Survivors

16/08/2026

Survivors ble startet sommeren 2022 av mennesker som selv lever med komplekse og dissosiative traumelidelser.

Vi savnet et sted der vi kunne møtes som likeverdige. Et sted der erfaringene våre ble sett som en ressurs, og der kunnskapen vår ikke ble vurdert som mindre verdt fordi den kommer fra mennesker som selv lever med traumelidelser.

Gjennom ulike behandlingstilbud har mange av oss lært mye om traumer, dissosiasjon og heling. Samtidig opplevde vi at denne kunnskapen sjelden ble anerkjent i støtteapparatet utenfor terapirommet. Vi var der først og fremst «brukere». Derfor startet vi Survivors.

I Survivors er vi ikke terapeuter. Vi gir ikke behandling. Vi bearbeider ikke traumatiske minner sammen.
Vi mener at slike prosesser hører hjemme i behandlingsrommet sammen med autoriserte terapeuter.

Hos oss handler det i stedet om livet etterpå. Om hverdagen, relasjonene, utfordringene og ressursene våre. Om å møte mennesker som forstår noe av det vi lever med, uten at vi trenger å forklare alt.

Vi er mer enn en traumene våre.
Vi tror ikke mennesker kan reduseres til kun pasienter eller brukere. Altfor ofte blir mennesker med traumelidelser møtt som om den eneste kompetansen de har er erfaringen med egen lidelse.
Men mange av oss har også mye arbeiderfaring, høy utdanning og fagkompetanse innen en rekke områder.

Vi er eller har vært pedagoger, sykepleiere, hjemmeværende, kunstnere, sosionomer, elektrikere, studenter, miljøarbeidere, leger, økonomer, musikere, forfattere, gårdbrukere, designere - like mye forskjellig som du finner i resten av samfunnet.

Traumene våre visker ikke ut alt vi kan.

Vi er ikke traumatiserte som tilfeldigvis også har kompetanse.
Vi er kompetente mennesker som lever med traumelidelser.

Hva gjør vi?
Vi arrangerer Survivorstreff én kveld i måneden. Treffene er åpne for alle voksne som kjenner seg igjen i det å leve med komplekse traume og/eller dissosiative lidelser, uavhengig av hvor i landet de bor. Treffene våre holdes i Asker utenfor Oslo

Vi har ingen påmelding. Vi registrerer ikke navn eller andre sensitive opplysninger, fordi vi vet at noen fortsatt lever i utrygge situasjoner.
I tillegg til treff arrangerer vi én til to temakvelder i året, der fagpersoner holder foredrag.
Alle tilbudene våre, både treff og temakvelder, er gratis.

Vi lager og publiserer også fagrelaterte innlegg i sosiale medier der vi kobler egenerfaringer med forskning og faglitteratur. Målet er å gjøre kunnskap om komplekse traumer og dissosiasjon mer tilgjengelig – både for overlevere, pårørende og fagpersoner.

På nettsiden vår finner du blant annet en blogg, oversikt over arrangementer og lenker til fagartikler og andre ressurser om komplekse traumer og dissosiasjon.

Survivors drives på frivillig og ulønnet basis av mennesker som selv lever med komplekse og dissosiative traumelidelser.
Vi står ikke på utsiden og hjelper.
Vi hjelper hverandre fordi vi selv står på innsiden.

Hos Survivors er alle nok.
Vi prøver å gjøre det trygt nok.
Velkommen til Survivors!

Første Survivorstreff etter sommeren er torsdag 27. august 16.30 - 20.00

13/08/2026

Opplevelsen av at ingen steder føles helt trygge er et sentralt kjennetegn ved komplekse traumer.
"Utviklingstraumer gir dype og langvarige kroppslige ettervirkninger. Nervesystemet forblir i alarmberedskap, selv etter at faren er over." (Modum Bad, 2025)

Vi søker trygghet, men blir ofte redde når noe virker trygt. I tillegg kan nettopp det som er trygt eller godt trigge utrygghet. Det kan være flere årsaker til det. For noen er det vanskelig å skille disse to motsatte opplevelsene fra hverandre.

"Vår studie viste at på et dypere plan hadde in**stofre problemer med å skille mellom fare og trygghet. Dette innebærer at avtrykket av tidligere traumer ikke bare består av en forstyrret oppfatning om informasjon utenifra, men at organismen også har problemer med å skjønne hvordan den skal føle seg trygg. Fortiden fortegner seg ikke bare i sinnet og som feiltolkninger av ufarlige hendelser [...], men også i selve kjernen av deres vesen - i kroppens trygghet." (van der Kolk, 2024, s. 137)

Mange kan også ha erfaringer om at det som var godt og trygt ble etterfulgt av fare og smerte, og/eller at man selv ikke fikk bestemme sine følelser. Det kunne for eksempel ikke være "lov til" å uttrykke uvilje mot noe overgriperne gjorde. Følelser i det hele tatt ble farlig.

