Survivors

13/09/2026

En utfordring ved planlagte frivillige innleggelser for mange med relasjonstraumer er at avdelingskulturen ikke alltid er traumebevisst.

Et grunnleggende element ved alvorlige relasjonstraumer er følelsen av avmakt. Denne følelsen kan forsterkes når pasientens innflytelse over egen situasjon blir begrenset.

En overlever forteller hvordan en døgnenhet nylig møtte vedkommende da hen fortalte om redsel for menn med makt:

"Avdelingspsykologen ga beskjed til avdelingslederen at jeg ikke burde få tildelt mannlig primærkontakt. Avdelingslederen responderte med å tildele meg avdelingens eneste mann som primærkontakt."

I boka "Traumebevisst omsorg i psykisk helsearbeid", som brukes som pensumlitteratur i flere norske helseutdanninger, beskriver May Bente Hagen og Antonio Barbosa da Silva miljøterapeutiske utfordringer i slike avdelinger:

"I en avdeling må nødvendigvis pasienten forholde seg til flere miljøterapeuter. Pasienter som har erfart at relasjoner til andre mennesker har vært utrygge, kan man ikke forvente skal oppleve trygghet til alle i personalgruppen hvis hensikten er at pasientene skal lære å lytte til egne behov og å bli kjent med egne grenser. Derfor bør man, så langt det lar seg gjøre, imøtekomme pasientens ønske om miljøkontakt på de ulike vaktene."
(Hagen & da Silva, 2021, s. 215)

Behovene våre blir ikke nødvendigvis kartlagt eller tatt hensyn til. Det å uttrykke behov kan til og med bli forstått negativt:

"En ikke uvanlig holdning til utvelgende pasienter er at de er "splittende" som et negativt ladet begrep og holdningen i miljøpersonalgruppen er gjerne at "det skal de ikke få lov til."
(Hagen & da Silva, 2021, s. 214)

Det kan også oppstå uenighet innad i personalgruppen om hvilke tilpasninger som kan gjøres. Noen ganger har miljøterapeuter forsøkt å imøtekomme behovene våre, men blitt overstyrt.

En overlever forteller:
"På avdelingen var det to miljøterapeuter som hadde gått på kurs hos RVTS og lært om hva traumatiserte trenger, og hva som kan være skadelig. Begge disse spurte meg om jeg ville ha dem som primærkontakter, noe jeg sa ja til.
Men avdelingslederen sa nei. I løpet av 16 dager hadde jeg mange primær- kontakter. Ingen av dem var disse to."

For pasienter med komplekse traumelidelser, kan stadige bytter av primærkontakt i seg selv oppleves destabiliserende.Når pasientens uttrykte behov for en definert og for pasienten trygg primærkontakt i tillegg gjentatte ganger blir avvist, kan dette forsterke opplevelsen av avmakt.

Hvis målet er stabilisering og økt mestring, må også organiseringen av miljøterapien støtte dette målet. Ofte kan selv mindre tilpasninger skape mer kontinuitet, forutsigbarhet og relasjonell trygghet:

"På noen avdelinger har man forstått hvor viktig forutsigbarhet er for traumatiserte personer, og forteller derfor pasienten hvem som kommer på neste vakt og lar pasienten få velge den han/hun ønsker skal være kontaktperson for ham/henne."
(Hagen & da Silva, 2021, s. 215)

Det oppstår et paradoks når målet med et opphold er at vi skal bli mer stabile, erfare større mestring og bli bedre i stand til å ivareta egne behov og grenser - samtidig som forsøk på nettopp slik egenivaretakelse møtes med ugyldiggjøring.

I en døgnavdeling er det mange mennesker å forholde seg til. For mennesker som har vokst opp med utrygghet, kan små nonverbale signaler få stor betydning. Vi kan være svært oppmerksomme på blikk, kropps- holdning, stemmebruk og andre tegn som kan signalisere trygghet eller fare. Dette er ofte tegn som skiller en for oss trygg terapeut fra en utrygg:

"Dette er forhold pasienter med tidlige alvorlige relasjons- og tilknytningstraumer er spesielt sensitive pả i møte med nye mennesker. Og særlig har det nonverbale språket betydning i relasjon til mennesker som skal ha en profesjonell hjelperrolle overfor pasienten."
(Hagen & da Silva, 2021, s. 215)

