., i: Anstorp & Benum (2026), Traumebehandling - komplekse traumer og dissosiasjon, Universitetsforlaget

26/04/2026

I møte med mennesker som har vært utsatt for seksuelle overgrep er behovet for hjelp stort. Ideelle støttetjenester spiller en avgjørende rolle i å møte dette behovet. De tilbyr et lavterskeltilbud, tilgjengelighet og menneskelig nærvær der mange ellers faller mellom stolene i helsevesenet.

Men hva skjer når skillet mellom støtte og behandling viskes ut?

Enkelte slike støttetjenester uten behandlerkompetanse tilbyr gruppebasert traumeminnebearbeiding, her omtalt som eksponeringsterapi, hvor ansvaret for å holde seg innenfor eget toleransevindu i stor grad legges på deltakerne selv. Dette reiser etter vår vurdering alvorlige faglige spørsmål.

Eksponeringsterapi er i klinisk sammenheng en behandlingsform – ikke et støttetiltak.

Traumebearbeiding gjennom eksponering er en veldokumentert metode. Den innebærer at man systematisk nærmer seg traumeminner for å redusere unngåelse og bearbeide emosjonelle reaksjoner. Dette er ikke nøytral støtte, men en aktiv intervensjon som påvirker nervesystemet direkte

I klinisk praksis stiller dette høye krav til kompetanse. Behandlingen forutsetter evne til å vurdere risiko, tilpasse intensitet og gripe inn når reaksjoner blir overveldende. Som Trine Anstorp skriver i Traumebehandling – komplekse traumer og dissosiasjon:

«Terapeutens fokus må hele tiden være på den ene siden å finne en balanse mellom å utfordre overlevelsesstrategiene [...] og på den andre siden hindre overveldelse og gjenopplevelse.» (Anstorp, 2026)

Terapeuten kan med andre ord ikke ha en passiv rolle. Kunnskap om traumereaksjoner, inkludert dissosiasjon, må være til stede sammen med evnen til å bringe pasienten tilbake til her-og-nå ved tegn på overveldelse. Anstorp beskriver dette blant annet gjennom prinsippet om å “gå til og fra” det vanskelige – en form for pendulering som gir opplevelse av kontroll og forankring i nåtid.

Tilsvarende beskriver Irene Michalopoulos i artikkelen "Å gjenkjenne og overkomme hindringer i traumebehandling" (Psykologtidsskriftet, 2024) hvordan trygg traumebearbeiding forutsetter nøye dosering og aktiv terapeutisk regulering. Pasienten må kunne nærme seg det vonde i korte intervaller (noen sekunder) og deretter reorientere seg, i en kontinuerlig veksling mellom aktivering og stabilisering.

Når eksponerinigsterapien disse støttetjenestene tilbyr i stedet formulerer at deltakerne må være “stabiliserte nok”, “bære seg selv” og “jobbe bearbeidende”, innebærer dette i praksis en forskyvning av ansvar fra lederne til deltakerne. Dette avviker fra grunnleggende prinsipper i traumebehandling, hvor det er behandlerens ansvar å sikre forsvarlig dosering, regulering og ivaretakelse.

Dette blir særlig problematisk når målgruppen inkluderer personer med kompleks PTSD og andre alvorlige traumelidelser, hvor nettopp evne til affektregulering og toleranse for aktivering er sårbar.

En ytterligere utfordring er at ansvaret for eventuelle negative reaksjoner – inkludert retraumatisering – dermed implisitt legges på deltakerne selv. I arbeid med traumer er det godt kjent at overaktivering kan føre til tap av affektreguleringsevne, dissosiative reaksjoner og forsterkning av symptomer. Dette er ikke reaksjoner den enkelte fullt ut kan forutse eller kontrollere, særlig ikke i en situasjon hvor traumeminner aktiveres.

Når deltakerne samtidig forventes å “bære seg selv”, kan dette føre til at de blir stående alene i slike reaksjoner, eller opplever ansvar for en eventuell forverring av egen tilstand. Faglig sett anses dette som uheldig, da håndtering av slik aktivering nettopp er en kjerneoppgave for behandleren.

Kombinasjonen av intensivt format, gruppebasert arbeid og minneaktivering uten tydelig terapeutisk styring forsterker denne risikoen ytterligere. I klinisk praksis håndteres slike faktorer gjennom struktur, individuell tilpasning og kontinuerlig faglig vurdering – nettopp for å forebygge overveldelse og destabilisering.

Selve gruppeformatet reiser i denne sammenheng særskilte faglige utfordringer. Eksponeringsterapi forutsetter finjustert dosering av aktivering, tilpasset den enkeltes toleransevindu og reguleringsevne. I en gruppesetting vil det i praksis være svært vanskelig å ivareta denne individuelle tilpasningen, særlig når flere deltakere samtidig befinner seg i ulike nivåer av aktivering. Lederne vil ha begrenset mulighet til å overvåke, vurdere og regulere hver enkelt deltakers reaksjoner kontinuerlig.