"Mennesker med dissosiative lidelser erfarer forvirrende og motstridene holdninger når de har følelsesmessige fobier. Noen deler frykter å være for nær, mens andre frykter mer enn noe annet å miste relasjonene. Dette kaoset utspiller seg når ulike deler av deg samtidig eller vekselsvis søker og forkaster nærhet til andre. Dette fryktbaserte (og ofte skambaserte) dilemma gjør det vanskelig å takle relasjonelle forstyrrelser." (Boon, Steele & van der Hart, 2014, s. 330)

Ingen steder, mennesker eller situasjoner føles helt trygge fordi utryggheten ikke ligger i de ytre omgivelsene, men har "flyttet inn" i selve kroppen og nervesystemet som en vedvarende overlevelsesstrategi.

For best kunne jobbe med dette, bør man faktisk være i relasjonell og fysisk sikkerhet. Men for noen er desverre dette ønsketenkning. Noen av oss lever i en situasjon der overgripere fra fortiden kontakter oss, trakasserer eller truer oss. En overlever forteller:

"Jeg har kommet ganske langt i min behandlingsprosess, og klarer å møte delene mine med mer empati og forståelse enn jeg kunne for noen år siden. Men jeg overtas fremdeles av dem, og tror jeg hadde hatt et mye bedre indre samarbeid om foreldrene mine hadde sluttet å plage meg."

Selv om de delene i oss som håndterer nåtiden har lært om mekanismene som gjør alt utrygt, farger "fare" og "flukt" fremdeles hverdagen. Vi kan drømme oss bort til steder som virker idylliske og trygge - men til vår fortvilelse oppleve at frykten til og med invaderer slike dagdrømmer og omgjør idyll til fare.

Og vi jobber møysommelig i terapi med å skape trygge steder inni oss selv. Så vi kanskje en dag ikke føler like stort behov for å komme oss vekk.

Kilder:
Modum Bad (2025, 6. juni), Kroppen husker traumer, https://www.modum-bad.no/aktuelt/kroppen-husker-traumer/
van der Kolk, B. (2024), Kroppen holder regnskap, Flux Forlag
Boon, S., Steele, K., & van der Hart, O. (2014), Traumerelatert dissosiasjon - ferdighetstrening for pasienter og terapeuter, Modum Bad

09/08/2026

God hjelp handler om mer enn å forstå hvorfor traumer oppstår. Det handler også om å forstå hvordan traumene påvirker følelsesregulering, relasjoner, identitet, hukommelse, kroppslige reaksjoner og hverdags- fungering. Hvordan vi forstår traumer, får betydning for hvilken hjelp som blir gitt.

Når støtte og behandling bygger på den samme traumeforståelsen, kan de forsterke hverandre. Bygger de derimot på ulike forståelser, risikerer man å trekke i ulike retninger.

Psykologspesialist Irene Michalopoulos (2012) skriver at "Forståelse av og behandling av traumerelaterte lidelser har utviklet seg vesentlig i de siste årene." Hun peker på at integrering av kunnskap fra blant annet hjerneforskning, utviklingspsykologi, tilknytningsteori og klinisk psykoterapi har bidratt til en langt mer nyansert forståelse av hvordan langvarig traumatisering påvirker mennesker.

En viktig del av denne utviklingen har vært økt kunnskap om hvordan ulike former for traumatisering kan gi ulike kliniske uttrykk og ulike behandlingsbehov. Michalopoulos (2012) skriver at det i traumelitteraturen skilles "mellom traumatiske enkelthendelser som er avgrenset i tid (type 1) og langvarig og gjentatt traumatisering (type 2), ofte referert til som komplekse traumer eller kronisk traumatisering."

Hun påpeker samtidig at "Forskning på behandling av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) har i hovedsak fokusert på pasienter som har vært utsatt for enkelttraumer i voksen alder og generelt utelatt pasienter med komplekse traumer."

Kunnskapsutviklingen på traumefeltet har endret synet på behandling. Psykiater Arild Jervell (2022) ved Modum Bad viser til forskning som understøtter behovet for ulike behandlingsstrategier mellom kompleks PTSD og dissosiative lidelser.

For personer med dissosiative lidelser er det blant annet behov for en gradvis tilnærming med fokus på å redusere dissosiasjon, øke toleransen for følelser og styrke indre samarbeid, mens mer direkte eksponeringsbaserte metoder kan være hensiktsmessige for andre pasientgrupper.