Vi forventer ikke at alle miljøterapeuter skal ha spisskompetanse på relasjonstraumer. Men vi bør kunne forvente at selve miljøterapien legger til rette for økt trygghet og forutsigbarhet.
May Bente Hagen viser til en definisjon av miljøterapi fra Ole Greger Lillevik og Lisa Øien (2015, s. 60), som hun mener samsvarer godt med denne pasientgruppens behov:

"Miljøterapi er en planlagt og faglig begrunnet terapeutisk virksomhet som nyttiggjør seg de til enhver tid tilgjengelige ressursene omgivelsene gir. Gjennom samhandling tar man sikte på å legge til rette for fysisk, psykisk, sosial og åndelig vekst - og å styrke brukerens egenomsorg. Dette oppnår man ved å variere mellom støtte og utfordring i en terapeutisk allianse preget av anerkjennelse og respekt for brukerens egenverd og integritet."
(Lillevik & Øien, 2015, s. 60, sitert i Hagen, 2021, s. 29)

Anerkjennelse og respekt for pasientens egenverd og integritet innebærer etter vårt syn også å ta pasientens opplevelse av trygghet og egne grenser på alvor.

Dette handler til slutt om mer enn hvem som står oppført som primærkontakt. Det handler om makt og avmakt i de relasjonenene som har til hensikt å bidra til heling.

Kilder:
Hagen, M. B. (2021). Traumebevisst miljøterapi. I M. B. Hagen (red.), Traumebevisst omsorg i psykisk helsearbeid: Fra et tilknytningsteoretisk perspektiv (2. utg., s. 29–50). Universitetsforlaget.
Hagen, M. B., & da Silva, A. B. (2021). Miljøterapeuters reaksjoner med traumatiserte pasienter. I M. B. Hagen (red.), Traumebevisst omsorg i psykisk helsearbeid: Fra et tilknytningsteoretisk perspektiv (2. utg., s. 214–226). Universitetsforlaget.

06/09/2026

Vi er takknemlige for det voksende engasjementet rundt traumelidelser, og spesielt den økende interessen helsepersonell har for traumer etter overgrep, vold og mishandling mot barn.

Vi lever i et ganske konservativt land, i hvert fall når det gjelder synet på de mest alvorlige traumelidelsene. Fordommer og myter lever dessverre i beste velgående.

Også i helsevesenet. Når vi søker på nettet finner vi nesten ingenting fra statlige kilder om komplekse traume- og dissosiative lidelser. Det vi finner av norsk informasjon kommer stort sett fra ideelle organisasjoner og private behandlere.

Vi synes det er ganske så paradoksalt at mens det er et stort fokus på å forhindre vold og overgrep mot barn - så virker det som at myndighetene har mindre fokus på hva slik vold og overgrep medfører for de utsatte. Det ser vi ikke minst ved at de færreste får tilgang til rett hjelp.

Derfor synes vi det er så fint at dere som faktisk møter traumatiserte, enten det er barn eller voksne, viser interesse og engasjement. Det betyr at sjansen øker for å finne rett hjelp når man selv strever med å forstå hva man har vært utsatt for og hva det har gjort med en.

Vi trenger dere som ikke holder fast i gamle myter, men møter oss med en forståelse og hjelp som er basert på moderne forskning. Vi trenger dere som stiller spørsmål - ikke bare til oss, men til systemer som forfekter myter og fordommer. Dere som søker kunnskap. Og dere som anerkjenner det vi som har vokst opp under vanskelige forhold har av kompetanse.

Til alle fagpersoner, helsepersonell og dere med interesse for traumelidelser som følger oss:

Når dere gir oss verdi, klarer vi å gi oss selv mer verdi.

Hilsen alle oss i Survivors

30/08/2026

Når hele landet sørger. Når vi sørger.
Kommer redselen for at sorgen over alt DET tapte henger seg på sorgen over DEN tapte. Den sorgen som vi ofte kjemper så iherdig for å slippe å kjenne på.

"Intense følelser blir ofte dissosiert. Noen ganger vil deler som fungerer i dagliglivet føle lite og har lært seg hvordan de skal unngå å kjenne følelser. De kan oppleve følelser som "alt eller ingenting", det vil si altfor intense eller helt fraværende. Mennesker med en dissosiativ lidelse har gjemt bort intense og uhåndterbare følelser i forskjellige deler av personligheten." (Boon, Steele & van der Hart, 2014)

Men om vi tør slippe taket litt, kanskje sorgen over DEN kan hjelpe sorgen over noe av DET å slippe frem. For vi trenger å sørge. Kanskje tapet av kongen vår kan bringe frem sårt nødvendige tårer. For ham og for oss selv.