Videre introduserer gruppe- sammenhengen en sosial dimensjon som kan gjøre selvivaretakelse vanskeligere. Gruppeprosesser kan innebære både eksplisitt og implisitt press om å “stå i” det som oppstår. Om ikke gruppeformatet i seg selv skaper nok slikt press, har disse støttetjenestene formalisert det med: "Deltagerne forplikter seg til å være til stede hele helgen".

For personer med komplekse traumer hvor grenser, tilpasning til andre og vansker med å regulere egne behov ofte er sentrale tema – vil dette gjøre det praktisk talt umulig å trekke seg tilbake eller sette nødvendige grenser når aktiveringen blir for høy.

På denne bakgrunn fremstår gruppebasert eksponering for komplekse traumer som lite forenlig med grunnleggende prinsipper for trygg traumebehandling, og det avviker tydelig fra hvordan slik behandling vanligvis gjennomføres i klinisk praksis. Slike intervensjoner tilbys som hovedregel individuelt, nettopp for å sikre nødvendig tilpasning, regulering og ivaretakelse. Dette gjelder uavhengig av ledernes kompetanse, da begrensningene i gruppeformatet i seg selv vanskeliggjør forsvarlig gjennomføring.

En ytterligere problemstilling gjelder rettssikkerheten til deltakerne.
Når intervensjoner som i praksis ligner behandling tilbys utenfor det autoriserte helsevesenet, faller man også utenfor sentrale rettigheter etter pasient- og brukerrettighetsloven. Dette innebærer blant annet at deltakerne ikke har tilgang til de samme ordningene for klage og oppfølging som i spesialisthelsetjenesten, slik som via Pasient- og brukerombudet.

Dersom det oppstår uheldige hendelser eller forverring av symptomer i etterkant av slike tiltak, kan det dermed være uklart hvor deltakerne skal henvende seg, og hvilke rettigheter de faktisk har. I en kontekst hvor det allerede er knyttet faglig usikkerhet til gjennomføringen av tiltaket, blir både deltagernes helsesikkerhet og rettsikkerhet uklar.

Dette reiser også spørsmål om forholdet til alternativ behandlingsloven, særlig dersom det tilbys intervensjoner som i praksis tilsvarer behandlingsmessige tiltak rettet mot mennesker med alvorlige traumelidelser utenfor autorisert helsetjeneste.

Skillet mellom støtte og behandling er ikke byråkratisk pirk. Det er et vern.

Et vern mot at mennesker i en sårbar situasjon utsettes for intervensjoner som kan skade og retraumatisere. Et vern for å beskytte mot inngrep fra aktører som ikke har tilstrekkelig kompetanse, ansvar og rammer for å ivareta brukerne.

Når støttetilbud går inn i behanderrollen uten å ta behandlingsansvar, skjer det en forskyvning: Ansvar flyttes bort fra dem som skal bære det – over på skuldrene til dem som allerede bærer mer enn nok.

19/04/2026

Survivorstreff er et sosialt treffsted for alle over 18 år som kjenner seg igjen i komplekse traume- og dissosiative lidelser. Tilbudet er gratis og uten påmelding.

Vi har treffene våre i villa Hasselbakken, (Askerveien 47) som vi låner av Asker Frivilligsentral. Det er kun 5 minutters gange fra Asker stasjon. Det er også gode parkeringsmuligheter rett ved.

14/04/2026

Tenk deg at du som terapeut møter en klient som ser på deg med stivt blikk, eller kanskje unngår blikket ditt og ser forbi deg eller ned i gulvet. Du beveger hånden, kanskje løfter en kopp, og klienten farer sammen og slipper ut et rop etter mamma.

Eller klienten er stram og sint og anklager deg for å være helt inkompetent, eller kanskje at kollegaen din som klienten møtte i korridoren har noe skremmende i blikket sitt, er farlig, helt sikkert en overgriper, og må fjernes fra jobben sin.

Eller at klienten febrilsk prøver å please deg, er enig i alt du sier og legger seg helt flat ved alt som kan oppfattes som kritikk fra deg, selv om hen ikke vet hvorfor eller hva hen kan ha gjort galt.

Eller klienten oppfører seg som et veslevoksent barn som prøver å megle mellom deg som terapeut og andre deler som har et høyt konfliktnivå. Kanskje forklarer noe som denne ser på som åpenbart, men som terapeuten ikke kjenner til.

Tenk deg at alle disse, og kanskje flere tilstander kan avløse hverandre.i samme time.