Til tross for det dokumenterte behovet for å tilpasse hjelp i tråd med dagens kunnskap, er det en risiko for at mennesker med komplekse traumelidelser fortsatt blir møtt med en traumeforståelse som ikke er tilstrekkelig oppdatert.
Michalopoulos (2012) advarer mot nettopp dette når hun skriver at "en åpenbar fare ved ikke å gjenkjenne traumereaksjoner er at vi tilbyr feilbehandling".

Etter vår erfaring har deler av hjelpeapparatet trukket i en annen retning enn anbefalingene fra fagmiljøene. Mens det traumefaglige rådet er å fokusere på stabilisering før og under minnebearbeiding, har deler av hjelpeapparatet oppfordret oss til å gå rett inn i traumeminnene uten at stabiliseringsbehovet har blitt vurdert eller møtt.

Irene Michalopoulos (2012) skriver at dersom pasienten ikke er mentalt til stede og fortsatt befinner seg i implisitte traumerelaterte mønstre, kan resultatet bli at behandlingen ikke fører frem, eller at den, i verste fall, «fører til forverring av tilstanden».

Traumeforskningen har gitt oss en langt bedre forståelse av hvordan langvarig traumatisering påvirker mennesker. Denne kunnskapen har ikke bare betydning for behandling, men for hele hjelpekjeden.

Når støtte og behandling bygger på den samme forståelsen, kan de forsterke hverandre. Da blir hjelpen mer sammenhengende, tryggere og bedre tilpasset menneskene den er ment å hjelpe.

Kilder:
Michalopoulos, I. (2012), Stabilisering – det viktigste leddet i traumebehandling?, Alna distriktspsykiatriske senter, Akershus Universitetssykehus
Jervell, A. S. (2022), Trauma Therapy at Modum Bad, The Nordic Psychiatrist

Du finner lenker til disse artiklene på nettsiden vår.

02/08/2026

Psykoedukasjon er en behandlingsmetode der pasienten får kunnskap om hvordan traumer kan påvirke tanker, følelser, kropp og handlinger. Målet er å gi økt forståelse for egne symptomer, redusere usikkerhet og skape et felles språk som gjør det lettere å samarbeide om behandlingen. Psykoedukasjon kan også bidra til økt opplevelse av kontroll og i seg selv føre til bedring av symptomer.

Hvordan denne kunnskapen formidles, kan imidlertid ha stor betydning for hvordan den oppleves og tas i bruk. Vår erfaring er at dialogbasert psykoedukativ terapi i gruppe kan være særlig nyttig.

Flere av oss har lett for å tenke at det vi opplever er tegn på at vi er rare, og at ingen vil forstå det. Slike tanker er vanlige hos overlevere med komplekse traume- og dissosiative lidelser, og et slikt skambelagt selvbilde kan hindre oss i å prøve å formidle oss.

En viktig erfaring fra denne typen psykoedukativ terapi, er at mange av de opplevelsene vi tror vi er alene om å ha - er noe mange med denne typen traumelidelser opplever.
I slike grupper vil en dyktig terapeut forklare slike opplevelser ut fra traumeforskningen.

Her er noen eksempler:

"Jeg syntes det var svært vanskelig å formidle den følelsen av å være hensatt til et eksistensielt ingenmannsland. Jeg så for meg at jeg sto handlingslammet ute på et jorde uten å ha tilhørighet noe sted. Da jeg til slutt torde å beskrive dette for psykologen, sa hun at det jeg opplever er traumeskam. Det ga meg et begrep som gjorde det lettere for meg å formidle meg selv."

"Jeg fortalte terapeuten at hver gang jeg går hjem og ser området der jeg bor, så er det noe i lufttrykket rundt meg som forandrer seg, og omgivelsene blir på en måte uforståelige. Så husker jeg ikke mer før jeg er hjemme. Terapeuten forklarte meg at dette er en dissosiativ reaksjon hvor en eller flere deler sannsynligvis blir trigget av å nærme seg hjem. At selv om jeg bor et annet sted enn der jeg vokste opp, så er det nettopp det "å komme hjem" som trigger."

Det er kanskje her psykoedukasjon blir mest verdifull, der terapeuten hjelper oss med å forstå hvordan våre egne erfaringer og reaksjoner henger sammen med det man nå vet om traumelidelser.

I 2024 publiserte traumeforskerne Ingunn Holbæk, KariAnne Vrabel og Margrethe Seeger Halvorsen en kvalitativ studie av gruppebasert psykoedukativ behandling ved Modum Bad. Deltakerne beskrev hvordan behandlingen ga dem en ny forståelse av egne erfaringer og gjorde at de opplevde seg mindre splittet enn tidligere. En informant beskrev denne endringen med ordene: «Nå er det færre av meg» – en formulering som ga navn til studien Now There Is Fewer of Me.