Referanse:
Boon, S., Steele, K, van der Hart, O. (2014), Traumerelatert dissosiasjon: Ferdighetstrening for pasienter og terapeuter, Modum Bad

23/08/2026

Survivorstreff er for alle over 18 år som kjenner seg igjen i komplekse traume- eller dissosiative lidelser, uavhengig hvor man bor.
Vi serverer kaffe, te og vann, og har en rekke jordingsartikler (puslespill, perlebilder, stressballer, fargeleggings- bøker etc.) for de som synes det er greit å ha noe å holde på med. Noen har med seg eget håndarbeide.

Praten går i alt mellom himmel og jord, om hverdag, interesser, behandling, utfordringer, hobbyer, oppdagelser, etc.
Vi oppfordrer dog deltagerne våre til å ikke snakke detaljert om sin traumehistorie, da det kan virke triggende på andre (og en selv).

På Survivorstreff registrerer vi ikke deltagere, og lagrer ikke navn eller annen sensitiv informasjon, da noen kan ha utrygge livssituasjoner.
Som deltager kommer og går du når det passer deg innenfor åpningstiden vår. Alle våre tilbud er gratis, og vi arrangerer slike treff en gang i måneden 11 måneder i året.

Vi holder til i en hvit sveitservilla som heter Hasselbakken, som eies av Asker Frivilligsentral (adresse: Askerveien 47). På inngangsdøra henger det en plakat fra Survivors når vi har treff. Dit tar det kun 4 minutter å gå fra Asker stasjon. Det er 2 gratis parkeringsplasser og en HC-plass rett utenfor inngangsdøra. Ellers er det betalingparkering 20 meter unna.

Vi håper å se deg på treff hos oss :)

16/08/2026

Survivors ble startet sommeren 2022 av mennesker som selv lever med komplekse og dissosiative traumelidelser.

Vi savnet et sted der vi kunne møtes som likeverdige. Et sted der erfaringene våre ble sett som en ressurs, og der kunnskapen vår ikke ble vurdert som mindre verdt fordi den kommer fra mennesker som selv lever med traumelidelser.

Gjennom ulike behandlingstilbud har mange av oss lært mye om traumer, dissosiasjon og heling. Samtidig opplevde vi at denne kunnskapen sjelden ble anerkjent i støtteapparatet utenfor terapirommet. Vi var der først og fremst «brukere». Derfor startet vi Survivors.

I Survivors er vi ikke terapeuter. Vi gir ikke behandling. Vi bearbeider ikke traumatiske minner sammen.
Vi mener at slike prosesser hører hjemme i behandlingsrommet sammen med autoriserte terapeuter.

Hos oss handler det i stedet om livet etterpå. Om hverdagen, relasjonene, utfordringene og ressursene våre. Om å møte mennesker som forstår noe av det vi lever med, uten at vi trenger å forklare alt.

Vi er mer enn en traumene våre.
Vi tror ikke mennesker kan reduseres til kun pasienter eller brukere. Altfor ofte blir mennesker med traumelidelser møtt som om den eneste kompetansen de har er erfaringen med egen lidelse.
Men mange av oss har også mye arbeiderfaring, høy utdanning og fagkompetanse innen en rekke områder.

Vi er eller har vært pedagoger, sykepleiere, hjemmeværende, kunstnere, sosionomer, elektrikere, studenter, miljøarbeidere, leger, økonomer, musikere, forfattere, gårdbrukere, designere - like mye forskjellig som du finner i resten av samfunnet.

Traumene våre visker ikke ut alt vi kan.

Vi er ikke traumatiserte som tilfeldigvis også har kompetanse.
Vi er kompetente mennesker som lever med traumelidelser.

Hva gjør vi?
Vi arrangerer Survivorstreff én kveld i måneden. Treffene er åpne for alle voksne som kjenner seg igjen i det å leve med komplekse traume og/eller dissosiative lidelser, uavhengig av hvor i landet de bor. Treffene våre holdes i Asker utenfor Oslo

Vi har ingen påmelding. Vi registrerer ikke navn eller andre sensitive opplysninger, fordi vi vet at noen fortsatt lever i utrygge situasjoner.
I tillegg til treff arrangerer vi én til to temakvelder i året, der fagpersoner holder foredrag.
Alle tilbudene våre, både treff og temakvelder, er gratis.

