19/03/2026
I går samlet vi oss på Eidsvolls plass for å protestere mot USAs og Israels folkerettsstridige krig mot Iran. Fredslaget Oslo og omegn stilte med appell:
Kjære venner og medborgere,
Vi står her på vegne av norsk fredsbevegelse, en fredsbevegelse som trengs mer enn noensinne, nå som stadig større deler av verden slukes i folkerettsstridig aggresjonskrig.
Aller først: Vi må være tydelige på at det vi befinner oss i er en villet krig fra Israel og USA. Som Trita Parsi, Iran-ekspert og rådgiver for Obama under de daværende atomforhandlingene, sier: USA var i ferd med å få til den beste atomavtalen de kunne ha fått - Iran gikk med på ha null lagre av anriket uran. Men Israel ville sabotere dette: for dersom en atomavtale hadde kommet på plass ville den krigen som Israel åpent har drømt om i 40 år blitt vanskeligere å realisere. Vi må huske på at det er to av tre stater i denne krigen som har atomvåpen - Iran er ikke blant de to.
Norge var med på å bidra til at Israel kunne utvikle atomvåpen på 60-tallet, ulovlig og i strid med ikke-spredningsavtalen. Og fortsatt i dag støtter Norge Israels militære med norskproduserte våpen. Vi vet at våpen fra Nammo, Kongsberg og Chemring Nobel blir brukt i Gaza. Oljefondet investerer i selskaper som opprettholder folkemord.
Og folkemordet fortsetter på Gaza selv om mediedekningen er borte. Vestbredden er for alle praktiske formål under beleiring og gjennom sosiale medier får vi daglig beretninger om grusomhetene som begås mot folk der. Straffefriheten er total: Norge har faktisk gitt mer straffefrihet etter hvert som bevisene på folkemord og vår delaktighet har blitt flere: Vi har blant annet suspendert etikkrådet, noe som kan sammenlignes med å sette domstolene på vent i påvente av lovreform. De som straffes er de som prøver å ansvarliggjøre krigsforbrytere: Dommerne i ICC og FNs spesialrapportør Albanese sanksjoneres, og aktivister i Australia som har på seg en t-skjorte hvor det står "fra elven til havet" arresteres.
Aggresjonen mot Iran og Libanon er en forlengelse av volden mot Palestina. Denne krigen er drevet av en agenda om et stor-Israel. Og i Stor-Israel inngår hele det historiske Palestina, Libanon og Syria. Dette indikeres av kart som Netanyahu har vist i FN og på merker som bæres av IOFs soldater. Og dette sier først og fremst noe om den innflytelsen som Israel har over USA: Israel har lært at de kan gjøre hva som helst straffefritt. Selv Marco Rubio har innrømmet at Israel trakk USA inn i denne krigen. USAs ambassadør til Israel sa nylig at det ville være greit om Israel tok hele Midtøsten. Trump sier grensene til landet kan endre seg. Dette er derfor en krig mot Iran, ikke mot regimet. Iran rammes fordi de gjør motstand mot Israel-USA sin tilstedeværelse og dominans i regionen – de står i veien for de sionistiske ambisjonene om normalisering av okkupasjon og fordrivelse.
Men denne krigen går ikke som forventet for USA og Israel. De håpet på en rask seier i en konvensjonell krig - en krig som så langt har drept over 1350 iranere og ødelagt tusenvis av skoler, boligblokker, helseinstitusjoner og kulturminner. Men imperialistisk hybris har slått tilbake på dem. Dette har i stedet utartet seg til å bli en utmattelseskrig, hvor USA må trekke ut militære kapasiteter fra andre steder for å beskytte settlerkolonien Israel. En av Trumps topprådgivere advarer mot at Israel vil kunne finne på å bruke atomvåpen dersom krigen trekker ut. Israel har en atomvåpendoktrine som åpner for bruk av atomvåpen dersom de opplever seg tilstrekkelig truet. Med den selverklærte korsfarereren og islamofobe religiøse fanatikeren Hegseth som krigsminister og Trump som president - er det ikke sikkert USA vil motsette seg dette.
Det ville vært paradoksalt – og ekstremt tragisk for planeten - om denne krigen ender i bruk av atomvåpen. Men paradoksal atferd er selve kjennetegnet ved mye av amerikansk og israelsk politikk. Sionistene har ingen troverdighet når det kommer til å fremme frihet, demokrati eller kvinners rettigheter - noe det vestligstøttede folkemordet på Gaza og bombingen av barneskolen i Minab i Iran er de grelleste samtidseksemplene på. Så det å late som om denne krigen handler om å frigjøre mennesker fra terror og tyranni er en fornærmelse mot vanlige folks intellekt.
Lærdommen resten av verden vil trekke av alt dette er at vi lever i en ny-kolonial verden hvor makt gir rett og hvor det gjelder å skaffe seg atomvåpen fortest mulig så en ikke lider Irans skjebne.
Til slutt: Dagens krigsprofiterende system er etablert av mennesker, og derfor kan det også demonteres av mennesker. Men på samme måte som krig er en krevende og forstyrrende prosess, er fredsskaping også det. Den gode nyheten er at vi som ønsker fred er langt flere enn de som ønsker krig. I denne fredsviljen ligger antiimperialismens håp.