I en dialogbasert psykoedukativ behandling er vi ikke bare studenter som lærer om traumer. Vi blir aktive deltakere i arbeidet med å forstå våre egne opplevelser og reaksjoner. Når vi forteller med våre egne ord, kan terapeuten bidra til å tolke det vi formidler i lys av traumekunnskapen. Da blir reaksjonene våre ikke lenger bevis på at det er noe galt med oss, men forståelige senvirkninger etter traumatiske erfaringer.

Vi vet at psykoedukative terapigrupper kan organiseres på ulike måter. Etter vår erfaring blir det vanskeligere å knytte kunnskapen til egne erfaringer når pasientene hovedsakelig er passive tilhørere. Når psykoedukasjon derimot blir en dialog, der pasientene kan formidle assosiasjoner og erfaringer, utvikles forståelsen hos både pasienten og terapeuten.

Som en terapeut på Modum Bad sa:
"Det er ikke mulig å utvikle seg faglig uten at vi lærer av det pasientene formidler."

Kilder:
Holbæk, I., Vrabel, K. & Halvorsen, M. S. (2024), Now there is fewer of me. European Journal of Trauma & Dissociation.
RVTS, Traumebehandling med voksne, Psykoedukasjon, traumebehandling.no
Boon, S., Steele, K. & van der Hart, O. (2014), Traumerelatert dissosiasjon - Ferdighetstrening for pasienter og terapeuter, Modum Bad

30/07/2026

26/07/2026

Janina Fisher åpner boka "Healing the Fragmented Selves of Trauma Survivors" med hvordan vi har måttet skyve det vonde bort fra oss selv: (vår oversettelse)

"Når barn utsettes for overgrep og omsorgssvikt, særlig fra personer de har kjærlighet til, trenger de tilstrekkelig psykologisk avstand til det som skjer for å unngå å bli overveldet og for å kunne klare seg psykisk. For å bevare en viss grad av selvfølelse, tilknytning til familien og håp for fremtiden, må ofrene koble seg fra det som har skjedd, tvile på eller fortrenge opplevelsen, og ta avstand fra det «bad [victim] child» som ble utsatt for dette, ved å tenke: «det var ikke meg.»
(Fisher, 2017)

Hun skriver senere i samme kapittel at mens det overgrepsutsatte barnet vokser fra barn til voksen, bidrar denne splittelsen av selvet til at traumeerfaringene holdes unna, slik at de ikke forstyrrer det å lære på skolen, utvikle relasjoner til jevnaldrende, finne interesser man kan vie seg til – og til og med glede seg over.

"Den «gode» delen av barnet står fritt til å utvikle seg normalt, mens den andre delen bærer med seg fortidens følelsesmessige og fysiske spor, skanner omgivelsene etter tegn til fare og ruster seg til nye trusler og opplevelser av å bli forlatt.
Situasjonen kompliseres ytterligere av at verken «jeg»-delen eller «ikke-jeg»-delen sannsynligvis har velutviklede kronologiske minner om de traumatiske hendelsene, minner som kunne ha gitt en kontekst for selvforståelse.
På grunn av traumatiske minners natur vil det man kan «hente frem», ofte fremstå som påtrengende bilder, følelser og fysiske reaksjoner som oppstår spontant og uten forvarsel, snarere enn som en rekke fortellende minner som gir et klart bilde av hva som faktisk skjedde, «hevet over enhver rimelig tvil». (Fisher, 2017)

Vi kjenner oss igjen i det Janina Fisher beskriver. Ikke bare føles det ofte som om det vonde tilhører en annen, men minnene kommer nødvendigvis ikke som en sammenhengende fortelling.

En overlever forteller:
«Jeg tror det hadde gått nesten to år før jeg hvisket til psykologen at jeg hadde blitt utsatt for overgrep. Det var veldig skummelt å si de ordene, men psykologen så varmt på meg og sa: "Jeg vet det. Du ble dessverre det." Bekreftelsen hennes åpnet litt for sorgen og for at jeg torde tro på det jeg allerede visste, men ikke hadde klart å si høyt."

Ei annen forteller:
«Jeg både vet og ikke vet hva som skjedde med meg. Når jeg tenker bakover ser jeg et annet barn. Dette barnet er liksom både meg og noen andre samtidig. Det er vanskelig å forklare.»

Og:
«Det er vanskelig for meg å si at det skjedde meg, for hvis jeg sier det så blir det virkelig. Da blir det som om de fyller hele rommet, så det ikke er nok luft igjen til meg å puste.»