Vi lager og publiserer også fagrelaterte innlegg i sosiale medier der vi kobler egenerfaringer med forskning og faglitteratur. Målet er å gjøre kunnskap om komplekse traumer og dissosiasjon mer tilgjengelig – både for overlevere, pårørende og fagpersoner.

På nettsiden vår finner du blant annet en blogg, oversikt over arrangementer og lenker til fagartikler og andre ressurser om komplekse traumer og dissosiasjon.

Survivors drives på frivillig og ulønnet basis av mennesker som selv lever med komplekse og dissosiative traumelidelser.
Vi står ikke på utsiden og hjelper.
Vi hjelper hverandre fordi vi selv står på innsiden.

Hos Survivors er alle nok.
Vi prøver å gjøre det trygt nok.
Velkommen til Survivors!

Første Survivorstreff etter sommeren er torsdag 27. august 16.30 - 20.00

13/08/2026

Opplevelsen av at ingen steder føles helt trygge er et sentralt kjennetegn ved komplekse traumer.
"Utviklingstraumer gir dype og langvarige kroppslige ettervirkninger. Nervesystemet forblir i alarmberedskap, selv etter at faren er over." (Modum Bad, 2025)

Vi søker trygghet, men blir ofte redde når noe virker trygt. I tillegg kan nettopp det som er trygt eller godt trigge utrygghet. Det kan være flere årsaker til det. For noen er det vanskelig å skille disse to motsatte opplevelsene fra hverandre.

"Vår studie viste at på et dypere plan hadde incestofre problemer med å skille mellom fare og trygghet. Dette innebærer at avtrykket av tidligere traumer ikke bare består av en forstyrret oppfatning om informasjon utenifra, men at organismen også har problemer med å skjønne hvordan den skal føle seg trygg. Fortiden fortegner seg ikke bare i sinnet og som feiltolkninger av ufarlige hendelser [...], men også i selve kjernen av deres vesen - i kroppens trygghet." (van der Kolk, 2024, s. 137)

Mange kan også ha erfaringer om at det som var godt og trygt ble etterfulgt av fare og smerte, og/eller at man selv ikke fikk bestemme sine følelser. Det kunne for eksempel ikke være "lov til" å uttrykke uvilje mot noe overgriperne gjorde. Følelser i det hele tatt ble farlig.

"Mennesker med dissosiative lidelser erfarer forvirrende og motstridene holdninger når de har følelsesmessige fobier. Noen deler frykter å være for nær, mens andre frykter mer enn noe annet å miste relasjonene. Dette kaoset utspiller seg når ulike deler av deg samtidig eller vekselsvis søker og forkaster nærhet til andre. Dette fryktbaserte (og ofte skambaserte) dilemma gjør det vanskelig å takle relasjonelle forstyrrelser." (Boon, Steele & van der Hart, 2014, s. 330)

Ingen steder, mennesker eller situasjoner føles helt trygge fordi utryggheten ikke ligger i de ytre omgivelsene, men har "flyttet inn" i selve kroppen og nervesystemet som en vedvarende overlevelsesstrategi.

For best kunne jobbe med dette, bør man faktisk være i relasjonell og fysisk sikkerhet. Men for noen er desverre dette ønsketenkning. Noen av oss lever i en situasjon der overgripere fra fortiden kontakter oss, trakasserer eller truer oss. En overlever forteller:

"Jeg har kommet ganske langt i min behandlingsprosess, og klarer å møte delene mine med mer empati og forståelse enn jeg kunne for noen år siden. Men jeg overtas fremdeles av dem, og tror jeg hadde hatt et mye bedre indre samarbeid om foreldrene mine hadde sluttet å plage meg."

Selv om de delene i oss som håndterer nåtiden har lært om mekanismene som gjør alt utrygt, farger "fare" og "flukt" fremdeles hverdagen. Vi kan drømme oss bort til steder som virker idylliske og trygge - men til vår fortvilelse oppleve at frykten til og med invaderer slike dagdrømmer og omgjør idyll til fare.