Da er terapeutens relasjonskompetanse og kunnskap om dissosiative traumelidelser avgjørende for utfallet.

Kirsten Benum skriver om nettopp dette i boka "Traumebehandling - komplekse traumelidelser og dissosiasjon", fra 2026:

"På innsiden hos klienten kan det foregå mye dramatikk, og det kan være mange ulike og ofte helt motstridende meninger om oss som er terapeuter. Samme person kan formidle, direkte eller indirekte, at: "Det må ligge noe bak den vennlige tonen " "Jeg føler meg så liten, sả du må være mammaen min." "Jeg må gjøre alt du sier, jeg må oppføre meg sånn at
du liker meg," "Du er virkelig ikke til å stole på, det var det jeg visste".

"[...] Ved dissosiative mestringsmåter kan klienten ha ulike selvtilstander som forvalter ulike følelser. Når man da føler seg truet, kan en sint del av personen komme fram i terapirommet, ofte med mørk stemme. Denne
delen kan uttrykke aggresjon, men vi merker at det er en aggresjon i nød og basert på intens ftykt for at noe skal avsløres, eller at vi kan ha kommet for nær. Terapeuten kan formidle sin forståelse direkte til den
sinte: "Du passer på noe veldig viktig, vi må finne en måte å samarbeide på. Det må være anstrengende med så stort ansvar."

"[...] Her trenger vi kunnskap om dissosiative deler. Ulike sider av klienten blir aktivert i den terapeutiske relasjonen. Noen kan dele dilemmaer mens for andre klienter er de ulike konfiktfylte behovene for hjelp og frykten for hjelp ikke tilgjengelig for bevisstheten. Vi forstår det som at det biolosiske forsvarssystemet blir aktivert. Kunnskapen om de ulike forsvarssystemene kan hjelpe oss til å gjøre motstand mer forståelig og hjelper til å bevare vår terapeutiske empati og posisjon."

"[...] Den terapeutiske relasjonen forstår vi som et møte mellom to tilknytningshistorier. Arbeidet med barnetraumer kan minne oss om vår egen sårbarhet og hjelpeløshet. Det er ikke garantert at vi som er terapeuter er bedre til å reflektere enn klienten, og når vi blir redde, eller sinte, reduseres også terapeutens egen mentaliseringskapasitet."

"[...] Så hva innebærer relasjonskompetanse i dette arbeidet? Åpenhet uten skjulte agendaer, der du kan forklare hva du tenker og hvorfor du gjør som du gjør, er avgjørende.
Det er jo nettopp åpenhet der den voksne tar ansvar for sine reaksjoner, som vil være den korrigerende emosjonelle og relasjonelle erfaringen. Klienten må oppleve seg i terapeutens sinn, og terapeuten må bli opplevd i klientens sinn for at klienten skal kunne utvikle seg."

Sitatene er hentet fra kapittel "Tidlig traumatisering og heling i terapeutiske relasjoner".av Kirsten Benum i 2. utgave av boka "Traumebehandling - komplekse traumer og dissosiasjon" av Anstorp & Benum (red.), 2026.

Vi tror at feilvurderinger og misforståelser ofte kan tilskrives usikkerhet hos terapeuten. Men usikkerhet behøver ikke resultere i relasjonsbrudd.

Om dette skriver en annen kapittel- forfatter i samme bok, Judith van der Weele. Hun gir råd til terapeuter i kapittelet "Terapeuten som helhetens forsvarer" :

"Åpenhet i terapirommet om egen utilstrekkelighet, feilvurderinger og fraværende stil er motsatt av krenkende maktmisbruk. Vi ønsket at våre klienter skal oppleve respektfylt samarbeid. Snakk om det med klienten! Reperasjonserfaringer er viktige livserfaringer. Å kunne være trygg på en person som gjør feil, å begynne på nytt, å be om unnskyldning er også vesentlig livserfaring. Håp om liv etter feilsteg kan starte med terapeuten som en god rollemodell."

Å være den som blir trigget og får slike dissosiative traumereaksjoner, er svært smertefullt. Ofte er man selv ikke klar over at deler har overtatt, eller så er den som håndterer dagliglivet blitt satt på sidelinjen uten mulighet for å gripe inn. Har terapeuten relasjonskompetanse og kunnskap om dissosiative traumelidelser kan dette bringe noe godt og nyttig med seg. I motsatt fall kan det ende i mer fastlåst dissosiasjon - til og med retraumatisering.

-------
Selv om tittelen på boka har ordet "behandling" i seg, er den ikke forbeholdt behandlere, men er nyttig for alle som jobber med traumatiserte. Førsteutgaven av boka er derfor pensum på flere masterstudier, deriblant master og videreutdanning i psykisk helsearbeid på OsloMet.