Hos mange overlevere med komplekse dissosiative lidelser finnes det identitetsdeler som vet hva de har vært utsatt for, men som er livredde for at det sies høyt. De lever side om side med deler som ikke vet eller ikke kan ta inn over seg det som skjedde. For disse delene kan det å si det høyt oppleves som å stå ubeskyttet i den samme sårbarheten som den gang. De kan derfor forsøke å hindre eller straffe deler som ønsker å fortelle.

Når denne splittelsen ikke gjenkjennes, kan hjelpere uforvarende bidra til overveldelse ved å presse fram ord eller minner før klienten er tilstrekkelig stabil og det finnes nok indre samarbeid.

Å klare å tåle at "ikke-meg" også er "meg", er ofte en krevende og lang prosess.
For mange vil det ta tid å ta innover hele seg at det faktisk skjedde meg.

Kilde:
Fisher, J. (2017). Healing the Fragmented Selves of Trauma Survivors. Routledge.

19/07/2026

«Traumer er ikke hva som skjer med deg, men det som skjer inni deg», skriver den canadiske traume- forskeren Gabor Maté.

Denne forskjellen kan virke liten, men den har store konsekvenser. Hvordan vi forstår traumer avgjør hva hjelpere retter oppmerksomheten mot, hvilke reaksjoner de gjenkjenner, og hvilke de risikerer å misforstå.

Mange omtaler vold, overgrep og andre overveldende hendelser som traumer. Etter vårt syn er dette unøyaktig. Hendelsene i seg selv er ikke traumet. Traumet oppstår når det som skjer blir mer overveldende enn personen har mulighet til å håndtere, samtidig som nødvendig trøst, beskyttelse og reguleringsstøtte uteblir.

Trine Anstorp og Kirsten Benum skriver i boka Traumebehandling – komplekse traumer og dissosiasjon:
"Det er ikke hendelsene som sådan man blir syk av. Hendelsen kan være både alvorlig og dramatisk, men skaden eller traumet utvikles først når det som skjer, er blitt for overveldende for personen å kunne forholde seg til."

Ikke ulikt det at dype fysiske sår trenger god pleie og omsorg for å gro, trenger også vonde erfaringer omsorg for å heles. Anstorp og Benum skriver videre:
"Det avgjørende for selve utviklingen av traumesymptomene er at det har skjedd noe som personen ikke hadde mulighet til å beskytte seg mot, og at man samtidig står uten mulighet for trøst og støtte."

Nettopp denne kombinasjonen av overveldende hendelser og manglende støtte er det som skaper traumer. Mennesker kan tåle mye og komme seg videre uten langvarige skader dersom de får hjelp, trøst og reguleringsstøtte umiddelbart etterpå. Men der dette uteblir, og kanskje i stedet erstattes av nye eller vedvarende overveldende hendelser, kan det utvikles komplekse traume- og dissosiative lidelser.

Når manglende trøst og regulerings- støtte er en sentral del av det som skaper traumet, blir det også lettere å forstå hvorfor emosjonell neglekt i seg selv kan føre til disse alvorlige traumelidelsene. Vi leser i boka Dissosiasjon og relasjonstraumer at:

"...på samme måte som ved påføring av vold og overgrep kan også mangel på omsorg, avvisning og krenkende oppførsel etterlate barnet i fysisk overaktivering, følelsesmessig kaos og for noen total overgivelse og oppgitthet. Barnet får ikke hjelp til å roe seg (får ikke reguleringsstøtte) og må selv finne alternative måter å dekke sine grunnleggende behov på. Man kan ta skade av å ha fått altfor mye av noe man ikke skulle ha, eller altfor lite av noe man skulle hatt mer av."
(Anstorp, Benum & Jacobsen, 2006)

Skadevirkningene av emosjonell neglekt og manglende regulerings- støtte har lenge gått under radaren i forståelsen av traumer. Men den senere tid har det fått mer oppmerksomhet:

"En prospektiv studie så på konsekvensene av emosjonell neglisjering, og fant at emosjonell utilgjengelighet hadde mer omfattende konsekvenser for barnets utvikling enn fysisk og seksuell mishandling. Allen (amerikansk forsker, red.anm.) hevder at traumefeltet først tok fatt i fysisk mishandling av barn, så seksuelle overgrep, og først nå begynner en å studere konsekvensene av det emosjonelle misbruket av barn."
(Benum, 2026)

Hos mange overlevere med komplekse dissosiative lidelser har det ikke vært én type overgrep eller omsorgssvikt, men flere. Der det har vært fysisk eller seksuell vold, har det som regel også vært emosjonell neglekt. Som Onno van der Hart skriver i boka The hounted self:
«In children, interpersonal violence is usually accompanied by neglect.»