Og vi jobber møysommelig i terapi med å skape trygge steder inni oss selv. Så vi kanskje en dag ikke føler like stort behov for å komme oss vekk.

Kilder:
Modum Bad (2025, 6. juni), Kroppen husker traumer, https://www.modum-bad.no/aktuelt/kroppen-husker-traumer/
van der Kolk, B. (2024), Kroppen holder regnskap, Flux Forlag
Boon, S., Steele, K., & van der Hart, O. (2014), Traumerelatert dissosiasjon - ferdighetstrening for pasienter og terapeuter, Modum Bad

09/08/2026

God hjelp handler om mer enn å forstå hvorfor traumer oppstår. Det handler også om å forstå hvordan traumene påvirker følelsesregulering, relasjoner, identitet, hukommelse, kroppslige reaksjoner og hverdags- fungering. Hvordan vi forstår traumer, får betydning for hvilken hjelp som blir gitt.

Når støtte og behandling bygger på den samme traumeforståelsen, kan de forsterke hverandre. Bygger de derimot på ulike forståelser, risikerer man å trekke i ulike retninger.

Psykologspesialist Irene Michalopoulos (2012) skriver at "Forståelse av og behandling av traumerelaterte lidelser har utviklet seg vesentlig i de siste årene." Hun peker på at integrering av kunnskap fra blant annet hjerneforskning, utviklingspsykologi, tilknytningsteori og klinisk psykoterapi har bidratt til en langt mer nyansert forståelse av hvordan langvarig traumatisering påvirker mennesker.

En viktig del av denne utviklingen har vært økt kunnskap om hvordan ulike former for traumatisering kan gi ulike kliniske uttrykk og ulike behandlingsbehov. Michalopoulos (2012) skriver at det i traumelitteraturen skilles "mellom traumatiske enkelthendelser som er avgrenset i tid (type 1) og langvarig og gjentatt traumatisering (type 2), ofte referert til som komplekse traumer eller kronisk traumatisering."

Hun påpeker samtidig at "Forskning på behandling av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) har i hovedsak fokusert på pasienter som har vært utsatt for enkelttraumer i voksen alder og generelt utelatt pasienter med komplekse traumer."

Kunnskapsutviklingen på traumefeltet har endret synet på behandling. Psykiater Arild Jervell (2022) ved Modum Bad viser til forskning som understøtter behovet for ulike behandlingsstrategier mellom kompleks PTSD og dissosiative lidelser.

For personer med dissosiative lidelser er det blant annet behov for en gradvis tilnærming med fokus på å redusere dissosiasjon, øke toleransen for følelser og styrke indre samarbeid, mens mer direkte eksponeringsbaserte metoder kan være hensiktsmessige for andre pasientgrupper.

Til tross for det dokumenterte behovet for å tilpasse hjelp i tråd med dagens kunnskap, er det en risiko for at mennesker med komplekse traumelidelser fortsatt blir møtt med en traumeforståelse som ikke er tilstrekkelig oppdatert.
Michalopoulos (2012) advarer mot nettopp dette når hun skriver at "en åpenbar fare ved ikke å gjenkjenne traumereaksjoner er at vi tilbyr feilbehandling".

Etter vår erfaring har deler av hjelpeapparatet trukket i en annen retning enn anbefalingene fra fagmiljøene. Mens det traumefaglige rådet er å fokusere på stabilisering før og under minnebearbeiding, har deler av hjelpeapparatet oppfordret oss til å gå rett inn i traumeminnene uten at stabiliseringsbehovet har blitt vurdert eller møtt.

Irene Michalopoulos (2012) skriver at dersom pasienten ikke er mentalt til stede og fortsatt befinner seg i implisitte traumerelaterte mønstre, kan resultatet bli at behandlingen ikke fører frem, eller at den, i verste fall, «fører til forverring av tilstanden».

Traumeforskningen har gitt oss en langt bedre forståelse av hvordan langvarig traumatisering påvirker mennesker. Denne kunnskapen har ikke bare betydning for behandling, men for hele hjelpekjeden.

Når støtte og behandling bygger på den samme forståelsen, kan de forsterke hverandre. Da blir hjelpen mer sammenhengende, tryggere og bedre tilpasset menneskene den er ment å hjelpe.