Dersom traumebegrepet begrenses til de ytre hendelsene, er det stor fare for at kompleksiteten i traumelidelser ikke blir forstått. Da går de psykiske og emosjonelle manglene i oppveksten lett under radaren, og traumereaksjoner som gjenspeiler alle sidene ved omsorgssvikten, blir lettere misforstått.
Etter vår erfaring øker dette risikoen for at hjelpere, uten å være klar over det, gjentar den emosjonelle delen av mishandlingen gjennom avvisning, manglende reguleringsstøtte eller feilaktige tolkninger av reaksjonene.

Vi opplever at dette fortsatt skjer i deler av hjelpeapparatet. Når traumebegrepet forstås som hendelser snarere enn som resultatet av overveldelse og manglende reguleringsstøtte, blir traume- reaksjoner ofte feiltolket. Da risikerer hjelperen, uten å ville det, å gjenta den samme emosjonelle mangelen som bidro til at traumelidelsen utviklet seg.

Tenk på et barn som nettopp har blitt alvorlig skadet. Ville vi gått fra barnet mens det fortsatt var livredd og overveldet? Ville vi ikke instinktivt forsøkt å trøste, roe ned, hjelpe barnet til å forstå at faren er over, og at det nå er trygt?

Det er denne typen støtte mennesker med komplekse dissosiative lidelser trenger når traumereaksjonene aktiveres. Da oppleves verden gjennom de dissosierte identitetsdelene som fortsatt lever i den opprinnelige faresituasjonen.

Før vi gjennom terapi lærer ferdigheter som hjelper oss å finne tilbake til nåtiden på egen hånd, trenger vi hjelp til å regulere følelsene, forstå at faren er over, og erfare at vi er trygge her og nå.

Likevel opplever mange at det motsatte skjer. Når reaksjonene blir sterke, trekker personalet seg unna eller møter dem med mistro, feilfortolkninger og/eller sanksjoner. For den som dissosierer, kan dette oppleves som en gjentakelse av den samme mangelen på beskyttelse og reguleringsstøtte som bidro til at traumelidelsen utviklet seg.

Kanskje er det her nøkkelen ligger: Det som manglet da traumet utviklet seg, er ofte det samme som må danne grunnlaget for heling.

Kilder:
Maté, G. (2022). All of Us Store Trauma In Our Bodies. Sunday Paper.
Anstorp, T. & Benum, K. (2026). Traumebehandling – komplekse traumer og dissosiasjon. kapittel 1: Traumebehandling - hva nå?, Universitetsforlaget.
Benum, K. (2026). Ibid. kapittel 3: Tidlig traumatisering og heling i terapeutiske relasjoner.
Benum, K. (2006), i: Anstorp, T., Benum, K. & Jacobsen, M. , Dissosiasjon og relasjonstraumer, kapittel 2: Når tilknytningen blir traumatisert, Universitetsforlaget
van der Hart, O. (2006), The hounted self, kapittel 1: Structural Dissociation of the Personality: Basics, WW Norton & Co

12/07/2026

Mange av dere har sikkert hørt sitatet:«Det som skades i relasjon, må heles i relasjon.».
Vi har hørt og lest mange forskjellige versjoner av samme sitat, og har derfor valgt å gå inn i originalkilden; boka "Trauma and recovery" av Judith Herman.

Det viser seg at sitatet som regel er omskrevet og presenteres uten den konteksten den er skrevet i. Når sitatet tas ut av sin sammenheng, mister det sin egentlige betydning. For Herman skriver videre om hvilke forutsetninger som må være tilstede for at en relasjon skal være helende.

Det berømte sitatet er en adapsjon
fra første avsnitt i bokas kapittel 7:
"A Healing Relationship".
Vi har jobbet møysommelig med oversettelsen fra engelsk til norsk for å ikke miste viktige nyanser, men tar forbehold om feil.

"Kjerneerfaringene ved psykologiske traumer er å bli gjort maktesløs og koblet fra andre. Heling bygger derfor på at traumeoverleveren får makten tilbake, og på at det skapes nye relasjoner. Heling kan bare finne sted i en relasjonell sammenheng; den kan ikke skje i isolasjon." (Herman, 1992)

Det er altså den siste setningen som er kilden til det berømte sitatet. Men Herman skriver videre:

"Gjennom fornyet kontakt med andre mennesker gjenoppbygger overleveren de grunnleggende psykologiske evnene som ble skadet eller fordreid av den traumatiske erfaringen. Disse evnene omfatter tillit, autonomi, initiativ, kompetanse, identitet og nærhet. Akkurat som disse evnene opprinnelig formes i relasjon til andre mennesker, må de reformes i slike relasjoner."