Kilder:
Michalopoulos, I. (2012), Stabilisering – det viktigste leddet i traumebehandling?, Alna distriktspsykiatriske senter, Akershus Universitetssykehus
Jervell, A. S. (2022), Trauma Therapy at Modum Bad, The Nordic Psychiatrist

Du finner lenker til disse artiklene på nettsiden vår.

02/08/2026

Psykoedukasjon er en behandlingsmetode der pasienten får kunnskap om hvordan traumer kan påvirke tanker, følelser, kropp og handlinger. Målet er å gi økt forståelse for egne symptomer, redusere usikkerhet og skape et felles språk som gjør det lettere å samarbeide om behandlingen. Psykoedukasjon kan også bidra til økt opplevelse av kontroll og i seg selv føre til bedring av symptomer.

Hvordan denne kunnskapen formidles, kan imidlertid ha stor betydning for hvordan den oppleves og tas i bruk. Vår erfaring er at dialogbasert psykoedukativ terapi i gruppe kan være særlig nyttig.

Flere av oss har lett for å tenke at det vi opplever er tegn på at vi er rare, og at ingen vil forstå det. Slike tanker er vanlige hos overlevere med komplekse traume- og dissosiative lidelser, og et slikt skambelagt selvbilde kan hindre oss i å prøve å formidle oss.

En viktig erfaring fra denne typen psykoedukativ terapi, er at mange av de opplevelsene vi tror vi er alene om å ha - er noe mange med denne typen traumelidelser opplever.
I slike grupper vil en dyktig terapeut forklare slike opplevelser ut fra traumeforskningen.

Her er noen eksempler:

"Jeg syntes det var svært vanskelig å formidle den følelsen av å være hensatt til et eksistensielt ingenmannsland. Jeg så for meg at jeg sto handlingslammet ute på et jorde uten å ha tilhørighet noe sted. Da jeg til slutt torde å beskrive dette for psykologen, sa hun at det jeg opplever er traumeskam. Det ga meg et begrep som gjorde det lettere for meg å formidle meg selv."

"Jeg fortalte terapeuten at hver gang jeg går hjem og ser området der jeg bor, så er det noe i lufttrykket rundt meg som forandrer seg, og omgivelsene blir på en måte uforståelige. Så husker jeg ikke mer før jeg er hjemme. Terapeuten forklarte meg at dette er en dissosiativ reaksjon hvor en eller flere deler sannsynligvis blir trigget av å nærme seg hjem. At selv om jeg bor et annet sted enn der jeg vokste opp, så er det nettopp det "å komme hjem" som trigger."

Det er kanskje her psykoedukasjon blir mest verdifull, der terapeuten hjelper oss med å forstå hvordan våre egne erfaringer og reaksjoner henger sammen med det man nå vet om traumelidelser.

I 2024 publiserte traumeforskerne Ingunn Holbæk, KariAnne Vrabel og Margrethe Seeger Halvorsen en kvalitativ studie av gruppebasert psykoedukativ behandling ved Modum Bad. Deltakerne beskrev hvordan behandlingen ga dem en ny forståelse av egne erfaringer og gjorde at de opplevde seg mindre splittet enn tidligere. En informant beskrev denne endringen med ordene: «Nå er det færre av meg» – en formulering som ga navn til studien Now There Is Fewer of Me.

I en dialogbasert psykoedukativ behandling er vi ikke bare studenter som lærer om traumer. Vi blir aktive deltakere i arbeidet med å forstå våre egne opplevelser og reaksjoner. Når vi forteller med våre egne ord, kan terapeuten bidra til å tolke det vi formidler i lys av traumekunnskapen. Da blir reaksjonene våre ikke lenger bevis på at det er noe galt med oss, men forståelige senvirkninger etter traumatiske erfaringer.

Vi vet at psykoedukative terapigrupper kan organiseres på ulike måter. Etter vår erfaring blir det vanskeligere å knytte kunnskapen til egne erfaringer når pasientene hovedsakelig er passive tilhørere. Når psykoedukasjon derimot blir en dialog, der pasientene kan formidle assosiasjoner og erfaringer, utvikles forståelsen hos både pasienten og terapeuten.

Som en terapeut på Modum Bad sa:
"Det er ikke mulig å utvikle seg faglig uten at vi lærer av det pasientene formidler."