"Det første prinsippet i helingsprosessen er selvstendiggjøring av traumeoverleveren. Hun må være den som utformer og avgjør sin egen helingsprosess. Andre kan tilby råd, støtte, assistanse, hengivenhet og omsorg, men ikke en kur. Mange velmente og omsorgsfulle forsøk på å hjelpe overleveren mislykkes fordi dette grunnleggende prinsippet om å myndiggjøre personen ikke blir fulgt.'

"Ingen form for inngripen som fratar traumeoverleveren makt og myndighet kan fremme heling, uansett hvor mye den kan synes å være til personens umiddelbare beste. Som en person som har overlevd in**st, uttrykte det:
«De gode terapeutene var de som virkelig validerte mine erfaringer og hjalp meg til å ta kontroll over min egen atferd, i stedet for å forsøke å kontrollere meg.»
(Herman, 1992)

Det er viktig å merke seg forskjellen på hjelp til at man selv kan ta kontroll - og det at noen kontrollerer. Dette utsagnet fra ei in**stutsatt som Herman siterer, markerer forskjellen på heling og retraumatisering. For det er jo nettopp i det at noen devaluerte oss, fratattok oss vår autonomi og kontrollerte livene våre etter sine egne behov, at de opprinnelige traumene oppsto.

Den røde tråden i boka er nettopp at traumer innebærer å bli fratatt makt, og at behandling og støtte derfor må bidra til å gi makten tilbake.

Judith Herman argumenterer ikke for at terapeuten skal gi avkall på sin faglige rolle, men for å bruke sin kompetanse til å skape en trygg, respektfull og samarbeidende ramme der overleveren kan ta tilbake makten over seg selv.

Om Hermans budskap løsriveres fra sin sammenheng, risikerer man å gjøre det motsatte av det hun argumenterer for.
Vi har møtt mange profesjonelle hjelpere som proklamerer "sitatet" - men som samtidig tviholder på makten over både metode, forståelse og tolkning av klientens erfaringer og reaksjoner.

Som Herman selv skriver:
«Mange velmente og omsorgsfulle forsøk på å hjelpe traumeoverleveren mislykkes fordi dette grunnleggende prinsippet om å gi personen makten tilbake ikke blir fulgt.»

Konsekvensen kan bli økt avmakt, forsterket traumeskam og retraumatisering hos den som søker hjelp.

Kilde:
Herman, J. (1992), Trauma and Recovery, Chapter 7: A Healing Relationship,
Basic Books

05/07/2026

I boka "Traumerelatert dissosiasjon - ferdighetstrening for pasienter og terapeuter", beskrives triggere slik:
«En trigger (eller reaktiverende stimulus) er noe som har en konkret eller symbolsk likhet med et forhold ved en ubearbeidet, traumatisk opplevelse.Det kan være en situasjon, et menneske, en gjenstand, en følelse, en lukt eller en kroppsstilling. Deler av deg begynner da å oppføre seg på liknende måter som under den opprinnelige traumatiske hendelsen.»
(Boon, Steele & van der Hart, 2014)

Fem vanlige typer triggere er:
- Tidsrelaterte triggere
- Stedsrelaterte triggere
- Relasjonelle triggere
- Indre triggere
- Sanselige triggere

Tidsrelaterte triggere
Spesielle datoer, årstider eller tider på døgnet kan trigge traumereaksjoner. Mange opplever høytider som vanskelige, enten fordi de var forbundet med fare, eller fordi samfunnets fokus på familie kan vekke vonde følelser som sorg og skam.

En traumeoverlever forteller:
«Små redde deler i meg kommer frem hver ukedag i 14-tiden. Det var på denne tiden jeg kom hjem fra skolen og det ble farlig for meg da jeg var liten.»

Kveld og natt er også triggende for mange, særlig personer som har vært utsatt for overgrep i nære relasjoner. Når dagens distraksjoner forsvinner, kan traumeminner og indre reaksjoner bli mer tilgjengelige. Som en overlever forteller:
"Det var ikke før nylig at jeg skjønte at uroen med hjertebank som ofte kommer om kvelden har sammenheng med leggetiden da jeg var barn."

Stedsrelaterte triggere
Mange synes det er vanskelig å vende tilbake til steder der de har opplevd fare eller krenkelser. Etter hvert kan unngåelsen spre seg til steder som bare minner om det opprinnelige stedet.
Stedstriggere trenger ikke å ligne fysisk på traumestedet. Køer i butikker, fulle busser eller trange rom kan for eksempel trigge dersom de vekker følelsen av å være fanget uten en utvei.