Kilder:
Holbæk, I., Vrabel, K. & Halvorsen, M. S. (2024), Now there is fewer of me. European Journal of Trauma & Dissociation.
RVTS, Traumebehandling med voksne, Psykoedukasjon, traumebehandling.no
Boon, S., Steele, K. & van der Hart, O. (2014), Traumerelatert dissosiasjon - Ferdighetstrening for pasienter og terapeuter, Modum Bad

30/07/2026

26/07/2026

Janina Fisher åpner boka "Healing the Fragmented Selves of Trauma Survivors" med hvordan vi har måttet skyve det vonde bort fra oss selv: (vår oversettelse)

"Når barn utsettes for overgrep og omsorgssvikt, særlig fra personer de har kjærlighet til, trenger de tilstrekkelig psykologisk avstand til det som skjer for å unngå å bli overveldet og for å kunne klare seg psykisk. For å bevare en viss grad av selvfølelse, tilknytning til familien og håp for fremtiden, må ofrene koble seg fra det som har skjedd, tvile på eller fortrenge opplevelsen, og ta avstand fra det «bad [victim] child» som ble utsatt for dette, ved å tenke: «det var ikke meg.»
(Fisher, 2017)

Hun skriver senere i samme kapittel at mens det overgrepsutsatte barnet vokser fra barn til voksen, bidrar denne splittelsen av selvet til at traumeerfaringene holdes unna, slik at de ikke forstyrrer det å lære på skolen, utvikle relasjoner til jevnaldrende, finne interesser man kan vie seg til – og til og med glede seg over.

"Den «gode» delen av barnet står fritt til å utvikle seg normalt, mens den andre delen bærer med seg fortidens følelsesmessige og fysiske spor, skanner omgivelsene etter tegn til fare og ruster seg til nye trusler og opplevelser av å bli forlatt.
Situasjonen kompliseres ytterligere av at verken «jeg»-delen eller «ikke-jeg»-delen sannsynligvis har velutviklede kronologiske minner om de traumatiske hendelsene, minner som kunne ha gitt en kontekst for selvforståelse.
På grunn av traumatiske minners natur vil det man kan «hente frem», ofte fremstå som påtrengende bilder, følelser og fysiske reaksjoner som oppstår spontant og uten forvarsel, snarere enn som en rekke fortellende minner som gir et klart bilde av hva som faktisk skjedde, «hevet over enhver rimelig tvil». (Fisher, 2017)

Vi kjenner oss igjen i det Janina Fisher beskriver. Ikke bare føles det ofte som om det vonde tilhører en annen, men minnene kommer nødvendigvis ikke som en sammenhengende fortelling.

En overlever forteller:
«Jeg tror det hadde gått nesten to år før jeg hvisket til psykologen at jeg hadde blitt utsatt for overgrep. Det var veldig skummelt å si de ordene, men psykologen så varmt på meg og sa: "Jeg vet det. Du ble dessverre det." Bekreftelsen hennes åpnet litt for sorgen og for at jeg torde tro på det jeg allerede visste, men ikke hadde klart å si høyt."

Ei annen forteller:
«Jeg både vet og ikke vet hva som skjedde med meg. Når jeg tenker bakover ser jeg et annet barn. Dette barnet er liksom både meg og noen andre samtidig. Det er vanskelig å forklare.»

Og:
«Det er vanskelig for meg å si at det skjedde meg, for hvis jeg sier det så blir det virkelig. Da blir det som om de fyller hele rommet, så det ikke er nok luft igjen til meg å puste.»

Hos mange overlevere med komplekse dissosiative lidelser finnes det identitetsdeler som vet hva de har vært utsatt for, men som er livredde for at det sies høyt. De lever side om side med deler som ikke vet eller ikke kan ta inn over seg det som skjedde. For disse delene kan det å si det høyt oppleves som å stå ubeskyttet i den samme sårbarheten som den gang. De kan derfor forsøke å hindre eller straffe deler som ønsker å fortelle.

Når denne splittelsen ikke gjenkjennes, kan hjelpere uforvarende bidra til overveldelse ved å presse fram ord eller minner før klienten er tilstrekkelig stabil og det finnes nok indre samarbeid.

Å klare å tåle at "ikke-meg" også er "meg", er ofte en krevende og lang prosess.
For mange vil det ta tid å ta innover hele seg at det faktisk skjedde meg.

Kilde:
Fisher, J. (2017). Healing the Fragmented Selves of Trauma Survivors. Routledge.