Relasjonelle triggere
For personer med relasjonstraumer er ofte andre mennesker de sterkeste triggerne. Nærhet, vennlighet eller omsorg kan vekke frykt dersom slike erfaringer tidligere har vært knyttet til svik, utnyttelse eller overgrep.
Kritikk, sinne eller avvisning kan vekke sterke reaksjoner og gamle erfaringer til live. Mange opplever det som en katastrofe når uoverenstemmelser oppstår, og man kan få en intens frykt for å bli forlatt eller straffet for å uttrykke uenighet eller sette grenser.

Indre triggere
Indre triggere er påminnere som oppstår i kropp eller sinn. Det kan være følelser, flashbacks, kroppslige fornemmelser, smerter eller aktivering av dissosiative deler. Fordi mange med komplekse dissosiative lidelser har lært seg å unngå traumeminner, kan slike indre opplevelser lett utløse traumereaksjoner.

Å høre andre fortelle om overgreps- minner vil for mange av oss være en sterk trigger som setter igang egne minner. Dette kan føre til overveldelse og dissosiasjon. Derfor ber vi deltagerne hos Survivors om å ikke dele detaljer fra sin traumehistorie når vi har treff.
I tillegg vil ofte den som forteller slike deraljer trigge seg selv, og havne utenfor toleransevinduet der det blir vanskelig å skille nåtid fra fortid.

Sanselige triggere
Sanselige triggere er ofte kroppslige fornemmelser som minner om tidligere traumer. Lukter er særlig sterke triggere, men også smerte, hjertebank, pustevansker, kvalme, sult, tørste eller det å føle seg for varm eller kald kan utløse reaksjoner. Spesielle kropps- stillinger, berøring og ansiktsuttrykk kan også trigge.

En traumeoverlever forteller:
"Noen mennesker har noe i blikket sitt som gjør meg livredd. Da er flere deler i meg overbevist om at personen er en overgriper."

Hvorfor er det viktig å kjenne igjen triggere?
I traumebehandling lærer man å gjenkjenne triggere slik at man kan øve på å finne tilbake til nåtid når traumereaksjoner aktiveres. Det er ikke alltid nødvendig å forstå nøyaktig hvorfor noe trigger. Det viktigste er å bli oppmerksom på hvilke stimuli som vekker reaksjonene.

Når vi lærer å gjenkjenne triggere, kan vi forberede oss slik at vi etterhvert ikke blir så overveldet at vi mister all kontakt med nåtiden.
Personen som blir «liten» hver dag rundt klokken 14, øver for eksempel på å minne de redde delene om at faren er over. Før denne tiden på døgnet kommer, sier vedkommende innover:
«Jeg vet at dette var en skremmende tid for dere. Men det er over nå. Voksne meg passer på dere. Det er trygt nå.»

Et fokus i behandlingen er å trene på å finne "ankere" til nåtid. Denne type øving kan virke banal og irriterende, men er gull verdt når vi blir trigget og mister nåtiden. Jo mer vi øver, jo bedre rustet blir vi til å skille nåtiden fra traumetiden når vi blir trigget.

Vi kan ikke unngå alle triggere. Men vi kan forberede oss på de som vi vet vi må møte. Å forberede seg betyr både å planlegge hvordan man best kan løse situasjonen, øve på å bruke ankere til nåtid og å snakke innover til de delene vi vet blir aktivert

Vi blir noen ganger møtt med påstander om at det er bra for oss å bli trigget, for da kan vi venne oss til det. Det er en misforståelse.
At man blir trigget betyr at man reagerer som om det vonde i fortiden skjer nå. Det er ikke helende å bli overveldeldet og miste fotfestet i nåtid.

Men med rett behandling og god støtte vil vi etterhvert klare å møte vanskelige følelser og traumepåminnere uten å miste fotfestet i nåtid.

Kilder:
• Boon, S., Steele, K. & van der Hart, O. (2014), Traumerelatert dissosiasjon - ferdighetstrening for pasienter og terapeuter, Universitetsforlaget
van der Hart, O. (2014), The hounted self,
• Fisher, J. (2017), Trauma-Informed Stabilisation Treatment: A New Approach to Treating Unsafe Behaviour, Australian Clinical Psychologist,
• Michalopoulos, I. (2024), Å gjenkjenne og overkomme hindringer i traumebehandling, Psykologtidsskriftet
• Blindheim, A. (2024), Hva er dissosiativ identitetslidelse (DID)? Og hvordan behandler man det?, Recoverybloggen

Besøk gjerne nettsiden vår: survivors.no
Der finner du blant annet oversikt over treffene vi arrangerer og lenker til en rekke fagartikler og fagressurser.